MR (magnetrøntgen) og ultralyd er undersøkelser som ikke gir skadelig stråling eller skadelige effekter så langt man vet i dag. Derimot innebærer røntgen gjennomlysningsundersøkelser (dynamiske røntgenundersøkelser), mammografi og CT at pasienten utsettes for røntgenstråler.
LES OGSÅ: Alt om røntgenundersøkelser.
Om røntgenstråling og kreftrisiko
Røntgenstråling og radioaktiv stråling er forskjellige typer stråling – men den medisinske faren forbundet med eksponering for dem begge dreier seg om den økte risikoen for kreft. Mye av det vi vet om strålefare og kreft baserer seg på kunnskap om utsettelse for radioaktiv stråling, blant annet fra overlevende etter atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, men også i forbindelse med dyreforsøk og behandlende stråling av pasienter for å kurere sykdom.
LES OGSÅ: Hva er strålebehandling?
Røntgenstråling er en form for elektromagnetisk stråling, med høy nok frekvens til at den er såkalt ioniserende (øker risikoen for kreft). Faren ved å bli utsatt for røntgenstråling, som ved annen ioniserende stråling, er at det kan oppstå endringer i arvestoffet (DNA-et) vårt. Disse endringene kan gjøre at cellene går fra å være normale celler til å bli kreftceller som deler seg ukontrollert.
LES OGSÅ: Hva er kreft?
Ved høye stråledoser kan man i tillegg få akutte skader, som for eksempel brannsår og hudreaksjoner – men dette er ikke et problem ved vanlig røntgendiagnostikk, da dosene må være mye høyere for å få slike akutte reaksjoner. Det er faktisk slik at vi ikke har så mye sikker kunnskap om hvor skadelig røntgenstråling ved bildetaking egentlig er, fordi dette er stråledoser som er mye lavere enn de høye dosene man har registrert ved strålingsulykker og i dyreforsøk.
Hvis man antar at det er en lineær (konstant) sammenheng mellom høy stråledose og kreftrisiko, og at denne sammenhengen holder seg lineær også ved lave stråledoser, kan man anslå risikoen for røntgenundersøkelser. Det er imidlertid vanskelig å gjøre gode vitenskapelige stråleforsøk med lav dose, fordi en kartlegging ville kreve svært mange pasienter og en langvarig oppfølging. Risikoen for kreftutvikling ved lave stråledoser er nemlig ganske lav, og kreft kan bruke mange år på å utvikle seg.
Når man identifiserer en pasient med kreft er det vanskelig å vite hva som har utløst sykdommen – røntgenstråling kan nemlig bare være én av svært mange risikofaktorer i pasientens forhistorie.
Det er også slik at vi hver dag utsettes for røntgenstråling fra verdensrommet, fra jorden, fra hus og luft – og disse stråledosene er faktisk høyere eller sammenlignbare med stråledosen man mottar ved en røntgenundersøkelse. Dette kalles ”bakgrunnsstråling”. For eksempel vil et vanlig røntgenbilde av brystkassen stråledosemessig tilsvare bare noen dager med slik bakgrunnsstråling.
Et annet uklart punkt i vår kunnskap om ioniserende stråling er om det finnes en terskelverdi for stråling, altså om det finnes et nivå hvor all stråling over dette nivået er skadelig, og all stråling under dette nivået er uskadelig. Dette debatteres en del – noen mener til og med at stråling under en viss terskel kan være bra for kroppen. Det er imidlertid teorien om en lineær sammenheng mellom stråledose og kreftrisiko som er den mest utbredte.
Det er viktig å være klar over at en eventuelt stråleutløst kreftsykdom vil bruke svært lang tid på å utvikle seg – det dreier seg om mange år. Derfor er det ikke like farlig å røntgenundersøke eldre personer (for eksempel personer over 60 år), fordi de vanligvis ikke vil leve lenge nok til at en slik kreftsykdom kan utvikle seg. Man skal imidlertid være forsiktig med røntgenstråling av barn og unge, da disse skal leve lenge og potensielt kan ”ha tid nok” til å kunne utvikle kreft utløst av stråling. Fostre er enda mer utsatte.
I tillegg vet vi at alle personer har en risiko på omtrent 1 til 3 for å utvikle kreft i løpet av livet. Denne ”livsrisikoen” er alltid mye høyere enn den økte risikoen man får ved å gjøre en røntgenundersøkelse.
Hvor mye stråling blir jeg utsatt for på en røntgenavdeling?
En vanlig måte å måle stråling og dose på er med enheten sievert (Sv), eller i tusendeler av dette – en millisievert (mSv). Bakgrunnsstrålingen fra omgivelsene ligger typisk på rundt 2-10 mSv i året, men varierer med lokalisasjon, blant annet grunnet radonnivå.
300 personer dør hvert år på grunn av Radon
Doser på over 100 mSv vet vi gir økt risiko for kreftutvikling, og vi vet også at risikoen øker med en økt dose over dette. En dose på 10.000 mSv vil gi akutt strålesyke og død. En røntgenundersøkelse av lungene gir en dose på rundt 0,10 mSv, altså forsvinnende lite. Røntgen av armer og ben, bryst (mammografi), lunge, og tenner hos tannlegen, gir så små doser at man sjelden bekymrer seg for disse.
Gjennomlysningsundersøkelser (dynamiske røntgenundersøkelser), og CT-undersøkelser, kan imidlertid gi betraktelig høyere doser. En CT av magen kan gi en dose tilsvarende et par års bakgrunnsstråling, hvilket er mange ganger dosen ved en enkel lungeundersøkelse.
Mange røntgenavdelinger bruker reduserte doser når de kan, og skreddersyr undersøkelsen etter problemstilling og pasientens alder og tilstand, slik at man kun bruker akkurat nødvendig dose for å stille diagnosen tilfredsstillende.
Ved en CT av magen får man en teoretisk tilleggsrisiko for kreft på mellom 1/1000 og 1/10 000, litt avhengig av hvordan undersøkelsen blir utført. Når vi vet at risikoen for å få kreft i løpet av livet generelt er 1 til 3, kan man litt enkelt si at risikoen øker i ”verste fall” fra 0,333 til 0,334. Mange andre livsstils- og miljøfaktorer spiller større roller i kreftutviklingen enn røntgenstråling i medisinsk sammenheng.
Hvis det er viktig å gjøre en røntgenundersøkelse av deg vil gevinsten ved en slik undersøkelse alltid være høyere enn den lille risikoøkningen man får ved å bli undersøkt med røntgen. Legen din vil i samarbeid med røntgenlegen (radiologen) avgjøre om du kan undersøkes med for eksempel ultralyd eller MR, eller om en røntgenundersøkelse er den beste metoden. Er det nødvendig med røntgen, vil dosen tilpasses slik at du ikke utsettes for unødvendige høye stråledoser. Det er derfor sjelden grunn til å bekymre seg for strålingen man får på røntgenavdelingen.
Hva om jeg er gravid?
Mange har opplevd å bli undersøkt med røntgen uten at de visste at de var gravide, for så å bli svært bekymret i etterkant. Heldigvis er det sjelden grunn til bekymring. Vanlige røntgenundersøkelser ligger langt under terskeldosen for fosterskade og spontanabort. Kun ved omfattende CT-undersøkelser av mage og bekken eller kompliserte, langvarige gjennomlysningsundersøkelser vil man kunne komme opp i doser som sikkert er skadelige for fosteret. Dette gjelder vel og merke risikoen for abort og misdannelser. Det er altså svært sjelden grunn til å vurdere abort fordi en gravid har vært utsatt for røntgenundersøkelser.
LES OGSÅ: 10 spørsmål og svar om spontanabort.
Risikoen for kreft har ingen slik terskeldose, og vil henge sammen med hvor mye stråling fosteret blir utsatt for. Som beskrevet over er risikoen relativt liten, men et foster og et barn som skal leve lenge er mer sårbart – og de fleste røntgenavdelinger vil unngå røntgenundersøkelser av gravide så langt det lar seg gjøre.
Hvis den medisinske begrunnelsen for en undersøkelse er god, er risikoen ved røntgenstråling svært liten og fullt ut akseptabel i de aller fleste tilfeller. Likevel er det en god praksis å unngå røntgen til gravide, barn og unge, eller å vurdere andre undersøkelsesmetoder uten stråling, som for eksempel MR eller ultralyd. Hvis man er gravid, skal man alltid informere radiografen som tar bildene om dette.
Kilder ved revisjon:
1) Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, Helserisiko ved røntgen og nukleærmedisin
2) Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, Røntgen og MR
Saken ble opprinnelig skrevet 09.05.08. av Roar Pedersen, lege. Oppdatert 02.07.19. av Rune Erlandsen, lege.
