Røntgen regnes som en enkel metode for å avbilde kroppen. Det som oftest undersøkes med vanlig røntgen er lungene, hjertet og skjelettet. I tillegg brukes røntgen til såkalte gjennomlysningsundersøkelser, som er en dynamisk undersøkelse som gir “levende bilder”. Stråledosen ved vanlige røntgenbilder er svært liten, og neglisjerbare i forhold til bakgrunnsstrålingen, den naturlige strålingen som vi opplever fra dag til dag.

LES OGSÅ: Alt om MR-undersøkelse

Røntgenundersøkelser er blitt en viktig og dagligdags del av medisinen, men oppdagelsen er faktisk bare drøyt hundre år gammel. Å kunne ta bilder av sykdom og organer inne i kroppen ble et stort gjennombrudd i medisinen, og i dag kan man vanskelig tenke seg et helsevesen uten bildediagnostikk.

Röntgen var etternavnet til den tyske vitenskapsmannen som oppdaget at man kan bruke stråling til å ta bilder av ting inne i kroppen. Han kalte fenomenet X-ray, altså ukjente stråler, en betegnelse som fortsatt brukes i det engelske språket.
Med røntgenapparater kan vi se etter beinbrudd, lungesykdommer, og en del sykdommer i tarmene og i andre indre organer. Røntgenstråler er også metoden man bruker i CT-maskiner, og ved mammografi.

Teknologi

Røntgenstråler er elektromagnetisk stråling med bølgelengde på 10 til 0.01 nanometer. Litt enkelt forklart lager man røntgenbilder på denne måten:

En strålekilde sender røntgenstråler mot en filmplate. Der hvor røntgenstrålene treffer platen får man etter fremkalling en svertning, altså en mørk farge. Hvis man setter en pasient mellom strålekilden og platen, vil strålene gå gjennom pasienten og bremses på forskjellig vis, alt etter hvilke typer vev strålene må gjennom, før de når platen. Dette gir variasjon i svertningen av platen, og man får et ”avtrykk” av pasienten, et røntgenbilde. Tar man et bilde av en hånd vil for eksempel skjelettet i hånden stoppe adskillig mer av røntgenstrålene enn bløtvevet rundt, og skjelettet fremstilles derfor som mye mer hvitt.

Tidligere ble disse platene fremkalt i forskjellige kjemikalier, en litt omstendelig prosess. Nå foregår dette vanligvis digitalt, og bildet fremkommer på radiografens dataskjerm umiddelbart etter at det er tatt. Man kan også gjennomlyse pasienten på denne måten, det vil si at strålene står på kontinuerlig mens man trykker på en knapp, og man kan da i sanntid se pasienten og posisjonere filmplaten/detektoren der man vil ha den. Man kan også benytte denne teknikken til å ta videoopptak med røntgenbilder, for eksempel når pasienten svelger kontrast eller mens det skilles ut kontrast i nyrene, for å vurdere henholdsvis svelgefunksjonen og urinveiene. Et røntgenapparat kan ha varierende størrelse. Ofte er de montert fast på veggen, men det finnes også transportable apparater.

LES OGSÅ: Senkning: Blodprøven som viser betennelse

Risiko

Det er ikke noe ubehag ved å ta en røntgenundersøkelse, man merker ikke noe til at bildet blir tatt. De fleste vet at å ta en røntgenundersøkelse innebærer stråling, og mange kan nok ha hørt at dette er farlig og skadelig. Det er i prinsippet riktig, men det er sjelden grunn til å bekymre seg over dette etter en røntgenundersøkelse. Hver eneste dag utsettes vi for såkalt bakgrunnsstråling, som er stråling fra jorden, solen og verdensrommet for øvrig. Den gjennomsnittlige stråledosen vi mottar på denne måten beregnes vanligvis til 2,4 milliSievert pr år. Sievert er en enhet for stråledose, eller såkalt effektiv dose. Ved vanlige røntgenundersøkelser blir man eksponert for mye mindre doser. Et røntgenbilde av lungene gir vanligvis 0,1 mSv, og tilsvarer omtrent den dosen man mottar fra bakgrunnsstråling i 1-2 uker. Det tilsvarer også omtrent den økte stråledosen du mottar ved en flytur over Atlanteren, fordi strålingen er litt mer intens høyere i atmosfæren enn på bakken. Et røntgenbilde av en hånd eller en fot gir en stråledose på mindre enn 0,01 mSv. I praksis er slike stråledoser neglisjerbare og behøver ikke gi noen grunn til bekymring. Strålingens potensielle risiko er knyttet til kreftutvikling. Strålene kan endre strukturer i cellenes arvestoff (DNA), og disse endringene, kalt mutasjoner, kan føre til at normale celler blir til kreftceller. Tar man mange nok røntgenundersøkelser eller undersøkelser med spesielt høye doser (for eksempel CT), må den økte kreftrisikoen veies opp mot nytten av undersøkelsene - vanligvis er imidlertid ikke dette noe problem.

LES OGSÅ: Håndleddsbrudd

Undersøkelsen

Det er vanligvis ingen spesielle forberedelser for å ta et vanlig røntgenbilde. På de fleste røntgenavdelinger er det ingen ventetid for å få tatt et røntgenbilde av lungene eller skjelettet. Gjennomlysningsundersøkelser er mer kompliserte og følgelig mer tidkrevende, og innebærer f.eks. at man drikker kontrast under undersøkelsen, eller får injisert kontrast mens undersøkelsen pågår. Det vil man imidlertid alltid få nøye informasjon om fra røntgenavdelingen.

Selve røntgenundersøkelsen består av 2 til 3 bilder, som tas fra forskjellige vinkler. Som regel må man ta av seg klærne der hvor man skal undersøkes slik at ikke skygger fra klær skal gi forandringer på røntgenbildet. Bildene tas like fort som vanlige bilder med kamera, og alt er over i løpet av noen få minutter. Etter dette blir bildene vurdert med tanke på kvalitet av radiografen som tok dem, før de sendes til radiologen som er en lege som vurderer bildene med tanke på sykdom eller skade.
De fleste vanlige røntgenbilder kan vurderes ganske kjapt, og hvis det er spørsmål om en skade eller noe som må tas hånd om snarlig kan det hende at undersøkelsen beskrives før man forlater avdelingen. Hvis ikke, blir bildene rutinemessig vurdert og svaret sendes til legen som har bestilt undersøkelsen. Det tar som regel noen få dager.

Er bildene normale, er det ikke sikkert du får noen spesiell beskjed fra legen din. Er det noe å finne på dem, vil legen ta kontakt med deg og forklare funnet og om du skal ha behandling. Selve beskrivelsen av røntgenbildene har de fleste pasienter liten glede av, fordi de er skrevet på et medisinsk fagspråk med en terminologi som er spesiell for røntgenbeskrivelser. Noen ganger kan slike beskrivelser være ganske uforståelig for en uten kompetanse på området.

Bildene

Vanlige røntgenundersøkelser brukes for å ta bilder av blant annet lungene, hjertet og skjelettet. I lungene ser man for eksempel etter lungebetennelse, men man kan også se forandringer som svulster, eller forandringer av hjerte og skjelett.

Et vanlig lungerøntgenbilde er en enkel måte å få oversikt over lungene og hjertet, som er to av de viktigste organene i kroppen. Derfor blir mange som legges inn på sykehus undersøkt med lungebilde. En slik røntgenundersøkelse har likevel noen begrensninger - små forandringer kan være vanskelige å få øye på, og forandringer som ligger bak eller inntil andre strukturer kan være vanskelige å skjelne. Noen ganger går man derfor videre med en CT-undersøkelse hvis man er i tvil om man har sett alt godt nok, som er en undersøkelse som fremstiller kroppen i mange snitt i ulike plan ved hjelp av røntgenstråler, som gir mye mer detaljinformasjon enn vanlige røntgenbilder, men adskillig større stråledoser.

LES OGSÅ:

Hva er strålebehandling?

Ledd og skjelett avbildes ofte med røntgen, særlig hvis det er spørsmål om brudd. I de fleste tilfeller ser man brudd og hvordan bruddet ser ut godt nok på vanlige røntgenbilder, men CT er mer følsomt for mindre skader og forandringer, eller det kan brukes om man ønsker en bedre oversikt i flere plan. De fleste steder er røntgen langt mer tilgjengelig enn CT og MR (“magnetrøntgen”), derfor brukes vanlig røntgen de ganger det er egnet til å besvare problemstillingen. En annen fordel med røntgen er at metall ikke forstyrrer bildet, slik som på CT eller MR. Slitasjeforandringer lar seg også vurdere med røntgenbilder, mens kroppens bløtdeler, som for eksempel korsbånd eller menisker, ikke vises på røntgen på grunn av at bløtvevet stopper så lite røntgenstråler.

LES OGSÅ: Lårhalsbrudd

Røntgenstråler benyttes også ved mammografi, CT eller gjennomlysning, dette omtales i egne artikler.

Denne saken er oppdatert i sin helhet og utvidet av Rune Erlandsen, lege. Opprinnelig skrevet av Roar Pedersen, røntgenlege Torsdag 14. June 2007.