Samliv

Spørsmål

Hei! Jeg og min samboer har vært med hverandre i 6 år. Vi har en sønn på 3år. Og for 4 år siden, bygde vi drømme huset. Forholde vårt har vært veldig turbulent. For noen år siden, fløy hun på meg flere ganger. det er så rart, for når vi ble sammen var alt bare bra. Men så begynte hun liksom og skru til mer og mere. Hun ville ikke jeg skulle være med venner og familie. Hun satte meg opp mot vennene mine.. fortalte meg at dem snakket dritt om meg, bak ryggen min. Ble sur hver gang noen av dem kontaktet meg osv. Hun er veldig eiersjuk og super sjalu. I fjord høst, orket jeg ikke mere, og kontaktet familievern kontoret. Var der på noen måter og fikk hu med meg dit. Da ble det litt bedre. Men føler det ikke er nok. Jeg føler meg fanget, og vill vekk. Det skal vell ikke være sånn at man gruer seg til jul, bursdager og ferier? Til og med og komme fra jobb. Jeg blir snart gal! Jeg har også fått ett godt øye til ei annen jente. Uten at jeg kan garrantere at det er hun, og ikke bare at jeg ser en vei ut. Selv om hun har gjort det klinkende klart at det ikke blir noe av noe som helst uten at jeg har ryddet opp i det jeg har hjemme. Men jeg klarer ikke gjøre det slutt! Jeg får det bare ikke til! Jeg er veldig konflikt sky, og det vet hun og bruke for alt det er verdt! Jeg har snakket med mange om dette, men alt står på stedet hvil. Jeg føler jeg er i ferd med og miste selvrespekten og meg selv i dette her! Og uansett hvem jeg snakker med så sier dem at dem ikke kan fortelle meg hva jeg skal gjøre. Sex og nærhet er ikke eksisterende, for at jeg rett og slett ikke vill. Hun bare irriterer meg, og vill bare løpe ut hver dag! Hva i allverden skal jeg gjøre?!? Jeg er redd henne. Og samtidig klarer jeg ikke og ikke syntes synd på henne når jeg ymtet innpå att jeg ikke vill mere, og hun blir helt oppløst i tårer og fortvilelse. Jeg savner meg selv! Og livet mitt! Jeg er i ferd med og bli desperat! Hva i allverden skal jeg gjøre?

Mann 32
Svar

Nei, det skal ikke være slik at man gruer seg til jul, bursdager og ferier! Et samliv er et partnerskap; et team, der man skal jobbe sammen og ha glede av hverandre. Som handler om nærhet og gjensidig respekt. Men dessverre er det nok ikke så sjelden at samliv går i stykker. At man simpelthen ikke passer sammen. Det er leit. Men må ikke sees på som et nederlag. For ofte er ulikhetene så store at det rett og slett ikke går. Og det er slik jeg opplever at du forteller. Og der hun er sjalu på det som er ditt; både i forhold til venner og familie. Slik kan det ikke gå. Og faktisk er det dessverre slik at da er det bedre å gå fra hverandre selv om man har barn. For barn har det bedre med 2 foreldre som lever hver sine liv bra, enn 2 foreldre som bor sammen og krangler og gjør hverandre lei seg. Da går det også ut over barnet. 

Du sier at du er konfliktsky. Det er forståelig. Ikke minst når hun gråter og blir lei seg. Så har du ikke lyst eller ork til å gjøre det slutt. Men du sier at det nå har vedvart lange. Og dere har gått til familieterapi uten at det har løst noe vesentlig. Jeg tor på bakgrunn av det du skriver at du er nødt til å konfrontere henne med hvordan du og dere har det, og rett og slett i alle fall ta en pause fra hverandre. Som du sier selv; du blir helt gal av dette! Og det er alvorlig. Det er klart at det kan være en god hjelp å få en profesjonell tredjeperson inn som en familieterapeut. Det kan godt være at dere skal prøve det igjen. Ta gjerne kontakt med din fastlege og drøft dette.Eventuelt få en hvenvisning til en samlivsterapeut eller sexolog. Men noe forrandring må dere gjøre. Lykke til!