Samliv

Spørsmål

Hei. Jeg har noen spørsmål rundt samliv å gjøre som jeg håper du kan gi meg litt gode råd og innspill på. Jeg har et barn på 3 år med min kjæreste. Vi har hvert vårt hus og han bor stort sett hos meg. Problemet er at jeg ikke blir inkludert av hans voksne barn. Det er kun han som blir invitert i selskap og bursdager. Dette sårer meg, min kjæreste sier at jeg ikke er velkommen til å vere med selv om jeg aldri har hatt kontakt med dem. Jeg har invitert dem i både dåp og bursdager til sitt søsken og invitert dem i besøk uten å få noe respons. Dette sårer meg da jeg ønsker å ha gode familierelasjoner. Min kjærste bryr seg ikke om at han holder meg utenfor og drar både i bursdager og i besøk til sin familie å lar meg sitte hjemme selv om han vet og ser jeg blir lei meg. Han kan ikke gjøre noe med dette sier han. Nå i sommer er han invitert i bryllup til en tidligere kvinnelig kollega som han sier han ikke har hatt kontakt med på over 8 år. Jeg er ikke invitert. Han hadde gruet seg for å si dette til meg og han har takket ja til å komme. Bryllupet står om et par uker og han må dra langt bort å vere der en hel helg. Dette uten å informere meg først. Han synes jeg er helt urimelig som reagerer på dette at han har sagt han skal komme og holdt dette skjult for meg. Det sårer meg veldig. Kjærsten min inkluderer meg heller ikke i sin øvrige familie. Jeg har sagt at jeg ikke kan bli i et forhold der jeg ikke blir inkludert verken i fam eller hos vennene hans. Han sier at han elsker meg og at han ikke klarer seg uten meg og at når vi har et barn sammen så skal vi vere et par og ha det skapelig sammen. Jeg er enig i dette, men det blir ikke noe normalt forhold for meg når jeg alltid må sitte hjemme og ikke bli inkludert der det hadde vært naturlig at jeg ble med. Jeg er glad i han og har følelser, men føler på samme tid at dette ikke er bra for meg. Er bare fortvilet over hele situasjonen. Jeg må spørre deg, overreagerer jeg og er forholdet noe å satse på ? På forhånd takk :)

Svar

Hei og takk for fint og oppriktig brev. Og beklager at jeg ikke har fått svart deg før, men jeg har vært på fjellet uten nettforbindelse. Når jeg leser brevet ditt så får jeg umiddelbart sympati for deg og det du skriver. Klart at du bør inkluderes! Både i hans familie og i hans vennekrets. Det er ikke du som overreagerer. Dere lever i et forhold og har et barn samen på 3 år. Jeg kjenner at jeg reagerer som deg, og blir oppgitt på dine vegne. Jeg skjønner godt at du er fortvilet over situasjonen. Det er nok viktig å forklare ham situasjonen igjen og dine følelser. Han bør støtte deg overfor sin familie. Det er ikke hans skyld at familien hans reagerer som de gjør, men han har nok et ansvar for å støtte deg overfor dem og be dem inkludere deg som en naturlig del. Han har etter min mening større ansvar overfor deg og deres felles barn. Og det høres hjeller ikke bra ut når han sier takk til en invitasjon til et bryllup uten å informere deg. Klarer du ikke å dette alene, bør dere kanskje ta kontakt med en familierådgiver som kan være med å gi råd. Det kan være godt å få med en profesjonell tredjeperson i en slik samtale. Kanskje din kjæreste da kan forstå din situasjon bedre. Lykke til!