Dømmer seg selv for hardt

Spørsmål

Jeg er en kvinne på 63 år og fortidspensjonert adjunkt i videregående skole. Jeg har i flere år vært deprimert og har diagnosen moderat depresjon.
Jeg giftet meg ung 18 år fordi jeg såkalt "måtte" pga graviditet. Det kom på det tidspunktet jeg hadde tenkt å bryte forlovelsen. Jeg hadde ikke lyst å gifte meg, men følte et sterkt press fra familiens side. Jeg har alltid vært svært følsom og redd for å såre andre, og hatt den innstillingen at bare alle andre har det bra, så har jeg det bra. Ekteskapet var ikke godt sett fra min side. Etter 13 år bad jeg om skilsmisse. Min mann ble svært nedbrutt, men jeg tror jeg hadde det vanskeligere jeg enn ham, fordi det var jeg som brøt ut og skuffet både for ham og barna.
Mens vi fremdeles var gifte, oppdaget jeg at min mann hadde vært utro, men jeg tror det var et engangstilfelle. Det som gjorde meg skremt, var at jeg ikke følte noen form for sjalusi, og etter det var også jeg utro, mer enn en gang.
Min mann og jeg var kjærester fra vi var seksten år, og jeg hadde aldri vært sammen med noen andre seksuelt. Uten at det er noen unnskyldning, så tror jeg at mitt noe utesvevende liv både før og etter skilsmissen, skyldes at jeg egentlig ikke hadde noen ungdomstid og giftet meg med en mann jeg visste jeg hadde lite til felles med.
Jeg føler at fortiden innhenter meg mer og mer. Jeg klarer ikke å legge fra meg tankene på de ca. to årene jeg føler at jeg ikke var noen god mor. Barna er nå godt voksne og jeg har sagt at jeg følte meg som en stor egoist den tiden og ikke tok meg godt nok av dem. Dette bare fnyser de av, og bedyrer at jeg er den beste moren de kunne ha hatt.
Det hjelper likevel ikke. Kanskje de bare sier det for å trøste meg? Jeg plager meg selv dag og natt. Av og til har det gått så langt, at jeg føler at jeg ikke har rett til å være glad. Jeg makter ikke å komme ut av denne vonde karusellen. Har vært hos psykolog, men var for skamfull til å legge "alle kortene på bordet ". Har du noen gode råd?

Svar

Hei.

Jeg synes du har skrevet ærlige og fine ord her. Du skriver om det å være menneske, på godt og vondt. Det jeg vil at du skal vite, er at når man som utenforstående, leser det du har skrevet om deg selv her, så får en (jeg) utelukkende gode og fine tanker om deg som person, både tidligere i livet og nå. Alt du forteller om, virker så genuint allmenmenneskelig og emosjonelt og psykologisk forståelig. Dine selvbebreidelser nå, vil derfor virke aldeles urimelige for enhver som evt ville hørt din historie eller lest dine ord her. Det er vel få mennesker som ikke vil forstå din reaksjon og dine handlinger, ved å ha sex med andre enn din mann, i en fase av livet hvor dere går fra hverandre, hvor du har fått vite at han har vært utro, og hvor alt dette på toppen kommer inn i livet til et menneske som traff sin mann særdeles tidlig i livet, og som du skjønte ikke var rett mann. Du har hatt sex med andre i en periode hvor dere var juridisk sett gift, men hvor du forlengst hadde skjønt at du hadde giftet deg med feil mann, i altfor tidlig alder. Det er verd å minne deg på at akkurat det er ikke en kriminell eller ondsinnet handling, for å si det svært forsiktig.
Hvis en skal kunne forstå en handling ut ifra psykologisk perspektiv, så taler vel den historien din for seg selv, klarere enn det meste, og jeg kan ærlig talt ikke tenke meg et menneske som kunne dømme deg eller tenke nedsettende om deg, for disse tingene, som bare er så inderlig almenmenneskelige og fullstendig forståelige.

Alt i alt så er nok dine egne altfor negative tanker om deg selv og disse ytterst menneskelige handlingene, helt i utakt med det ethvert annet menneske ville ha tenkt, ved å høre om det.
Jeg tror nok løsningen din derfor bl.a. kan være å få bekreftet fra andre mennesker at ingen vil dømme deg for dette, snarere tvert imot, jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at ethvert menneske med følelser og empatisk evne, vil forstå deg og dine handlinger 100%, og gi deg aksept for det.
Med andre ord så vil det nok rent praktisk sett, kanskje handle om å turde å legge "kortene på bordet" (som om du har gjort noe galt, og det har du jo ikke!) overfor din psykolog i første omgang, og så kanskje du har en bestevenninne eller en annen du kan betro deg til. Når du gjør det, vil du garantert få en 100% aksept og forståelse, og på den måten få se at din egen "dom" over det selv er helt i utakt med de faktiske handlinger.

Du har ikke begått noen kriminell handling eller utført ondsinnede aktiviteter, du har faktisk hatt seksuelt samvær, i en fase av livet hvor du sikkert hadde behov for og fortjente dette, både emosjonelt og fysisk, for både trøst og støtte, og kanskje for å "ta igjen det tapte" slik du selv antyder. Husk også at selv hos personer som forblir gifte, er det omtrent like vanlig å være utro som å ikke være det. Det betyr at det er noe som er så vanlig, at det sannsynligvis må sees på som en del av det å være menneske, det å gjøre forskjellige mulige feilgrep i løpet av livet, gjøre ting en angrer på, gjøre feil vurderinger, velge trøst og bekreftelse i vanskelige faser i (sam-)livet.

Så oppsummert så må vel mitt råd til deg bli noe i retning av å få luftet disse tingene, som virkelig ikke er sjokkerende eller "fæle" i noen andre menneskers øyne enn dine egne, og så vil du da når du får andres reaksjoner, kanskje se at du har dømt deg selv så utrolig altfor hardt.

Start med å lufte det for psykologen nå. Ta med deg utskrift av spørsmål og svar her til psykologen din, og les det sammen. Det er en god "døråpner".
Lykke til.