Antidepressiva som sovemedisin

Spørsmål

Jeg har slitt med kroniske søvnproblemer siden tenårene, og de har blitt verre de siste månedene. For fem uker siden skrev min lege ut Tolvon, og jeg har tatt 10 mg pr. kveld siden. Medisinen har god effekt, sover hele natten, er mindre urolig om dagen, og merker ingen bivirkninger.
Det jeg lurer på er: I det siste har jeg lest det jeg har kommet over om virkestoffet mianserin, men informasjonen er VELDIG varierende. Enkelte(med. oppslagsverk, nett-leger) hevder Tolvon kun skal brukes mot seriøse depresjoner der SSRI ikke virker, andre kaller det en mild medisin som kan brukes mot insomnia og fordøyelsesplager. Bipolar depresjon nevnes som indikasjon et sted, et annet sier midlet IKKE må skrives ut til manisk depressive pasienter. Jeg er forvirret. Kan dere bidra med oppklarende meninger? Jeg har som sagt god effekt av Tolvon, men det bekymrer meg å være på antidepressiva når jeg ikke er deprimert.
Hilsen Utsovet

Relevante sykdommer/medisiner: Tolvon

Kvinne, 26 år

Svar

Hei. Jeg skjønner at du er forvirret. Grunnen til det er at det er ulike faglige oppfatninger, alle for så vidt delvis basert på vitenskapelige undersøkelser, vedr bruken av sovepiller.

Før 1970-tallet dominerte barbituatene som sovemidler. Disse var imidlertid ekstremt avhengighetsskapende og de gav toleranseutvikling (dvs at dosen gradvis møtte økes for å oppnå samme effekt som tidligere). Disse midlene var også farlige i den forstand at selv relativt små overdoser kunne være dødelige.

På 1970-tallet overtok de såkalte benzodiazepinene markedet. Av sovepiller i Norge under denne hovedklassen finner vi merkene Apodorm, Mogadon, Flunipam, Rohypnol, Dormicum og Midazolam. Disse ble sagt å ikke ha særlige skadelige effekter og i liten grad å gi toleranseutvikling. De ble også sagt ikke å være avhengighetsskapende. Etter hvert tikket det likevel inn rapporter om at disse kunne gi avhengighet (bla fordi søvnløsheten ble verre i det man sluttet med medikamentene enn før man begynte med dem, sannsynligvis fordi man hadde blitt biologisk tilvendt dem). Studier har også vist at disse medikamentene over tid svekker den dype søvnen (stadiet 3 og 4). De kan også forverre søvnforstyrrelser som søvnapne. Søvnforskere som Malcomb Lader og Anthony Kales var kanskje de mest skeptiske til disse medikamentene og anbefalte at man ikke skulle bruke disse mer enn 4 uker sammenhengende. Dette rådet står også i felleskatalogen og i de fleste lærebøker på området. I praksis brukes likevel slike midler over lengre tid. Andre søvnforskere som for eksempel Judy Wagner og Milton Kramer hevder at man i mange tilfeller også kan bruke slike medikamenter over måneder og kanskje i noen tilfeller i flere år og samtidig oppnå god klinisk effekt uten toleranseutvikling.

De siste 10-20 årene har en ny klasse medikamenter blitt introdusert, de såkalte benzodiazepinliknende sovemedisinene. Disse er i dag markedsledende i Norge. Her finnes legemidler som markedsføres under navnene Imovane, Zopiclon, Zopiclone, Zopiklone, Stilnoct, og Zolpidem. Studier gjort så langt indikerer at disse har en mer gunstig bivirkningsprofil enn benzodiazepinene (de har kortere halveringstid – gir dermed mindre hangover men egner seg dermed kanskje først og fremst til innsovningsvansker – det er tvilsomt om de er egnet ved f.eks tidlig morgenoppvåkning). Det er også slik at det er relativt få tilfeller (selv om de finnes) så langt om rapporter av toleranseutvikling på disse. Det er også slik at disse i liten grad ser ut til å endre søvnsammensetninger (søvnstadiene). Som en generell retningslinje gjelder likevel at disse ikke bør forskrives for mer enn 4 uker i strekk, selv om en del pasienter i praksis bruker slike medikamenter i måneder og år sammenhengende.

En del leger er ganske opptatte av å forskrive medikamenter som ikke gir avhengighet og toleranseutvikling. Mange av disse avstår derfor fra å skrive ut benzodiazepiner. En god del er også varsomme med å foreskrive de benzodiazepinliknende medikamentene også ut fra samme begrunnelse. Alternativet som disse ser er å foreskrive andre medikamenter som har søvnfremmende egenskaper, men som antas å ikke, eller i mindre grad enn tradisjonell sovemedisin, gi toleranse/avhengighet. Det er flere slike medikamenter som er aktuelle, bla antidepressiva med såkalt sedativ effekt, som mianserin. Denne trenden ser man også internasjonalt og er i tillegg begrunnet med at søvnløshet ofte er assosiert med eller kan lede til depresjon. Ellers brukes også antipsykotiske midler med sedativ effekt (Nozinan) og antihistaminer med sedativ effekt (Vallergan). Fordelen som sagt med disse er at avhengighetspotensiale og problemet med toleranseutvikling ansees for å være mindre enn ved de tradisjonelle sovemedisinene, mens ulempen er at effekten ved søvnløshet er mindre dokumentert og fordi disse medikamentene kan ha en del tilleggsbivirkninger som tradisjonell sovemedisin ikke har.
Oppsummert finnes det derfor ulike syn/vektig av argumenter hos både forskere og praktiserende leger på feltet angående disse spørsmålene, og det er selvsagt ikke rart at lekfolk da blir forvirret.

Hovedproblemet på feltet, og som bidrar til de ulike synene, er at det ikke er gjort noen godt kontrollerte langtidsstudier (over flere måneder) mht effekt av tradisjonelle sovemedisin og de medikamentelle alternativene.
De ulike standpunktene er derfor kanskje mer forankret i tradisjon enn på solid forskningsdokumentasjon.

Vil også legge til at ved kronisk søvnløshet anbefales atferdsbaserte metoder. Disse har dokumentert effekt, både på kort og lang sikt.

Håper dette var oppklarende for deg!