Gå i søvne - somnambulisme

Gå i søvne, eller somnambulisme som det heter på fagspråket, er spesielt vanlig i ung alder.

Spør en lege!

Skriv anonymt til en av våre spesialister og få svar innen én eller tre dager. Send spørsmål nå!

Hva er søvngjengeri?

Søvngjengeri representerer en forstyrrelse i oppvåkningsmekanismene, og klassifiseres under kategorien parasomni. Forstyrrelsen opptrer når barnet går fra de dype søvnstadiene og over i lettere søvn. Dette forklarer hvorfor det er vanlig at man går i søvne tidlig på natten, og ikke på morgenkvisten. De aller fleste går i søvne i løpet av de første tre-fire timene etter sengetid.

image: Seks ulike søvnforstyrrelser

Seks ulike søvnforstyrrelser

Hvor vanlig er det?

Å gå i søvne er spesielt vanlig i ung alder. 20-30% av befolkningen har gått i søvne minst en gang i løpet av livet. Rundt 3-4% av alle barn har regelmessige episoder med somnambulisme. Somnambulisme kan også forekomme i voksen alder, men de fleste barn som går i søvne slutter med det før de er 15 år gamle.

Hva skyldes somnambulisme?

Arvelige faktorer spiller en rolle. Rundt 80% av de som går i søvne har slektninger med samme plager. Årsakene til somnambulisme er ukjente. Det er en sammenheng med mengden av dyp søvn, og siden barn sover dypere enn voksne, kan det forklare hvorfor dette i hovedsak skjer i barnealder. Det ser ikke ut til at somnambulisme er koblet til psykiske lidelser, i alle fall ikke hos barn. Hos voksne med somnambulisme er det rapportert økt forekomst av lettere psykiske lidelser, vanligvis i form av karakternevroser.

Hva er symptomene?

Det er svært sjeldent at personen som har gått i søvne husker noe av episoden neste dag. Det er også svært vanskelig å få vekket opp vedkommende mens han/hun går i søvne. Dette skyldes at somnambulisme forekommer i dyp søvn. Selv om det oftest går bra, er det risiko for ulykker/skader. Det er derfor viktig at personer som går mye i søvne beskyttes på best mulig måte, for eksempel ved å låse dører, unngå å ha åpne vinduer og lignende. Det har dessverre skjedd alvorlige ulykker i forbindelse med søvngjengeri. De fleste episoder med somnambulisme varer i mindre enn 15 minutter. Stort sett returnerer vedkommende tilbake til sengen, og sover videre. Hvis vedkommende blir vekket, husker han/hun vanligvis ingenting om hva som har skjedd, og kan heller ikke beskrive drømmeaktivitet. Dette skiller denne tilstanden fra blant annet mareritt og andre parasomnier.

Hvordan stilles diagnosen?

Diagnosen stilles på sykehistorien. Det er sjeldent nødvendig med utredning hos lege eller annet helsepersonell. Hvis lege oppsøkes, vil legen ofte vurdere om det ligger andre årsaker bak. Ved søvnregistrering ser man at somnambulisme starter i forbindelse med oppvåkning fra de dype søvnstadiene.

image: Sovemedisiner

Sovemedisiner

Bør somnambulisme behandles?

Det er ofte ikke nødvendig med noen form for behandling. Det er viktig å berolige foreldre om at søvngjengeri ikke skyldes alvorlig sykdom. De aller fleste barn vokser dette av seg før 15 års alder. Det er imidlertid viktig å vurdere tiltak for å forhindre at vedkommende skader seg under episodene med somnambulisme. Det kan være aktuelt å låse dører og vinduer. Jeg vil ikke anbefale å vekke vedkommende som går i søvne, men prøv å følge han/hun tilbake til sengen.

Sannsynligheten for å gå i søvne øker i forbindelse med søvnmangel, sannsynligvis fordi dette medfører økt mengde av den dype søvnen. Det er derfor viktig å passe ekstra godt på søvnen. Unngå at barnet blir overtrett. Hvis vedkommende er nøye med å få seg tilstrekkelig med søvn hver natt, kan kanskje problemet reduseres betraktelig. Ved alvorlige tilfeller kan psykoterapi eller medikamentell behandling være aktuelt. Medikamentene som er aktuelle reduserer den dype søvnen, og dette er sannsynligvis viktig for å redusere somnambulismen. Ulempen er at slike medikamenter kan gi bivirkninger, og det er også fare for avhengighet. Medikamentell behandling er derfor kun aktuelt i svært alvorlige tilfeller.

Hvordan er prognosen?

Dette er en tilstand som er vanlig i barnealder. De aller fleste vokser dette av seg før de er 15 år.

Kilder og revisjon:

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 25.12.2004 av Bjørn Bjorvatn, lege og professor.Revisjon 13.11.2018: Av sykepleier Elisabeth Lofthus