I tenårene prøver mange foreldre å være venn eller venninne med barna sine, snarere enn et alminnelig foreldre-barn forhold. Et slikt forhold har absolutt positive sider, men i det det fører til av vi ikke vil ødelegge freden og det gode forholdet ved å si hva vi mener, blir det galt! En tenåring trenger å få vite hva du synes, selv om han eller hun midt i situasjonen vil synes at du er den teiteste mamma eller pappa som noen sinne har gått i to sko. Du skaper ikke avstand til barnet ditt ved å si hva du mener (men du kan selvsagt gjøre det ved å diktere dine meninger).

Om att og om att-¦
Tenåringen skal sakte, men sikkert, ta stadig flere selvstendige avgjørelser. Tro ikke at de husker alt du har sagt, fordi du har sagt det én gang. Hvor mange ganger har du sagt fra om at tallerkene skal settes inn i oppvaskmaskinen og ikke stå igjen på bordet etter et måltid? Hvor mange ganger har du fortalt at skoene skal stå i skohyllen, ikke ligge slengt utover gangen? Rusbruk er ikke noe annerledes. Budskapet må stadig repeteres.

For å forfølge dette bildet litt; hvor effektivt er det å be tenåringen din om å sette skoene pent på plass dersom du selv slenger de fra deg på entrégulvet? Dersom du bruker (alkohol)rus til fornøyelse og avslapning, har du et forklaringsproblem. En tenåring vil etter hvert kunne forstå et nyansert budskap, men dersom det er for store sprik mellom det du sier og det du gjør, vil budskapet ditt falle på steingrunn. Kanskje trenger tenåringen din å se at du ikke er avhengig av rusopplevelsen for å ha det hyggelig?

Har du gode råd? Denne problemstillingen har ingen fasitsvar, men for mange er det den vanskeligste de møter som foreldre. Det krever innsats, kreativitet og mot. Dersom du har erfaringer eller spørsmål du vil dele med de andre leserne, ønsker vi oss ditt bidrag. Gjennom en diskusjon kan du få tips og kanskje noen nye måter å tenke på disse tingene på.