Hypermobile ledd

Økt bevegelighet (hypermobilitet) i ledd er en vanlig, arvelig tilstand med forstyrrelse i bindevevet.

HYPERMOBILITETSSYNDROM: Tilstanden haiketommel er vanlig. Rundt 10 til 20% av befolkningen er tenkt å ha hypermobile ledd i en eller annen grad. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
HYPERMOBILITETSSYNDROM: Tilstanden haiketommel er vanlig. Rundt 10 til 20% av befolkningen er tenkt å ha hypermobile ledd i en eller annen grad. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Du vil fra 1. mai 2023 ikke finne noe nytt innhold på Lommelegen. Vi jobber med å avvikle siten. Inntil videre kan du fortsatt lese alt innholdet som før. Lommelegens rådgivningstjeneste ble lagt ned fra 1. mai 2023 og det er ikke lenger mulig å sende inn helsespørsmål til Lommelegen.

Har du spørsmål om personvern? Send en mail til pvo@aller.com. Andre spørsmål kan sendes til kundeservice@aller.no..

PS: Artiklene på Lommelegen er laget for å gi deg generell kunnskap og skal ikke erstatte medisinske råd eller behandling hos helsepersonell. Oppsøk lege hvis du trenger medisinsk hjelp.

Hypermobilitet i ledd, eller hypermobilitetssyndrom, er en vanlig tilstand som grunnet en forstyrrelse i bindevevet medfører en økt bevegelighet i ledd - og noen ganger også andre symptomer.

Ledd er forbindelser mellom bein i skjelettet vårt. Det finnes flere ulike typer ledd som tillater ulike typer bevegelser, i større eller mindre grad.

Noen ledd må bære stor vekt, og er derfor kraftig støttet opp av både muskler og bindevev, som hoften og kneleddet, som er henholdsvis et kule- og et hengselledd. Noen ledd bærer mindre vekt, men har til gjengjeld svært store bevegelsesutslag , som for eksempel skulderleddet. Andre ledd tillater nesten ikke bevegelse i det hele tatt.

LES OGSÅ: Leddsmerter: Hva kan være årsaken?

KNELEDDET: Kneleddet er kroppens største ledd, og er et vektværende hengselledd (beveger seg i ett plan). Leddflatene holdes sammen og bevegelsen begrenses av flere kraftige ligamenter, sener og muskler. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
KNELEDDET: Kneleddet er kroppens største ledd, og er et vektværende hengselledd (beveger seg i ett plan). Leddflatene holdes sammen og bevegelsen begrenses av flere kraftige ligamenter, sener og muskler. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer

Generelt økt bevegelige (hypermobile) ledd, også kjent som hypermobilitetssyndrom, er en arvelig tilstand som påvirker bindevevet i kroppen, og medfører at man kan strekke eller bøye mer enn normalt i noen eller mange ledd - noen har også andre symptomer, som utbredte kroniske smerter, mageproblemer, slapphet, og problemer med det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystemet.

Man vet ikke sikkert om tilstanden øker sjansen for å få andre plager, som for eksempel slitasjegikt (artrose). En nyere betegnelse på tilstanden er "hypermobility spectrum disorder".

Hva er årsaken til hypermobile ledd?

Generell økt mobilitet i ledd ved hypermobilitetssyndrom skyldes trolig et problem med proteinet kollagen, det viktigste proteinet i bindevevet vårt. Bindevev er, som navnet tilsier, løst eller fast vev som støtter opp, avstiver, styrker, beskytter og binder organene våre sammen.

Forstyrrelsen i bindevevet som sees ved hypermobilitetssyndrom medfører en redusert styrke, som gjør at ledd kan beveges mer, i større bevegelsesutslag enn det som er normalt. Bindevevet andre steder i kroppen, som i huden, blir også påvirket. Tilstanden er vanskelig å skille fra den vanligste typen av bindevevstilstanden Ehlers-Danlos syndrom. Arv virker å være en viktig faktor med tanke på hypermobilitetssyndrom.

LES OGSÅ: Kollagentilskudd virker ikke.

Forekomst

Hypermobilitetssyndrom er vanlig - rundt 10 til 20 prosent av befolkningen har mest sannsynlig hypermobile ledd i en eller annen grad, men den nøyaktige forekomsten er vanskelig å måle, da de fleste ikke er plaget, og det har tidligere vært benyttet ulike kriterier til diagnostikken. Tilstanden er vanligere hos unge og eldre voksne, enn hos barn. Unormalt stor leddbevegelighet sees oftere hos kvinner enn hos menn.

ØKT STREKKBARHET: En økt strekkbarhet i huden kan sees ved tilstander som påvirker bindevevets styrke. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
ØKT STREKKBARHET: En økt strekkbarhet i huden kan sees ved tilstander som påvirker bindevevets styrke. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer

Symptomer og tegn

Symptomer og tegn på hypermobilitetssyndrom inkluderer generelt hypermobile ledd, og kan også innebære:

  • En økt strekkbarhet og skjørhet i huden, som også øker sjansen for arrdannelse.
  • Mer generelle plager og smerter (for eksempel i ryggen).
  • Slapphet.
  • Mageplager.
  • "Autonom dysfunksjon", problemer med det ikke-viljestyrte nervesystemet, som kan gi symptomer grunnet endret hjerterytme, påvirket blære- og tarmfunksjon, endret svetting, syn og blodårefunksjon.
  • Økt sjanse for brokk / prolaps i bekkenregionen.

LES OGSÅ: Sykdommer i muskel- og skjelett.

Diagnostikk

Diagnosen hypermobilitetssyndrom stilles basert på de symptomer og tegn som vedkommende har, eventuelt støttet opp av forekomst i familien, da tilstanden virker å være arvelig. Det finnes ingen blodprøver, bildediagnostikk eller andre prøver man kan ta for å sette diagnosen, men ulike prøver kan likevel bli aktuelle for å utelukke andre tilstander.

Det er ingen klar enighet om hvordan diagnosen hypermobilitetssyndrom skal stilles, men det finnes foreslåtte kriterier som man kan bruke i diagnostikken. En av disse er kjent som Brighton-kriteriene, som baserer seg på de symptomer og tegn som man finner. Ifølge Brighton-kriteriene, skal to hovedkriterier, eller ett hovedkritere og to bikriterier, eller fire bikriterier, oppfylles for å kunne stille diagnosen hypermobilitetssyndrom.

Hovedkriterier:

  • Høy grad av hypermobilitet.
  • Langvarige smerter i tre eller flere ledd.

Bikriterier:

  • Moderat grad av hypermobilitet.
  • Smerter i tre eller færre ledd, ryggsmerter eller glidninger i ryggvirvlene.
  • At man har luksert ledd ("fått ut av ledd") flere ganger.
  • Et såkalt marfanoid utseende - man er høy, tynn, med lange armer i forhold til høyden, og har lange fingre.
  • Hudtegn, som strekkmerker, tynn hud, eller mye arr.
  • Flere bestemte plager fra muskler og sener, som senebetennelser og bursitt.
  • Åreknuter, brokk/prolapser i bekkenregionen. Visse tegn fra øynene, som hengende øyelokk.

En nyere betegnelse er "hypermobility spectrum disorder". Hypermobilitetssyndrom som diagnose er i skrivende stund fortsatt gjeldende, men nye forslag til klassifikasjonen av Ehlers-Danlos syndrom og hypermobilitetssyndrom ble lagt fram i 2017.

HAIKETOMMEL: Noen kan bøye tommelens ytterste ledd mye lengre bakover enn andre, kjent som "haiketommel". Haiketommel er relativt vanlig, og er ikke en medisinsk tilstand, men heller en variant av normalen. Hvor mye tommelen kan bøyes virker å være bestemt av genene våre, og går i arv i familier. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
HAIKETOMMEL: Noen kan bøye tommelens ytterste ledd mye lengre bakover enn andre, kjent som "haiketommel". Haiketommel er relativt vanlig, og er ikke en medisinsk tilstand, men heller en variant av normalen. Hvor mye tommelen kan bøyes virker å være bestemt av genene våre, og går i arv i familier. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer


Kan det være noe annet?

Hypermobiltetssyndrom kan ligne på andre, beslektede tilstander som også kan gi hypermobile ledd. Det er spesielt viktig å utelukke underliggende årsaker ved mer diffuse, utbredte symptomer, som for eksempel slapphet. Differensialdiagnoser (lignende tilstander) til hypermobilitetssyndrom inkluderer:

  • Ehlers-Danlos syndrom
  • Marfans syndrom
  • Osteogenesis imperfecta

Behandling

Tilstanden hypermobilitetssyndrom skyldes en medfødt defekt i bindevevet, og dette kan ikke kureres. Behandlingen av hypermobilitetssyndrom gis for å lindre symptomer, og vil derfor være avhengig av hvilke symptomer vedkommende har. De fleste har ingen eller lite plager, og trenger derfor ingen spesifikk medikamentell behandling - det viktigste vil da være god informasjon om tilstanden, og aksept hos den det gjelder.

Fysioterapi er viktig både som behandling, og for opplæring for å lære øvelser man kan gjøre, og kan anbefales til samtlige pasienter. Fysioterapeuten bør helst ha ekspertise om hypermobilitetssyndrom og lignende bindevevstilstander, og kan også ved uttalte tilfeller henvise videre til andre behandlere.

Øvrig behandling vil avhenge av symptomer.

  • Ved smerter vil opplæring i smertemestring være aktuelt, og eventuelt også bruk av smertestillende medikamenter, som NSAIDs.
  • Andre symptomer, som for eksempel mageplager, brokk i bekkenregionen eller betennelser i muskler og / eller sener, vil kunne kreve egen, spesifikk behandling.

Prognose

Tilstanden er medfødt og sannsynligvis genetisk betinget, og kan følgelig ikke kureres. For de fleste er hypermobilitetssyndrom en lite problematisk tilstand som ikke medfører noe særlige problemer i hverdagen.

Kilder

1) UpToDate, Joint hypermobility syndrome

2) AMJ, Joint Hypermobility Syndrome

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring

Vi bryr oss om ditt personvern

Lommelegen er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer