Hva er personlighetsforstyrrelser?
Det er vanlig å tenke at mennesker har en personlighet, det vil si en måte å være på som er stabil for dem over tid. ”Sånn er han”, sier vi, og mener det som er typisk for en person. Det er stor normalvariasjon i hva slags personlighet mennesker har.
Når noen har en personlighetsforstyrrelse, tenker vi at vedkommendes måte å være på er annerledes enn hos folk flest på en måte som skaper lidelse for den det gjelder og/ellers problemer i relasjoner til andre mennesker.
Mange mennesker har personlighetstrekk som kan by på problemer i hverdagslivet, så for å få diagnosen personlighetsforstyrrelse må summen av uhensiktsmessige personlighetstrekk være over den grenseverdien som er satt i diagnosesystemet. Både personlighet og personlighetsforstyrrelser oppfattes å være relativt stabile mønstre som er til stede hos et menneske over tid og i mange ulike sammenhenger. Det er en pågående diskusjon om man er for lite opptatt av de kontekstuelle faktorene hos mennesker med personlighetsforstyrrelser.
Når utvikles en personlighetsforstyrrelse?
Det er vanlig å tenke at personlighets utvikles i løpet av livet. Tidligere mente man at personligheten var ferdig dannet i 20-årene, mens man nå tenker at det skjer endringer gjennom hele livet. Man setter sjelden en personlighetsforstyrrelsesdiagnose hos barn og unge, og det er fordi utviklingen skjer i rivende fart i disse periodene i livet. Noen uhensiktsmessige personlighetstrekke kan komme til syne i tidlig alder, mens andre blir ikke så tydelige før i voksne alder.
Denne saken baserer seg på den gjeldende internasjonale klassifikasjonen av personlighetsforstyrrelser kjent som ICD-10, men dette systemet er under revisjon og hvordan personlighetsforstyrrelser defineres og inndeles vil endre seg i den kommende utgaven, ICD-11 I ICD-11 blir personlighetsforstyrrelser vurdert med en kontinuerlig alvorlighetsskala basert på personlighetstrekk. Undergruppene er fjernet og erstattet av alvorlighetsgrad.
Dette er generalisert angstlidelse
Hvor vanlig er det å ha en personlighetsforstyrrelse?
Man antar at rundt 10 % av den voksne befolkningen har en personlighetsforstyrrelse. Forekomsten er høyere blant dem som er i kontakt med psykisk helsevern.
Hvorfor utvikler noen en personlighetsforstyrrelse?
Det er ikke én enkel årsak til at noen mennesker utvikler personlighetsforstyrrelser. Det er vanlig å tenke at det er sammensatte og kompliserte årsaker som ligger bak. Arv og biologiske komponenter har betydning, men ikke minst belastende livshendelser og oppvekstvilkår er viktige.
Omsorgssvikt, overgrep og fysisk og eller psykisk vold er opplevelser som ofte har vært til stede i livene til mennesker som utvikler personlighetsforstyrrelser. Ikke alle som opplever slike påkjenninger i livet sitt utvikler en personlighetsforstyrrelse, så man regner med at både variasjon i sårbarhet og andre faktorer bidrar til hvordan man ”tåler” de påkjenningene man opplever. Tilstedeværelse av beskyttende faktorer i livet vil selvsagt også virke inn.
Frontallappen - viktig for vår personlighet
Hvilke ulike personlighetsforstyrrelser finnes?
Tidligere har personlighetsforstyrrelser vært inndelt i ulike undergrupper. I den nye versjonen av diagnosesystemet, ICD 11, har man gått bort ifra dette. Framover kommer man til å se på hvilke utfordringer den enkelte har, og alvorlighetsgraden av problemene. ICD 11 kommer til å bli implementert i årene som kommer, uten at det er satt en eksakt dato.
Nåværende inndeling (ICD-10)
I ICD‐10 er det beskrevet 10 typer personlighetsforstyrrelser (PF), nedenfor kan du lese mer om de ulike. Disse typene vil med det ventede nye diagnosesystemet ICD-11 forsvinne og erstattes av en kontinuerlig alvorlighetsskala basert på personlighetstrekk og alvorlighetsgrad.
Ifølge Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) skiller nåværende diagnosesystem mellom 10 hovedtyper av spesifikke personlighetsforstyrrelser. Videre beskrives kort karaktertrekk som er typiske for de ulike personlighetsforstyrrelsene.
Paranoid personlighetsforstyrrelse
Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse stoler ikke på andre, og tror at andres motiver for handlinger er negative og ondskapsfulle. Han eller hun tror at andre utnytter, skader eller sviker en, og er svært opptatt av hvem man kan stole på. Andres motiver blir fortolket som ondskapsfulle.
Les mer om paranoid personlighetsforstyrrelse her
Schizoid personlighetsforstyrrelse
En person med schizoid personlighetsforstyrrelse karakteriseres av at oppmerksomheten trekkes mot det indre liv og bort fra den ytre verdenen. Personen er redd for nærhet, men kan likevel ha en lengsel etter dette og har ofte en frykt for avvisning.
Les mer om schizoid personlighetsforstyrrelse her
Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kalles også borderline personlighetsforstyrrelse. Kjennetegnet på en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ustabile forhold til andre mennesker, vansker med regulering av selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet som starter i tidlig voksen alder.
Les mer om ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)
Hysterisk eller dramatiserende personlighetsforstyrrelse
Histrionisk personlighetsforstyrrelse kalles også for dramatisk eller teatralsk personlighetsforstyrrelse, og kjennetegnes ved en svært emosjonell tilnærming til mange spørsmål og situasjoner, gjerne fulgt av et sterkt oppmerksomhetsbehov.
Les mer om dramatiserende personlighetsforstyrrelse
Dyssosial personlighetsforstyrrelse
Dyssosial personlighetsforstyrrelse kalles også antisosial personlighetsforstyrrelse. En person med en dyssosial personlighetsforstyrrelse har typisk problemer med å forholde seg til andre menneskers rettigheter, følelser og grenser. De er gjerne irritable og aggressive. Disse personene klarer ikke å forholde seg til lov og rett, har problemer med å holde løfter, og vil lyve og svikte andre for å oppnå fordeler eller egen tilfredshet.
Les mer om dyssosial personlighetsforstyrrelse
Tvangspreget personlighetsforstyrrelse
En person med en tvangspreget personlighetsforstyrrelse karakteriseres av å være sykelig opptatt av orden, perfeksjonisme, og å ha kontroll både personlig og i relasjon til andre. De kan være opptatt av detaljer, regler, lister, orden, registrering og timeplaner slik at hensikten med det de skal gjøre forsvinner. Noen ganger er det umulig å fullføre prosjekter fordi de ikke møter de standarder han eller hun har satt for oppdraget.
Les mer om tvangspreget personlighetsforstyrrelse
Unnvikende personlighetsforstyrrelse
En unnvikende personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av en konstant følelse av utilstrekkelighet, og man er ekstremt følsom for hva andre tenker og mener om en selv. Sosialt er slike personer tilbakeholdne, og ser på seg selv som mindreverdige i forhold til andre. Nye aktiviteter og risiko på et personlig plan er spesielt vanskelige.
Les mer om unnvikende personlighetsforstyrrelse
Avhengig personlighetsforstyrrelse
Avhengig personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av vedvarende og stort behov for å bli tatt vare på og som fører til underdanig, klengete atferd og frykt for atskillelse.
Les mer om avhengig personlighetsforstyrrelse
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse
For å få diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse, må man ha et gjennomgripende mønster av grandiositet (i fantasi eller atferd), behov for å bli beundret, og manglende empati, angitt ved minst fem kriterier.
Les mer om narsissistisk personlighetsforstyrrelse
Uspesifisert (blandet) personlighetsforstyrrelse
Dette er en restkategori hvor man finner trekk fra flere personlighetsforstyrrelser, men ikke nok til å kunne diagnostisere en spesifikk PF.
Normal narsissisme eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse?
Behandling av personlighetsforstyrrelser
Det finnes god behandling for mennesker med personlighetsforstyrrelser. Mange mennesker med personlighetsforstyrrelser ønsker å få det bedre med seg selv og med forholdet til andre mennesker, og oppsøker ulike tilbud.
Den vanligste behandlingsformen for mennesker med personlighetsforstyrrelser er samtaleterapi, eller psykoterapi som det gjerne kalles, ofte over lengre tid. Både individualterapi og gruppeterapi tilbys, og kombinasjon av disse er ikke uvanlig.
Mange mennesker med personlighetsforstyrrelser kan få angst eller depresjon eller andre psykiske helseplager i tillegg. Disse tilleggsplagene trenger også behandling. I behandlingen av tilleggslidelser som angst, depresjon eller psykose kan medisiner være til hjelp for noen, men medisiner er ikke en del av behandlingen som gis for personlighetsforstyrrelsen.
Det har i løpet av de siste årene blitt utviklet mange spesialiserte behandlingsopplegg for personlighetsforstyrrelser. Behandlingen har vist gode resultater. Mentaliseringsbasert terapi, skjematerapi og dialektisk atferdsterapi er noen av de terapiformene som har vist seg virksomme. Behandlingen av personlighetsforstyrrelser gis til mennesker som ønsker det, og behandlingen kan være langvarig og krevende.
Behandling av personlighetsmessige utfordringer kan ikke gis under tvang, men baseres på frivillighet og samarbeid. Som ved mange psykiske lidelser, er det er varierende i hvilken grad mennesker med personlighetsforstyrrelser opplever behov for hjelp.
Det kan være svært strevsomt å leve med de vanskene en personlighetsforstyrrelse innebærer, så det er viktig å vite at det finnes virksom behandling. Det er mulig ”å bli kvitt” en personlighetsforstyrrelsesdiagnose.
Behov for innleggelse
De fleste mennesker som får behandling for personlighetsforstyrrelser, går i poliklinisk behandling, det vil si at de bor og lever hjemme hos seg selv og møter opp til behandling på en poliklinikk eller på en avdeling på dagtid én eller flere ganger i uken over tid. Det eksisterer en del myter omkring mennesker med personlighetsforstyrrelser, selv innen helsevesenet. Disse mytene har bidratt til at mennesker med personlighetsforstyrrelsesdiagnoser i krise ikke alltid har fått god behandling i akuttsituasjoner.
Handlinger og oppførsel i en krisesituasjon har blitt oppfattet som manipulering og ønske om oppmerksomhet. Slike holdninger er uttrykk for manglende kunnskap om personlighetsforstyrrelser og manglende individuell vurdering av det enkelte mennesker i krise.
Selvmordsforsøk og selvskading hos mennesker med personlighetsforstyrrelser er ofte et uttrykk for forsøk på å mestre overveldende følelser og stress, og må møtes med empati og faglighet. Ofte kan en kortere opphold for stabilisering i den akutte krisen være til god hjelp. Innleggelse over tid er sjelden hensiktsmessig for behandlingen av mennesker med personlighetsforstyrrelser, men kan være helt nødvendig i krisesituasjoner. Samarbeid mellom hjelpere er avgjørende.
Oppsummering
Personlighetsforstyrrelser er psykiske lidelser som ofte er smertefulle og vanskelige å leve med både for den som har den og for omgivelsene. Det er ofte i relasjoner til andre mennesker at de største utfordringene oppstår. Noe av forklaringen er at når man har en personlighetsforstyrrelse har man i liten grad hatt muligheten til å utvikle evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon, og misforståelser og konflikter oppstår lett. Nye behandlingsmåter har vist at det er mulig å bli bedre av personlighetsforstyrrelser, og det finnes flere typer terapi med god effekt. Behandling tar tid, og krever innsats av den det gjelder i tillegg til faglig trygghet og kompetanse hos behandlingsapparatet, også i krisesituasjoner som kan oppstå underveis. .
Kilder:
Revisjon og utvidelse av Anne Kristine Bergem, psykiater. September 2020.
Denne artikkelen er revidert i sin helhet, og utvidet av lege Rune Erlandsen. Kilder brukt ved revisjon: 1) who.int 2) CD10 3) Lærebok i psykiatri, Malt et. al., Gyldendal Akademisk, 2017.