Personlighetsforstyrrelser

Personlighetsforstyrrelser er psykiske lidelser preget av oppførsel og tanker som er annerledes enn normen.

EN PSYKISK LIDELSE: Personlighetsforstyrrelser kan ha ulike uttrykk. Tanker, følelser og reaksjoner er annerledes enn normen til et gjennomsnittmenneske. Foto: NTB Scanpix / Shutterstock
EN PSYKISK LIDELSE: Personlighetsforstyrrelser kan ha ulike uttrykk. Tanker, følelser og reaksjoner er annerledes enn normen til et gjennomsnittmenneske. Foto: NTB Scanpix / ShutterstockVis mer

Hva er personlighetsforstyrrelser?

Med personlighetsforstyrrelser menes psykiske lidelser preget av avvikende personlighetstrekk og urimelig atferd i forhold til det som er normen. Disse viser seg i stabile mønstre som tanker, følelser og reaksjoner innen et vidt felt av personlige og sosiale situasjoner. Mønstrene skiller seg fra hvordan gjennomsnittsmennesker i kulturen tenker, føler og handler i relasjon til andre.

Når utvikles en personlighetsforstyrrelse?

Noen personlighetsforstyrrelser kan vise seg tidlig i utviklingen grunnet medfødte eller tidlige ervervede faktorer, mens andre kan erverves senere i livet.

Denne saken baserer seg på den gjeldende internasjonale klassifikasjonen av personlighetsforstyrrelser kjent som ICD-10, men dette systemet er under revisjon og hvordan personlighetsforstyrrelser defineres og inndeles vil endre seg i den kommende utgaven, ICD-11

Hvor vanlig er det å ha en personlighetsforstyrrelse?

Man antar at rundt 10 % av den voksne befolkningen har en personlighetsforstyrrelse. Man deler personlighetsforstyrrelser inn i ulike typer, og forekomsten av de ulike spesifikke personlighetsforstyrrelsene er ganske varierende.

Hvorfor utvikler noen en personlighetsforstyrrelse?

Man tror at årsaken til personlighetsforstyrrelser er sammensatt av biologiske, miljømessige og psykologiske faktorer, med en betydelig arvelig komponent.

Studier har vist at skader i hjernen ved fødselen kan være forbundet med senere personlighetsforandring. Det samme gjelder lav fødselsvekt og feilernæring, samt ustabile oppvekstforhold og omsorgssvikt. Dårlig foreldrekompetanse uttrykt ved samlivsbrudd, ustabile voksenfigurer og uharmoniske hjem med vold og overgrep gjør at utviklingsprosessene hos barnet blir forstyrret. Personlighetsutviklingen kan da formes på en negativ måte, og kan bidra til utviklingen av en personlighetsforstyrrelse.

Mange atferdsmønstre er også kulturbestemte og formet av sosial påvirkning, og ulike kulturer har ulike uttrykksmåter. Handlinger som blir fordømt i én kultur kan være anerkjent i en annen. Noen ganger kan kulturen i hjem og familie kollidere med storsamfunnet, og dette kan være av betydning for utviklingen av en personlighetsforstyrrelse.

Hvilke ulike personlighetsforstyrrelser finnes?

Det finnes flere spesifikke personlighetsforstyrrelser. Klassifikasjonssystemet ICD-10 skiller mellom 8 hovedtyper av spesifikke personlighetsforstyrrelser, men nevner også andre typer og blandede personlighetsforstyrrelser. Videre beskrives kort karaktertrekk som er typiske for de ulike personlighetsforstyrrelsene.

Paranoid personlighetsforstyrrelse

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse stoler ikke på andre, og tror at andres motiver for handlinger er negative og ondskapsfulle. Han eller hun tror at andre utnytter, skader eller sviker en, og er svært opptatt av hvem man kan stole på.

Les mer om paranoid personlighetsforstyrrelse her

Schizoid personlighetsforstyrrelse

En person med schizoid personlighetsforstyrrelse karakteriseres av at oppmerksomheten trekkes mot det indre liv og bort fra den ytre verdenen. Personen er redd for nærhet, men kan likevel ha en lengsel etter dette og har ofte en frykt for avvisning.

Les mer om shizoid personlighetsforstyrrelse her

Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kalles også borderline personlighetsforstyrrelse. Kjennetegnet på en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ustabile forhold til andre mennesker, både i jobbsammenheng og på det personlige planet.

Les mer om ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

Hysterisk eller dramatiserende personlighetsforstyrrelse

Histrionisk personlighetsforstyrrelse kalles også for dramatisk eller teatralsk personlighetsforstyrrelse, og kjennetegnes ved en svært emosjonell tilnærming til mange spørsmål og situasjoner, gjerne fulgt av et sterkt oppmerksomhetsbehov. Slike personer mistrives når de ikke er i begivenhetenes sentrum, og hele deres selvfølelse avhenger av oppmerksomheten de får.

Les mer om dramatiserende personlighetsforstyrrelse

Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Dyssosial personlighetsforstyrrelse kalles også antisosial personlighetsforstyrrelse og ligger tett opp til psykopatibegrepet. En person med en dyssosial personlighetsforstyrrelse har typisk problemer med å forholde seg til andre menneskers rettigheter, følelser og grenser. De er gjerne irritable og aggressive. Disse personene klarer ikke å forholde seg til lov og rett, har problemer med å holde løfter, og vil lyve og svikte andre for å oppnå fordeler eller egen tilfredshet.

Les mer om dyssosial personlighetsforstyrrelse

Tvangspreget personlighetsforstyrrelse

En person med en tvangspreget personlighetsforstyrrelse karakteriseres av å være sykelig opptatt av orden, perfeksjonisme, og å ha kontroll både personlig og i relasjon til andre. De kan være opptatt av detaljer, regler, lister, orden, registrering og timeplaner slik at hensikten med det de skal gjøre forsvinner. Noen ganger er det umulig å fullføre prosjekter fordi de ikke møter de standarder han eller hun har satt for oppdraget.

Les mer om tvangspreget personlighetsforstyrrelse

Unnvikende personlighetsforstyrrelse

En unnvikende personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av en konstant følelse av utilstrekkelighet, og man er ekstremt følsom for hva andre tenker og mener om en selv. Sosialt er slike personer tilbakeholdne, og ser på seg selv som mindreverdige i forhold til andre. Nye aktiviteter og risiko på et personlig plan er spesielt vanskelige.

Les mer om unnvikende personlighetsforstyrrelse

Avhengig personlighetsforstyrrelse

En avhengig personlighetsforstyrrelse karakteriseres av lav selvtillit, et kronisk behov for å bli tatt vare på, og redselen for å bli forlatt av viktige personer i hans eller hennes liv. Atferden er ofte klamrende, og personen kan ha problemer med å ta avgjørelser andre ser på som hverdagslige uten råd og forsikringer fra andre. Ofte overlater de ansvaret for viktige områder av livet til andre, og har problemer med å vise at de er uenige med andre fordi er redd for å miste støtte og anerkjennelse.

Les mer om avhengig personlighetsforstyrrelse

Andre personlighetsforstyrrelser:

I diagnosesystemet ICD-10 har man også en undergruppe (f60.8) som kalles "andre spesifikke personlighetsforstyrrelser" som består av:

  • Eksentrisk personlighetsforstyrrelse
  • Holdningsløs personlighetsforstyrrelse
  • Narsissistisk personlighetsforstyrrelse
  • Passiv-aggressiv personlighetsforstyrrelse
  • Psykonevrotisk personlighetsforstyrrelse
  • Umoden personlighetsforstyrrelse
  • Blandet personlighetsforstyrrelse

Behandling av personlighetsforestyrrelser

En personlighetsforstyrrelse er kronisk, og behandlingen vil kunne gå ut på flere ulike tiltak. En stor del av dette vil innebære å behandle kriser, angstsymptomer og depressive symptomer som kan følge med tilstanden. Det er viktig med undervisning og hjelp til pasienten, slik at han eller hun kan kjenne sine egne trekk og lære å takle disse. En viktig komplikasjon til mildere personlighetsforstyrrelser er alkohol og medikament- og rusmisbruk.

Mer alvorlige personlighetsforstyrrelser er sjeldnere, men kan ofte skape større problemer for pasienten og omgivelsene. Behandlingen av denne pasientgruppen er vanskelig og svært ressurskrevende. Personen har ofte en sammensatt problematikk, med problemer på ulike områder som jobb, utdanning, økonomi, bolig og familieliv.

Rusmisbruk er vanlig også ved alvorlige personlighetsforstyrrelser, likeså kan kriminalitet også gjøre bildet vanskeligere.

Ulike former for psykoterapi er hovedbehandlingen, men mange vil også kunne ha utbytte av psykofarmaka i dårlige perioder for å dempe symptomer og lidelsestrykk. (3)

Behov for innleggelse

Personene kan under stress bli forbigående psykotiske eller selvdestruktive, og bør i slike situasjoner legges inn som øyeblikkelig hjelp til et kortvarig kriseopphold.

Utenom krisen kan dagavdelinger med strukturerte behandlingsprogram gi resultater.

Poliklinisk behandling

Ved poliklinisk behandling vil man legge vekt på trygghet, realitetsorientering og empatisk grensesetting. Målet er å dempe pasientens ytre og indre kaos.

For å oppnå resultater må kontakten ofte være regelmessig og langvarig, og den kan være ganske så krevende. Pasientene krever ofte et utstrakt samarbeid mellom flere deler av helsevesenet og ulike etater. Pasientenes væremåte kan i enkelte tilfeller gjøre at de splitter grupper, og setter folk opp mot hverandre, som kan være en utfordring for samarbeidspartnere.

Oppsummering

Personlighetsforstyrrelser forekommer hos en relativt stor del av befolkningen. Pasienter kan ha både personlighetsforstyrrelser og andre psykiatriske lidelser. Det kan da ofte være personlighetsforstyrrelsen som er den store behandlingsmessige utfordringen, eller som gjør at man ikke kommer til målet når man ønsker å behandle den andre lidelsen. Noen personlighetstrekk finnes mer hos kvinner enn hos menn, og motsatt, og kulturen kan ha vært med på å forme disse.

Dette er lidelser som det ofte blir uenighet om helsemessig og juridisk sett. Personenes atferd kan være så bisarr at publikum oppfatter dem som "gale", mens helsevesenet vurderer dem som “ikke psykotiske”, og dermed faller de også utenfor tvangsbehandlingsmuligheter i loven om psykisk helsevern. Behandlingen av personlighetsforstyrrelser har ofte en usikker effekt med tanke på bedring i framtiden.

Denne artikkelen er revidert i sin helhet, og utvidet av lege Rune Erlandsen. Kilder brukt ved revisjon: 1) who.int 2) CD10 3) Lærebok i psykiatri, Malt et. al., Gyldendal Akademisk, 2017.
Opprinnelig ble artikkelen publisert 15.09.2004, ukjent legeforfatter.