Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Symptomene er mangel på sympati for andre, vansker med å følge vanlige regler og lover, lite impulskontroll og aggresjonsproblemer.

AGGRESJON: Hos personer med dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse vil frustrasjonstoleranse være lav og man har lav terskel for aggresive utbrudd, inklusive voldsbruk. Foto: NTB Scanpix / Shutterstock
AGGRESJON: Hos personer med dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse vil frustrasjonstoleranse være lav og man har lav terskel for aggresive utbrudd, inklusive voldsbruk. Foto: NTB Scanpix / ShutterstockVis mer

Dyssosial personlighetsforstyrrelse kalles også antisosial, amoralsk, asosial, psykopatisk eller sosiopatisk personlighetsforstyrrelse.

Denne saken baserer seg på den gjeldende internasjonale klassifikasjonen av sykdommer og helseproblemer kjent som ICD-10. Dette systemet er under revisjon.

Hva er dyssosial personlighetsforstyrrelse?

En person med en dyssosial personlighetsforstyrrelse har typisk problemer med å forholde seg til andre menneskers rettigheter, følelser og grenser. Disse personene klarer ikke å forholde seg til lov og rett, har problemer med å holde løfter, og vil lyve og svikte andre for å oppnå fordeler eller egen tilfredshet. De er gjerne irritable og aggressive. De kan ha problemer med å planlegge og har dårlig impulskontroll.

Tidligere ble slike personer ofte benevnt som psykopater.

Personlighetsforstyrrelsen kjennetegnes også ved uttalt mangel på forståelse for andres følelser. På grunn av problemer med å føle sympati for andre og manglende ansvarsfølelse, skyldfølelse samt betydelig aggressivitet, havner slike personer ofte i problemer med rus og vold og kan komme i hyppig kontakt med politiet og rettssystemet.

Man kan ha lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggresjonsutbrudd, herunder voldshandlinger. Det er en tendens til å bebreide andre, eller til å gi plausible forklaringer for den atferden som bringer psykopaten i konflikt med samfunnet. (4, 5)

LES OGSÅ: Paranoid personlighetsforstyrrelse

Hvor vanlig er dyssosial personlighetsforstyrrelse?

Dyssosial personlighetsforstyrrelse forekommer i omlag 1,5% av befolkningen, og er vanligst hos menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere symptomer

  • Kald likegyldighet for andres følelser
  • Ignorering av sosiale normer, regler og forpliktelse
  • Manglende evne til å opprette varige forhold, men uten vansker med å etablere forhold
  • Meget lav frustrasjonstoleranse, lav terskel for aggressive utbrudd, inklusive voldsbruk
  • Manglende evne til å oppleve skyldfølelse, eller lære av erfaringer, særlig straff

(3)

Hvorfor utvikler noen dyssosial personlighetsforstyrrelse?

Dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse har en sterk genetisk (medfødt) komponent. Hvor arvelig den er varierer noe fra studie til studie. Oppvekst og miljø har også innvirkning på utvikling av diagnosen.

Kan det være noe annet?

Dyssosial personlighetsforstyrrelse kan forveksles med andre tilstander, det er derfor viktig med grundig undersøkelse før diagnose settes.

De fleste med diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse vil falle inn under psykopati-begrepet, men også en del personer med narsissistisk eller paranoid personlighetsforstyrrelse vil kunne inngå i begrepet psykopati slik det brukes i dag. Også enkelte personer med oppmerksomhetsforstyrrelser kan vise tilsynelatende psykopatisk atferd.

Disse tilstandene kan ha noen likhetstrekk:

(3)

Diagnose

Diagnosen stilles primært ut fra sykehistorie og intervju. Det er også viktig å snakke med andre som kjenner pasienten, da et av symptomene ved denne diagnosen kan være at man ikke alltid er sannferdig eller ønsker å fortelle hele sannheten. Det er ingen biologiske prøver eller undersøkelser som kan bekrefte diagnosen, men det kan brukes for å utelukke andre sykdommer i hjerne og sentralnervesystemet. (3)

LURER DU PÅ NOE?

Spør en av våre leger.
Friederike Rieger

Friederike Rieger

PSYKISK HELSE

Send inn spørsmål

Behandling

Personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse vil vanligvis ikke ha noe ønske om behandling, og når en person ikke ønsker å endre seg er det svært vanskelig å gjennomføre behandling.

Medisiner har bare vist relativt lite effekt. Enkelte kan få bedret kontroll av impulsivitet av antiepileptika. (3)

Benzodiazepiner søkes unngått, da disse hos noen kan redusere de få hemninger som tross alt kan være til stede. (6)

1) who.int 2) ICD10 3) Lærebok i psykiatri, Malt et. al., Gyldendal Akademisk, 2017. 4) Lommelegen - personlighetsforstyrrelser 5) Lommelegen personlighetsforstyrrelser del 2 6) SMNL 08.08.18