Perioder med depresjon

Spørsmål

For 15 mnd siden fikk jeg mitt første barn. I tiden etter fødsel slet jeg veldig psykisk. Den første uken etter fødsel fikk jeg en voldsom angst reaksjon, som på det tidspunktet følger helt ulevelig. Jeg fikk også tvangstanker om å skade barnet mitt og tvangstanker om at jeg ikke var glad i han osv. Disse tingene førte til at jeg på det tidspunktet trodde jeg var i ferd med å bli fullstendig gal. Jeg var rett og slett livredd meg selv. Fikk raskt henvisning til Dps, hvor jeg gikk i 8 mnd. De første 4-5 mnd var disse tankene så påtrengende og føltes så ekte, samtidig som jeg var veldig trist og lei meg fordi jeg følte meg veldig mislykket som mor. Tvangstankene slapp gradvis taket, og jeg har ikke lenger tanker om å skade barnet mitt. Problemet nå er at jeg opplever veldig svingninger i humøret/psyken min. Jeg har fremdeles litt angst, som går på at jeg er redd for å plutselig bli "gal" eller at jeg plutselig blir veldig deprimert og får lyst til å ta mitt eget liv. Angsten kommer og går litt, men er noe jeg føler jeg klarer å takle. Det jeg derimot sliter med å håndtere er at jeg fremdeles innimellom får perioder hvor alt virker håpløst. Jeg blir lei meg. Har en veldig vond følelse innvendig som er vanskelig å beskrive og ting er veldig mørkt psykisk. Det føles som om jeg helt ut av det blå blir veldig deprimert for en kort periode (alt fra 1-5 timer)men da kommer også redselen for å aldri bli bra igjen. Hva om jeg blir verre. Hva om jeg plutselig ikke orker dette mer en dag osv. Spørsmålet mitt er rett og slett om dette kan være angsten eller tvangstankene som jobber hardt for å bli værende, eller om jeg kan ha en depresjon som kommer og går? Jeg lever ikke som en typisk deprimert person. Er i jobb, gjør ting på fritiden, tar vare på meg selv og gleder meg til ting i fremtiden. De "depressive" periodene kommer ikke så ofte, 1-3 mnd mellom hver gang. Men når det inntreffer har jeg bare lyst til å gråte, og føler veldig at jeg trenger en pause/komme meg bort fra alt.

Kvinne 26
Svar

Hei.

Takk for velformulert brev, hvor du klart har fått frem hvordan du har det og hva du sliter med.

Jeg synes også det er fornuftig av det å stille dine spørsmål og å ta tak i dette, for slik behøver du ikke å ha det, med andre ord anser jeg dette for å være av en slik art og grad at du bør få medisinsk / psykologisk hjelp for det, og ikke gå med det alene og ha det vondt.

Det du beskriver er jo depressive symptomer, og jeg tror ikke det er slik som du tar opp "om det er angsten eller tvangstankene som jobber hardt for å bli værende". Men at det kan ha sammenheng med dine tidligere psykologiske problemer, vil jeg heller tenke, for alt vi opplever av godt og vondt i livet, gjør jo noe med oss og vi "tar det med oss".

Du forteller at du til vanlig ikke er deprimert og har et greit og fungerende liv, men så kommer disse periodene på noen timer som er veldig vonde. Det finnes tilstander hvor humøret kan svinge og symptomene kan komme i sykluser, og da er vi inne på dette med bipolare tilstander. Jeg sier på ingen måte at jeg tror at det er "din diagnose", men det kan være verdt å ta opp med fastlege som igjen kan henvise deg til utredning for dette. Det er igjen fordi om det skulle vise seg at det er dette du sliter med, så finnes der jo meget effektiv behandling inkl medisiner. Og er det ikke det, så vil du uansett kunne få hjelp, f.eks. fra fastlege og psykolog. Jeg ser for meg at det beste vil kanskje være om fastlegen din henviste deg tilbake til psykologen du gikk til, siden du tross alt kjenner denne psykologen og har opparbeidet en kontakt og tillit, og psykologen kjenner deg.

Din beskrivelse av din situasjon er så god at jeg synes du skal ta med deg en utskrift av den til fastlegen din for gjennomlesing, gjerne inkl mitt svar her, og så tar dere det derfra.

Jeg håper du følger rådene her, for slik trenger du ikke å ha det, og det er førsteklasses at du tar tak i dette nå.

Håper svaret og rådene er til nytte. Lykke til.