Hva kan jeg gjøre når jeg sliter med symptomer som tyder på angst slik som hjertebank, uro, negative tanker og redusert appetitt?

Spørsmål

I to måneder i sommerferien var jeg enormt stresset. Det var to av de mest stressende månedene i livet mitt. Jeg var stresset pga kjøretimer og oppkjøring. Stresset gikk ikke bort idet jeg fullførte oppkjøringen. Det var ikke før 3 uker senere når jeg fikk kjørt min alle første kjøretur at det gikk opp for meg. Det var også første dagen jeg ikke følte meg bra og endte opp med å kaste opp. Dagene etter det følte jeg meg veldig syk og legen sa det tydet på omgangssyke. En uke frem i tid så havnet jeg på legevakten etter å ha et panikkanfall. Legene spurte meg spørsmål angående angst og trodde symptomene var mer i den retningen. Fastlegen sa det samme. Tok også blodprøve for å være sikker. Jeg tilbrakte flere dager hjemme hos familien og for hver dag følte jeg meg gradvis bedre. Jeg følte veldig på angsten mesteparten av dagen (hjertebank, kraftig uro, negative tanker om fremtiden og ingen eller liten apetitt). Senere reiste jeg tilbake til leiligheten min for å se det an der. Jeg kontaktet psykolog som ga meg gode råd. I denne perioden følte jeg fortsatt mye på angsten fra morgenen av men bedre på kvelden. Jeg informerte venner om hvorfor jeg hadde vært borte i en måned. Jeg følte meg mye bedre etter å ha åpnet opp til venner. Mye av angstfølelsen gikk bort. Men jeg har fortsatt symptomer igjen fra angsten. Om morgenen har jeg sterkt redusert apetitt og jeg pleier å få brekninger. Etter jeg har hatt brekninger blir jeg gradvis bedre igjen utover dagen. Jeg tror at dette er en respons på de intense 2 månedene med stress jeg måtte gjennomgå. Det gir mening med når jeg startet å få symptomer. Nå som mye av angstfølelsen er borte så føler jeg meg mer normal, men symptomene som henger igjen hindrer meg likevel fra å fungere i hverdagen. Tror du jeg bare trenger å slappe av og la kroppen komme seg tilbake på beina? Jeg har aldri hatt angst tidligere som gjør at jeg tror mer på at dette går over. Er det vanlig at symptomer henger igjen selv om mye av angsten har roet seg?

Mann 20
Svar

  

Hei,



du beskriver at du ble stresset i sommer over en lengre periode i forbindelse med kjøretimer og oppkjøring. Du opplyser at du ble «dårlig» igjen med oppkast da du tre uker etter oppkjøringen skulle kjøre bil for første gang igjen. Du forteller også om panikkanfall kort tid etterpå samt at fastlegen konkluderte med at det sannsynligvis dreide som om angst. 

Du legger frem at symptomene ble bedre for hver dag da du var sammen med din familie, altså i trygge omgivelser. Du sier at du har vært hos psykolog og fått gode råd, men at du fortsatt sliter med de samme symptomene som fastlegen tolker til å være angst. 

Du angir at du opplevde en bedring igjen da du åpnet deg for vennene dine.


Allikevel opplever du fortsatt redusert matlyst og brekninger om morgenen og spør om det er vanlig og om det vil gå over med tiden som du slapper av. 

Du angir at du aldri har slitt med angst tidligere. Jeg lurer derfor på hva som egentlig utløste den angstlignende reaksjonen din i utgangspunktet? Var det i sommer en opphopning av flere stressende hendelser som du opplevde da du tok kjøretimer? Eller opplevde du symptomene hovedsakelig i situasjoner der du skulle prestere? 

Som du ser bør man bruke litt tid på å utforske mer inngående hvorfor reaksjonen du fikk oppstod i sommer for første gang før man i det hele tatt kan vurdere å ta stilling til spørsmålene dine. 


Dersom man tar fastlegens antatt angstdiagnose som utgangspunkt så er det trygghetsøkende tiltak du tilsynelatende har brukt for å mestre – sett fra et kognitiv perspektiv. 

Du har bodd hos familien frem til symptomene avtok og du begynte å føle deg tryggere igjen etter at du åpnet deg for vennene dine og opplevde igjen at symptomene minket kortvarig. 

Ulempen er at både trygghetsøkende tiltak og unnvikelse (= å unngå situasjoner som ligner og som kan utløse slike kroppslige reaksjoner hos deg) vanligvis bidrar på sikt til å forsterke angsten. 

Det er som regel eksponering, altså det å utsette seg for det man er redd for og samtidig – og det er et viktig poeng – oppleve mestring som hjelper mot angst. 


Samlet sett vil jeg anbefale deg å ta kontakt med psykologen igjen med spørsmål om utredning i forhold til nøyaktig diagnose og for å utforske omkringliggende og/eller utløsende faktorer som muligens har bidratt med at du plutselig sitter med slike angstsymptomer. 

Psykologen kan også hjelpe deg til å komme i gang med behandling, for eksempel i form av kognitiv terapi og eksponering. 


Jeg håper at jeg har klart å hjelpe deg på veien videre og ønsker deg god bedring!