Har du spørsmål til legen?

Doctor photo

Har du spørsmål til legen?

Skriv anonymt til en av våre spesialister og få svar innen én eller tre dager. Send spørsmål nå!

Har bulemi, men tør ikke gå til legen med det. Er redd for å bli henvist til psykolog

Spørsmål

Jeg er en kvinne i slutten av 30-årene som i perioder har slitt med bulimi.Jeg fikk bulimi i begynnelsen av tenårene og har med andre ord holdt på en god stund, men aldri hver dag og heller ikke flere ganger om dagen.De siste årene har det gått greit og jeg har ikke hatt noen episoder med oppkast i svangerskapene jeg har gjennomgått. Etter siste fødsel (2019) har jeg igjen fått problemer med bulimi. Jeg tror det handler mye om at fødselen var svært traumatisk for meg og rippet opp i gamle hendelser i livet. I tillegg har jeg en del kilo jeg ønsker å bli kvitt etter svangerskapene, men jeg mangler strategier/kunnskap om hvordan jeg kan gjøre dette på en sunn måte, da jeg alltid har brukt overtrening/oppkast for å gå ned i vekt tidligere. Det er ikke sånn at jeg overspiser og kaster opp igjen, men jeg kaster opp et par ganger i uka etter for eksempel å ha spist godteri på lørdager, eller litt for mye til middag en dag. Jeg føler meg veldig stresset for tiden, og dette går veldig ut over humøret mitt og jobben min. Jeg ønsker ikke at bulimien skal være en del av meg lenger og har et stort behov for å sortere tanker og få hjelp til å komme meg ut av en vond sirkel, men vet ikke helt hvordan jeg skal ta problemet opp med fastlegen min. Jeg er livredd for at h*n ikke skal tro på meg fordi jeg er overvektig og ikke ser syk ut, og jeg er redd for at h*n skal synes at jeg er altfor gammel til å ha problemer med mat. I tillegg er jeg usikker på om fastlegen i det hele tatt kan hjelpe meg og hva h*n eventuelt kan hjelpe meg med. Jeg har aldri fortalt om problemene mine til noen tidligere, og ønsker ikke at familie/venner skal vite om det. Akkurat nå er jeg usikker på om jeg bør snakke med fastlegen min om dette, og hva som skjer om jeg sier dette til h*n. Det hadde vært betryggende for meg å vite hva som skjer dersom jeg velger å ta dette opp med fastlegen, sånn at jeg ikke plutselig er henvist til psykolog eller spesialhelsetjeneste uten å ville det.

Kvinne 38
Svar

Hei.


Jeg synes helt definitivt at du skal ta dette opp med fastlegen din, både fordi du har absolutt ingen ting å frykte ved å gjøre det (mer om det nedenfor) og fordi du kan ha nytte av det og få det bedre, og fordi du ved å ikke ta det opp med legen, kan risikere å velge vekk en mulighet til å få det bedre.


Du er usikker på om du kan "risikere" om du blir henvist til psykolog eller spesialisthelsetjeneste. Da lurer jeg på hva på hva du tenker er uheldig, uønsket eller "skummelt" med det? Såvidt jeg kan forstå, så er det en ting som det kun kan komme noe godt ut av, og ingen ting annet. Det kan ihvertfall ikke under noen omstendighet få noen som helst negative konsekvenser for deg av noe slag, det er viktig at du er klar over. Og i beste fall kan det jo absolutt være at noen timer hos en psykolog er akkurat det du trenger og fortjener, og som kan gi deg et greiere liv med mindre av de plagene du her forteller om, -noe du ønsker deg naturligvis.

Og i tillegg er det viktig at du vet at en lege vil ikke henvise deg til en psykolog om ikke du er innstilt på det selv. Om legen gjør det, så er det fordi dere blir enige om det, og legen mener du vil kunne ha nytte av det. Og ingen, heller ikke legen, kan "tvinge" deg til noe som helst, heller ikke timer hos en psykolog. Det er å gi deg et tilbud og en anbefaling, ikke noe annet, og så er det opp til deg om du ønsker det eller takker ja til det. Hvilket jeg ville ha gjort om jeg var deg, siden det som sagt kun kan komme noe godt ut av det, og ingenting tenkbart negativt. 


Er du usikker på om en psykolog kan hjelpe deg, så er det også bare en måte å finne ut av det på: Å prøve det. Får du noe igjen for det, så er det bra, og får du det ikke, så er det ikke verre enn at du er like langt. Igjen: Du kan kun vinne på å oppsøke fastlege / psykolog, og du har ingenting å tape. 


Det er heller ikke gitt at du behøver å snakke med en psykolog om dette, kanskje samtaler med fastlege kan være like nyttig for deg. Det avhenger litt av den enkelte fastleges "stil" og kompetanse, så det er også en ting du kan diskutere med fastlegen.


Du skriver at du er livredd for at legen ikke vil tro deg. Det trenger du ikke. Leger tror på det pasienten forteller, det er selve fundamentet i det å være lege. Uten dette er det umulig å være lege. 


Jeg skjønner at det er en terskel for deg å oppsøke lege for dette, og da har jeg et godt og konkret råd til deg: Gjør det, ikke vurder det, for da blir det gjerne utsatt. Ikke tenk frem og tilbake på om du bør eller ikke bør, bare gjør det, -imorgen.

Og ytterligere et praktisk godt råd er å ta med en utskrift av spørsmål og svar her, og si at jeg sa at du skulle gjøre det, for det er en grei døråpner i en slik samtale og setting. Det vil du merke når du gjør det.


Jeg håper at min informasjon og mine råd kan være nyttige for deg, og ønsker deg lykke til.