Familieproblematikk. Det finnes hjelp å få

Spørsmål

Jeg er ung kvinne(25) som opplevde incest som barn. Er oppvokst med vold og alkohol i familien. Min mor er alkoholiker og min far banker henne når hun drikker. Min eldste bror var det som gjore overgrepene mot meg. Dette har alltid vært hemmelig. Jeg fikk aldri til å fortelle det. Så det har blitt bortgjemt. Har i alle år tenkt at dette kanskje er noe som har gjort meg sterkere på et vis. Men har begynt å innse at jeg sliter. Men mitt største problem her er at jeg ikke får til å prate om det. Klarer ikke be om hjelp. Så hvordan skal jeg løse dette? Det har heller ikke hjulpet at min venninne støttet meg med å skulle ta kontakt med et krisesenter. Jeg klarer bare ikke å be om hjelp, for på en måte så vil jeg ikke at folk skal ha sympati for meg. Jeg finner ikke ut av dette selv. Vet ikke om jeg blir klokere av å prate om problemene mine heller. Hva skal jeg gjøre?

Kvinne, 25 år

Svar

Hei, og takk for spørsmålet ditt.

Jeg tror på en eller annen måte at du nok må snakke med noen for kunne få hjelp, ikke minst for å kunne fortsette et liv som er så bra som mulig.
BAre det at du nå har tatt kontakt med oss på nettet, betyr jo faktisk at du har brutt en barriere, la andre bli involvert i det som du opplever som problematsik, og det er bra.

Jeg kan forestille meg at det er vanskelig spes. å skulle fortelle ansikt til ansikt om overgrep du har blitt utsatt for, men kanskje det allikevel ikke det er denne fortellingen du skal åpne samtalen med når du kommer til en behandler.
Du har jo vært gjennom et liv som er mer problematisk enn mange andre opplever, og da tenker jeg også på at din mor drikker og din far slår. En sterkt medvirkende grunn er vel at man kanskje er glad i sin mor og/eller far, men selve situasjonen rundt rus og vold lager store samvittighetskvaler, jeg tenker da på dette at man både er glad i og avskyr samme person på forskjellig tid.

En ganske viktig grunn til at jeg synes det er viktig nå å lette litt på sløret overfor en psykolog/lege/behander er at det nå oppleves som et problem for deg. Du har et langt liv foran deg, kanskje med mann og med barn, hvor mye av din lærdom skal bringes videre til andre. Hvis du selv etterhvert har lært noen teknikker for deg selv for hvordan du skal takle ditt eget liv, er det viktig at dette også preger ditt forhold til dem du senere skal bo sammen med.

Når du nå får kontakt med en samtalepartner, er det viktig å ha klart for deg at dette er profesjonelle personer. Dette er personer som har samtaler med andre med lignende problemer, som har vært gjennom vanskelige samtaler med rus og vold og overgrep, og som kan gi deg svært gode råd for hvordan du selv kan bygge seg opp og takle dette på en best mulig måte.
Du forteller at du er redd for å "møte sympati for deg", og jeg regner med at du i det også legger at du ikke vil at andre skal synes synd på deg.
Tror du kan være ganske rolig mhp dette. Det som skiller venner fra profesjonelle behandlere er vel helst at venner blir engasjerte og synes synd på, vil beskytte deg. En profesjonell behandler vil hjelpe deg, beskytte deg, lære deg selv å kunne bearbeide og lære deg hvordan du selv kan takle hverdagen.

Jeg synes som sagt det var fornuftig at du nå tar kontakt med hjelpeappratet. Det er faktisk god hjelp å få der ute, og jeg tror etterhvert at du vil kunne oppleve at en slik kontakt kan gjøre hverdagen din lettere.

Lykke til