Er det naturlig å bli forelsket?

Spørsmål

Skriver i desperasjon, da jeg trenger en nøytral person å betro meg til å rådføre meg med. Jeg er en 23 år gammel jente som har vært samboer med min første kjæreste i snart fem år, vi ble samboere etter å ha vært kjærester i 1/2 år. Var i begynnelsen stormende forelsket, noe som naturlig nok har dabbet av. Har et relativt stabilt og godt forhold, er tilknyttet til og glad i samboeren min. Men der er likevel noen mangler, og har innimellom tenk på at det ville være best om forholdet tok slutt (tanker som nok er naturlig i ethvert samliv). Krangler sjelden, men føler at vi ikke kommuniserer godt/føler meg ikke forstått av han. Et av hovedproblemene er nok at vi har svært ulik bakgrunn, og er ytre sett ganske ulike personer. Noen fellestrekk på personligheten har vi nok, blant annet er vi begge forsiktige av oss, og ikke typen til å ta nye sjanser om vi ikke må. Er vel generelt sett halvfornøyd med forholdet, men da foreldrene mine må sies å ha hatt et stormende ekteskap, tror jeg ikke jeg legger listen særlig høyt. Har i løpet av de siste årene, særlig i perioder hvor vi har vært atskilt, noen få ganger hatt en tendens til å forelske meg i andre. Jeg har motstått dette, og vært lettet over at det hver gang har gått over. Nå har jeg og samboeren min av praktiske grunner måttet være atskilt en kort tid, og jeg føler meg allerede stormende forelsket/
tiltrukket av en person som jeg knapt kjenner, og selv om jeg kun har kroppsspråket å gå ut ifra, føler jeg at det kan være gjensidig. Uansett har jeg nagende samvittighet, da jeg vet samboeren min er glad i meg og ikke vil miste meg, selv om han kanskje ikke gir meg så alt for mye oppmerksomhet. Jeg føler jeg aldri tør å ta skrittet å gjøre det slutt med samboeren min, men samtidig føles det galt å være interessert i andre, og å være sammen med en person delvis fordi jeg er så glad i han at jeg ville være redd for at han ikke vil finne seg en ny og få barn (noe han har sterke ønsker om). Jeg er vel en sjalu type, og tar sterk avstand fra utroskap, likevel tenker jeg avogtil at det ville være en lettelse om han fant seg en annen, samtidig som jeg føler meg utro som er forelsket i en annen (har ikke flørtet med vedkommende og ikke bevisst sent signaler, jeg er generelt en beskjeden og tilbaketrukket person). Jeg er svært usikker på hva jeg skal gjøre, da valg av partner vil påvirke resten av livet. Er det normalt å forelske seg i andre, eller er det et dårlig tegn?

Kvinne, 23 år

Svar

Hei!

Jeg skjønner at du grubler over dette og er svært i tvil! Som du selv sier er valg av partner en avgjørelse som påvirker livet ditt grunnleggende og som kan endre kursen på livet ditt.

For å svare på det siste spørsmålet ditt først: Ja, det er naturlig å bli forelsket i andre, det er naturlig å føle seg tiltrukket til andre og kanskje også flørte. Dette vil være en naturlig del av forholdet mellom mann og kvinne, selv om man er i faste forhold.

Fra det stadiet er det langt skritt å skulle gjøre det slutt med en partner du har vært sammen med i 5 år til fordel for en du kanskje ikke kjenner så godt. Jeg synes du skal tenke nøye gjennom det du føler og vurdere for og imot for å bli hos din nåværende partner. Det er du alene som skal bestemme hva du vil, og det er du alene som kan avgjøre om du vil bli eller gå. Det er dine valg, ditt liv og din fremtid.

På en måte synes jeg det ville være fair overfor din nåværende partner at dere kunne snakke ut om de problemer dere har og det dere ikke er fornøyde med. Kanskje det likevel viser seg at forholdet er verdt å bygge videre på? Jeg tror også at situasjonen vil bli svært vanskelig hvis du innleder et forhold til en ny person uten å avslutte det forholdet du er i nå.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi du er forelsket i en annen. Tanker og følelser kan du ikke styre eller undertrykke. Som du sier går følelsene over noen ganger, men andre ganger kan følelsene bli så sterke at de må få en konsekvens.

Det er du som skal avgjøre når et slikt tidspunkt har kommet.

Har du noen å betro deg til som du kjenenr godt og som du stoler på? En venninne? Et familiemedlem? En søster eller bror? Kanskje noen som kjenner dere kan se på saken og komme med andre argumenter eller synspunkter enn de du har selv?

Uansett ønsker jeg deg lykke til med denne vanskelige avgjørelsen!