Hypokondri, også kjent som helseangst eller sykdomsangst, er en angstlidelse som innebærer en overdreven frykt for å ha en eller flere alvorlige sykdommer.
På folkemunne blir også begrepet "hypokonder" benyttet, men dette er ikke et begrep man bruker innenfor medisin. En sykdom eller tilstand er noe man har - og ikke er.
Hva er hypokondri?
Hypokondri innebærer en overdreven frykt for at man har en alvorlig sykdom. Denne frykten påvirker livskvaliteten negativt, og kan gå ut over utdanning, jobb, familieliv og vennskap.
Hypokondri: symptomer og behandling
Hvilke symptomer gir hypokondri?
Tilstanden kan komme til uttrykk som en overdreven tolking av kroppslige symptomer som tegn på noe alvorlig galt, eller en overdreven redsel for å bli rammet av en alvorlig lidelse, til tross for legens forsikring og normale funn ved utredning.
Den rammede er helt overbevist om at det foreligger alvorlig sykdom. De kan være uenige i det legen mener, lar seg ikke berolige av gjentatte forsikringer, og oppsøker typisk flere leger. For noen kan det gå så langt at man tror at man er døende, eller at man ikke tør å legge seg i frykt for å dø om natten. Den faktiske lidelsen og frykten som den rammede opplever kan nærmest bli så omfattende som ved de tilstandene de faktisk frykter, som for eksempel en kreftsykdom.
Hypokondere er som regel engstelige for å lide av en alvorlig medisinsk tilstand, typisk:
- Kreft
- Hjertesykdom
- Alvorlig nevrologisk lidelse (som for eksempel MS, ALS eller Parkinsons sykdom).
- Noen er også redd for å ha smittsomme sykdommer, som for eksemel HIV, men alle slags tilstander kan være representert ved hypokondri.
Vanlige symptomer som ofte overtolkes er hjertebank eller ulik kroppslig verk. For at diagnosen skal stilles må den være langvarig, og symptomene skal ha vart i over 6 måneder. (1) (2)
LES OGSÅ: Slik blir du IKKE smittet av HIV
Hva er årsaken til hypokondri?
Hypokondri har ikke én enkelt årsak, og flere faktorer kan trolig disponere for utvikling av tilstanden. I de aller fleste tilfeller stemmer ikke fordommen om at hypokondere har et stort behov for oppmerksomhet, da oppmerksomheten som man gis ved hypokondri for det meste er negativ, og hyppige legebesøk er også økonomisk kostbart.
De aller fleste pasientene med hypokondri er oppriktig lidende og tror bestemt at de har alvorlig sykdom. I litteraturen beskrives hypokondripasienter noe ulikt, med noen som i større grad opplever fysiske symptomer som de overtolker, mens andre i større grad er generelt mer angstpregede og fobiske.
Helseangst: Er du redd for kreft eller annen sykdom?
Har noen økt risiko for å utvikle hypokondri?
Videre følger noen faktorer som man tror kan være assosiert med utvikling av hypokondri:
- Ny livssituasjon med mer ansvar, for eksempel det å bli mor
- Dødsfall eller alvorlig sykdom i nær familie
- Sterk helseangst hos foreldre
- Overbeskyttende foreldre
- Visse personlighetstrekk, som sterk opptatthet av egen helse
- Tidligere seksuelle overgrep eller fysisk mishandling (1) (2)
Hvor vanlig er hypokondri?
Omtrent 1% av den norske befolkningen har hypokondri, men det finnes trolig store mørketall, og prevalensen varierer i populasjoner avhengig av hvilke kriterier som benyttes.
Når oppstår hypokondri?
De første symptomene oppstår ofte i 20-/30-årsalderen, og kvinner og menn er omtrent like hyppig rammet. (1)
Hva synes leger om at pasienter googler sykdom?
Kan hypokondri arves?
Man har ikke påvist en direkte arvelighet av hypokondri, men noen studier har vist økte forekomster av angst- og somatiseringslidelser hos nære slektninger. (3)
Kan det være noe annet?
Hypokondri kan foreligge alene, eller det kan være assosiert med andre psykiske lidelser. Til de viktigste lidelsene som hypokondri kan foreligge samtidig med hører generalisert angstlidelse, panikkangst, depresjon, paranoid psykose og somatiseringslidelse.
Depresjon er kanskje den aller viktigste differensialdiagnosen til hypokondri. Noen deprimerte, særlig eldre, har kroppslige symptomer som uttrykk for sin depresjon. På motsatt vis kan hypokondere også utvikle depresjon sekundært til sin hypokondri og utmattelsen og frustrasjonen assosiert med denne. (1) (2)
Diagnose
I sykdomsklassifikasjonssystemet ICD-10 omtales hypokondrisk lidelse slik:
Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser. Pasienten gir uttrykk for vedvarende somatiske plager. Normale eller trivielle fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene, og oppmerksomheten konsentreres vanligvis rundt bare ett eller to organer eller kroppssystemer. Uttalt depresjon og angst er ofte til stede, og kan gjøre slike tilleggsdiagnoser berettiget.
Å komme til enighet med pasienten om at det kan foreligge en hypokondridiagnose kan være utfordrende, da tilstandens natur innebærer helseangst som normalt vedvarer til tross for legens gjentatte forsikringer og negative prøvesvar.
For legen kan dette naturlig nok også være svært utfordrende å forholde seg til, og noen ganger kan den enkleste “løsningen” for behandleren være å fortsette utredningen av de opplevde somatiske plagene, slik pasienten ønsker. Likevel er det først når pasienten går med på at hypokondri kan være en mulighet, og man har utelukket andre årsaker til symptomene så godt dette lar seg gjøre, at man kan igangsette behandlingen av tilstanden.
LES OGSÅ: Legeskrekk: Er du redd for å oppsøke lege?
Behandling av hypokondri
Behandlingen av hypokondri som viser best effekt er såkalt kognitiv terapi. Kognitiv terapi er en form for samtaleterapi der hovedprinsippet er at at våre tanker bestemmer våre følelser og handlinger. Behandlingsformen forsøker å få hypokonderen til å innse at frykten for å bli syk er hovedproblemet, og at denne frykten gir en selvforsterkende negativ spiral som leder til plagene som den rammede opplever. Samtaleemner vil kunne innebære hvordan man skal tolke kroppens signaler, hva de betyr, og å lære og akseptere at noen ting ikke behøver representere sykdom. (1) (2)
Prognose - vil det gå over?
Prognosen ved hypokondri varierer. Mange kan bli bedre når man først kommer i gang med behandling. Hos de som har vært plaget i lang tid og er deprimerte, kan det være særskilt vanskelig å skulle endre det etablerte tankemønsteret. (1)
Kilder: 1) Helsenorge.no 2) tidsskriftet.no 3) biologicalpsychiatryjournal.com