Eksistensiell angst og uvirkelighetsfølelse

Spørsmål

Hei, har nå i 1mnd slitt med konstant angst og eksistensielle tanker. Og konstant uvirkelighetsfølelse, alt føles numment og merkelig. Som om jeg ikke eksisterer i egen kropp. Er helt forferdelig, har lest om derealisasjon og kan minne mye om dette. Har vært deprimert og hatt mild angst ganske lenge i forkant, men dette er noe helt annet. Føler meg ikke tilstede lengre, er ikke til å holde ut. Hva skal jeg gjøre?

Svar

Hei.

Du forteller om eksistensiell angst og uvirkelighetsfølelse, og du føler deg nesten ikke til stede, og du holder det nesten ikke ut. Du spør om råd om hva du skal gjøre.
Jeg tror du allerede har gjort noe veldig riktig og viktig: Å ikke gå med det alene lenger. Du har skrevet til meg her, og det er en begynnelse.
Slike tanker som du beskriver, har mennesker kjent så lenge vi vet om. Det er dokumentert grundig ifra litteratur opp gjennom århundrene, f.eks. det berømte og klassiske sitatet "Jeg ser, jeg ser, jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underligt." (Obstfelder) som meget presist beskriver følelsen av menneskets fremmedgjøring og eksistensielle angst.
Jeg tror nok at de fleste mennesker vil kunne kjenne eksistensiell angst, om en virkelig er nådeløst ærlig med seg selv, og tenker på de store linjene og svarene vi aldri får, om livet, døden, meningen og alle de store spørsmålene mennesket til enhver tid har tenkt på, og aldri vil få svar på.
Det å kunne kjenne på eksistensiell angst og uvirkelighetsfølelse, er nok en av de mest karakteristiske tingene ved å være menneske og noe av det som skiller oss fra dyrene. Det er kanskje en del av prisen for å ha "for stor" evne til tenking og abstraksjon, prisen for å være menneske.

Men som du kjenner nå, så kan det være smertelig vondt inntil det uutholdelige. Men det er -som en potensiell trøst- noe almenmenneskelig over det, noe mennesker alltid har kjent på, og det nevner jeg av den grunn at jeg tenker at for deg kan det kanskje ta noe av "lidelsestrykket" av det, dersom du får vite at du ikke er alene om å ha det slik, og at det i seg selv er dypt grunnleggende menneskelig tenking. Tanker er heller ikke farlige, som kjent. Men angsten tanker kan gi en, den kan være fæl. Nettopp derfor er det kanskje viktig å plassere dette på "riktig hylle": Det er bare tanker. Det er tanker som et uendelig antall mennesker har tenkt før deg. Du trenger ikke å være redd for tanker.

Men når det er sagt, så er det klart at også slike tanker kan bli så overveldende og ødeleggende, at det noen ganger kan være del av psykisk sykdom, eller symptom på psykisk sykdom. Du forteller jo for eksempel om depresjon og angst i forkant av dette.

Derfor blir mitt råd til deg, når du spør om hva du skal gjøre, følgende:

IKKE gå alene med dette. Del det med noen. Slikt blir mye verre når en går med det helt alene.
Jeg synes du med fordel kan start med å ringe Mental Helses hjelptelefon tlf nr 116123. Denne er døgnåpen, og gratis og anonym. Der vil du kunne få snakke med personer med erfaring og kompetanse, og få ventilert dette enorme trykket inni deg nå. Jeg vil nærmest insistere på at du gjør dette nå snarest.
Les mer her: http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen/hjelpetelefonen-116-123

Og så kan du også bestille en time hos legen din, for å ta opp disse tingene med legen. Dette mhp om du kanskje trenger noen form for medisinsk eller psykologisk oppfølging eller behandling. Dette er også veldig viktig, så følg det rådet. Når du går til legen din, så ta med deg en utskrift av spørsmål og svar her, til legen din for gjennomlesing. Det er viktig, for det er så mye nødvendig informasjon i det du har skrevet her, som vil hjelpe legen din til å forstå deg og dine problemer bedre.

Nå har du startet veien ut av denne vonde situasjonen, ved å ta kontakt her, og det var kjempebra. Veien videre går ut på å følge rådene mine her, så ikke utsett eller "tenk på" det, bare gjør det. Kjenn da også etter hvor godt det føles å bare følge et råd når "alt flyter", fremfor å være uten styring og mål.

Lykke til.