Hvis Thomas Idem (49) tenker tilbake på barndommen nå, ser han flere tegn på at han hadde ADHD.
– Jeg var ikke han som hang mest i gardinen og var hyperaktiv, sier han. Men jeg hadde vanskelig for å komme i gang med ting med mindre det var kjempegøy, og minst like vanskelig for å fullføre arbeidsoppgaver.
Thomas fikk tilbakemelding på mye utestemme, og fikk ikke til å gjøre lekser. Han hadde problemer med å planlegge og å gjennomføre ting som så lett ut for andre, og strevde med rekkefølgen av tingene, som å pakke sekken, og ha med seg de riktige tingene.
– Jeg var heller ikke helt god til å få med meg alle detaljer i beskjeder som ble gitt, forteller han. Men på den tiden var det ingen som kjente diagnosen ADHD.
Oddny kjenner ikke igjen ansikter. Tilstanden kalles ansiktsblindhet
«Psykiatri, liksom?!»
ADHD-diagnosen fikk han først i voksen alder ved en tilfeldighet.
– Jeg deltok på et kurs for å utdanne meg til coach, forteller Thomas. Her møtte jeg en psykiater som spurte meg om jeg hadde tenkt på ADHD. Min første tanke var «nå må du ta deg sammen, det er bare tull!». Jeg visste jo ikke helt hva det var, forteller Thomas.
«Det kan du bare glemme! Psykiatri, liksom?!» Thomas Idem
Psykiateren tok med en test, hvor testen anbefalte utredning hvis man scoret over 24 poeng. Thomas fikk 59 poeng.
– Jeg reagerte med vantro, husker Thomas. Tanken hadde aldri slått meg.
Han var mistroisk, og det gikk litt tid før han tok det opp med fastlegen.
– Så kom jeg inn på DPS, forteller han.
DPS står for Distriktpsykiatrisk Senter.
– Da det gikk opp for meg at P-en sto for psykiatri, avsluttet jeg det med det samme. Jeg tenkte «det kan du bare glemme! Psykiatri, liksom?!», ler Thomas.
Identitetskrise
Likevel lå tankene om ADHD i bakhodet og skurret i lang tid. Det var dette med planlegging og gjennomføringsevnen som fremdeles var utfordringer for Thomas. Konsekvensberegning var heller ikke hans sterkeste side.
Det gikk noen år. I mellomtida flyttet han til en annen del av landet, og fikk en ny fastlege.
«Jeg fikk en identitetskrise» Thomas Idem
– Jeg tok det opp med fastlegen igjen, og ble utredet. Da fikk jeg diagnosen.
Thomas reagerte med fortvilelse. «Har det vært det hele tiden?» tenkte han.
– Det var veldig slitsomt. Jeg fikk en identitetskrise. Hvem var jeg før, og hvem er jeg nå? Man står jo der i voksen alder, og har bygd seg opp en identitet, et selvbilde og forskjellige mestringsstrategier. Så viser det seg at det er en diagnose her. Så får man bare tilbudt medisiner, og blir sendt ut døra. Så står man der på gata, og hva nå?
Fire ulike typer ADHD
Aksept av diagnosen
Thomas synes det er skammelig at det ikke finnes bedre tilbud som kan hjelpe folk i en overgang, slik at det blir lettere å forstå og akseptere diagnosen.
– Jeg hadde selv en coach-utdannelse, så jeg hadde gode forutsetninger for å komme gjennom krisen på en konstruktiv måte, forteller han.
Men det tok tid. Det begynte med forståelse, deretter kom aksepten.
– Jeg aksepterte det ikke med en gang. Jeg aksepterte at jeg oppfylte diagnosekriteriene, men ikke mer enn det, ler han. Men aksepten – det å kunne stå med rak rygg og si det til andre – det tok vel omkring et år.
«ADHD er ikke meg. Jeg er meg. ADHD er ikke min identitet.» Thomas Idem
Thomas er likevel ikke ute og flagger med diagnosen. ADHD er ikke noe han er, men har.
– ADHD er ikke meg. Jeg er meg. ADHD er ikke min identitet, sier han. Folk gjør seg opp meninger på små grunnlag. Selv om jeg synes at de seneste års fokus på mangfold har bidratt til nedgang i fordomsfullheten. Men det er bare min personlige oppfatning. Kanskje nok et utslag av en grunnleggende optimisme som ikke alltid har rot i virkeligheten.
Hvilke symptomer har en person med ADHD?
Høy grad av arvbarhet
Berit Skretting Solberg er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri, og forsker på ADHD. Også hun kan fortelle at det florerer myter og fordommer forbundet med ADHD i samfunnet.
– Det er myter som at det ikke er en vanske å bry seg om, at det bare er latskap, forteller hun. Og at det bare er å ta seg sammen og skjerpe seg.
Solberg forteller at ADHD symptomer er tilnærmet normalfordelt i befolkningen. Det er vanlige atferdstrekk som vi alle sammen har mer eller mindre av. Men for å få en ADHD-diagnose må man ha så mye symptomer at det gir store funksjonsvansker i dagliglivet, så det er ikke nok med bare ADHD-symptomer.
– Det at mange kan kjenne seg igjen i å være distrahert, lett rastløs eller glemsom i dagliglivet, kan bidra til at man bagatelliserer vanskene som mennesker med ADHD kan oppleve og slite med, forteller hun.
Solberg forsker for tiden på effekten av mors kosthold i svangerskapet på barnets ADHD-symptomer i småbarnsalderen.
– Vi finner en effekt, men den er liten, forteller hun.
Solberg forteller at risikoen for å utvikle ADHD er påvirket av både gener og miljøfaktorer.
– Det er høy grad av arvbarhet fra foreldre til barn, sier hun.
Er ADHD arvelig?
«Hvorfor får jeg ikke et normalt liv?»
Thomas brukte tid på å finne sin hylle i yrkeslivet. Etter ungdomsskolen gikk han på rørleggerlinja, men på grunn av dårlige tider var det få som fikk lærlingplass. Etter det fulgte et forsøk på idrettslinja, og et år i militæret.
– Da jeg kom hjem spurte faren og stemoren min hva jeg skulle gjøre til høsten. Jeg hadde ingen planer.
Men det hadde de; 2 år på Bjørknes privatskole for å fullføre videregående.
– Jeg bodde hjemme og ble kjørt til skolen hver dag, med kaffe i hånda.
På denne måten starten dagen på en rolig måte, og rammene var tilrettelagt for han. Thomas syntes likevel ikke helt han passet inn sammen med alle de andre elevene som strebet etter seksere.
– Men da sa faren min noe lurt; «du trenger ikke ha seksere du, du skal bare ha videregående». Lista ble lagt så lavt at jeg faktisk kunne oppnå noe. Det var en viss forventning, men med en sjanse for å komme i mål, forteller Thomas som syntes de to åra på Bjørknes var en suksess.
Thomas har etterfølgende jobbet «her og der». Lista er lang. Han ble til sist utslitt, og hadde en periode med mange sykemeldinger. «Hvorfor får jeg ikke et normalt liv?» tenkte han.
Hvordan være en god venn for noen som har ADHD?
Hjelper andre med ADHD
Vendepunktet kom gjennom NAV, hvor han fikk støtte til utdannelse som coach. Det var her han møtte psykiateren som foreslo at han hadde ADHD, og det var her han fant en utdannelse som passet han.
Senere har han også tatt en bachelor i psykologi og en master i atferdsvitenskap ved OsloMet, med god støtte fra samboeren sin. I dag jobber han som ADHD-coach, og hjelper andre med diagnosen.
– Det er mange som står og ikke får til ting. Det er veldig slitsomt, og her trenger folk hjelp.
Ragnhild har alopecia areata: – Det var en slags sorg til å begynne med
Han legger vekt på å lage strategier for hverdagen, og å kartlegge hvilke betingelser som må være til stede for at livet skal bli best mulig. Selv har han funnet mestringsstrategier som passer for han. «Riktig bruk av riktig medisin» har også bidratt til en bedring av symptomene.
Likevel kan hverdagen fremdeles være utfordrende. Det er dette med planlegging og konsekvensberegning.
– For eksempel ringte jeg tilbake til deg en time senere enn jeg sa jeg skulle, fordi det var vanskelig for meg å gå fra et spennende møte, ler han. Og nå er jeg litt stresset fordi jeg må på butikken, og jeg sa jeg skulle være hjemme til klokka tre.
ADHD er ikke Thomas. Men Thomas har innsett at han har diagnosen ADHD, og det har han det fint med, også selv om det krever strategier og rammer.
– Jeg pleier å si at jeg er innehaver av diagnosen ADHD, og den synes jeg passer meg godt!
