Selektiv mutisme, også kalt elektiv mutisme, er en tilstand som hovedsakelig ses hos barn og unge. Sykdommen er en angstlidelse og har mange likhetstrekk med sosial angstlidelse og generalisert angstlidelse. Mange av barna har andre psykisk lidelser i kombinasjon med sin mutisme (1). Man tror den rammer omtrent 1% av barn i skolealder (2)
Symptomer
Barn som lider av selektiv mutisme har normalt utviklet tale. De kan prate og prater ofte normalt i noen situasjoner, men blir tause i andre. Det mest typiske er barn som prater normalt hjemme, men som ikke klarer å prate i barnehagen, på skolen eller i andre situasjoner hvor de får oppmerksomhet fra andre enn nær familie (3). De kan også ha problemer med andre former for kommunikasjon, som peking eller mimikk.
En mor beskrev sin erfaring slik; «Når barnet ikke har fått oppmerksomhet har hun vært fri til å prate med oss. Men så snart noen andre samtidig ga henne oppmerksomhet så har hun ikke snakket, for eksempel når vi er på besøk hos folk» (4).
Depresjon hos barn
Andre sykdommer
Selektiv mutisme kan oppstå alene eller sammen med andre psykiske vansker, særlig andre angstlidelser, OCD, depresjon og utviklingsforstyrrelser (motoriske vansker og problemer med å gå på do, urin og/eller avføring). Språkforstyrrelser, særlig uttalevansker, er relativt hyppig forekommende. Selektiv mutisme kan også forekomme hos barn med autismespekterforstyrrelser, men barnas taushet skal da ikke bedre kunne forklares av deres språkvansker eller autisme (5).
Ved utredning må man vurdere forbigående sjenanse, lærevansker eller nedsatt hørsel som andre mulige årsaker, da symptomene kan ligne på de man ser ved selektiv mutisme.
Les også: Tvangslidelser hos barn.
Manglende forståelse
Mange av barna møter liten forståelse for sin sykdom i barnehagen eller på skolen. Voksne uten kunnskap om lidelsen kan ha feilaktige forestillinger som at;
- Barnet bare er vanskelig/trassig
- Barnet prater ikke på grunn av manglende motivasjon
- Om barnet presses, så vil de begynne å prate
Tvert i mot så vet man at barna ikke ønsker å være tause, men føler at de ikke er i stand til å prate i situasjonen. Barn kan også gå sultne eller tørste i situasjoner hvor de må spørre om å få mat eller drikke. Noen barn kan også tisse på seg fordi de ikke klarer å si at de må på toalettet. Siden tilstanden er forbundet med en indre uro trenger barnet trygghet og aksept, ikke press om å prate, som bare forverrer situasjonen (3).
Les også: Forstoppelse hos barn.
Diagnostikk og utredning
På grunn av manglende forståelse kommer ofte barn sent til behandling. Da kan de ha mange negative erfaringer og henge etter på skolen.
Ved mistanke om selektiv mutisme bør man ta kontakt med fastlegen. Fastlegen vil først undersøke andre mulige årsaker til manglende tale. Etter henvisning til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) kan diagnosen selektiv mutisme stilles.
Barn med selektiv munntisme har krav på tilpasset undervisning og oppfølgning, slik alle barn har. (3)
Språkutvikling hos barn, når er det grunn for bekymring?
Behandling og prognose
Det finnes ikke en enkel etablert behandlingsmetode for barn med selektiv mutisme, og da mange av barna også har andre angstlidelser trenger de helhetlig utredning og behandling (1).
Hva er kognitiv terapi?
Beate Ørbeck er psykolog og forsker ved Oslo universitetssykehus, og har bidratt til en av de første kontrollerte behandlingsstudiene i verden om selektiv mutisme (6). Hun forteller at evidensbasert kognitiv adferdsterapi (KAT) spesielt tilpasset barn med selektiv mutisme, nylig har blitt utviklet verden over.
- Her vektlegges psykoedukasjon, som er informasjon om tilstanden og hva som er til hjelp for barnet. Endring av fastlåste tankemønstre er også noe vi jobber med hos de litt eldre barna. Dette kombineres med individuell adferdsterapi hvor barnet øver seg i små skritt på å snakke med andre enn nær familie, - dette kaller vi eksponeringsøvelser, forklarer Ørbeck.
Uansett hvilken tilnærming man har til behandling er det viktig å starte behandling så tidlig som mulig. Ørbeck sier de har god erfaring med defokusert kommunikasjon og gradvise eksponeringsøvelser med barnet, samt felles informasjon om selektiv mutisme til foreldre og lærere.
- Det sentrale med defokusert kommunikasjon er å fjerne presset om å prate og et direkte fokuset på barnet og dets taushet og heller samle seg om en felles aktivitet barnet liker godt og som vanligvis utløser språk. Lek, tøysing og humor virker forløsende, og når barnet forhåpentligvis begynner å prate litt skal man ikke gjøre et stort nummer av det
Møt likesinnede og del erfaringer
Siden 2007 har selektiv mutisme hatt sin egen norske pasientorganisasjon; foreningen for selektiv mutisme. Deres mål er å spre kunnskap om selektiv mutisme, drifte nettstedet og arrangere treff og kurs (7). Foreningen har i underkant av 250 medlemmer.
Kilder:
- Kumpulainen K. Selective mutism. Duodecim Medical Publications Ltd; 2009.
- Benett S, Walkup J. Anxiety disorders in children and adolescents: Epidemiology, pathogenesis, clinical manifestations, and course. Uptodate; 2018.
- Lundal K. Slik oppdager du selektiv mutisme, og noen råd til hvordan du kan hjelpe. Utdanningsnytt; 2018.
- Tingve, M. De tause barna. [Internett]. Universitetet i Oslo; 2010.
- Wong P. Selective Mutism: A Review of Etiology, Comorbidities, and Treatment. Psychiatry (Edgmont). 2010;7(3):23-31.
- Oerbeck B, Manassis K, Overgaard KR, Kristensen H. Selective mutism. In Rey JM (ed), IACAPAP e-Textbook of Child and Adolescent Mental Health. Geneva: International Association for Child and Adolescent Psychiatry and Allied Professions 2016.
- Visjon og mål. [Internett]. Foreningen for selektiv mutisme.