Selektiv mutisme: Når barnet slutter å snakke

Når barn slutter å prate skaper det utfordringer sosialt og faglig. Om voksne i barnets miljø ikke oppfatter tilstanden som psykisk sykdom kan barna i tillegg bli møtt med lite forståelse.

Selektiv mutisme. Foto: NTB Scanpix / Shutterstock
Selektiv mutisme. Foto: NTB Scanpix / Shutterstock Vis mer

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen ikke er oppdatert de siste to årene. Utviklingen innen medisin går raskt, og informasjonen kan derfor være foreldet.

Publisert
Sist oppdatert

Du vil fra 1. mai 2023 ikke finne noe nytt innhold på Lommelegen. Vi jobber med å avvikle siten. Inntil videre kan du fortsatt lese alt innholdet som før. Lommelegens rådgivningstjeneste ble lagt ned fra 1. mai 2023 og det er ikke lenger mulig å sende inn helsespørsmål til Lommelegen.

Har du spørsmål om personvern? Send en mail til pvo@aller.com. Andre spørsmål kan sendes til kundeservice@aller.no..

PS: Artiklene på Lommelegen er laget for å gi deg generell kunnskap og skal ikke erstatte medisinske råd eller behandling hos helsepersonell. Oppsøk lege hvis du trenger medisinsk hjelp.

Selektiv mutisme, også kalt elektiv mutisme, er en tilstand som hovedsakelig ses hos barn og unge. Sykdommen er en angstlidelse og har mange likhetstrekk med sosial angstlidelse og generalisert angstlidelse. Mange av barna har andre psykisk lidelser i kombinasjon med sin mutisme (1). Man tror den rammer omtrent 1% av barn i skolealder (2)

Symptomer

Barn som lider av selektiv mutisme har normalt utviklet tale. De kan prate og prater ofte normalt i noen situasjoner, men blir tause i andre. Det mest typiske er barn som prater normalt hjemme, men som ikke klarer å prate i barnehagen, på skolen eller i andre situasjoner hvor de får oppmerksomhet fra andre enn nær familie (3). De kan også ha problemer med andre former for kommunikasjon, som peking eller mimikk.

En mor beskrev sin erfaring slik; «Når barnet ikke har fått oppmerksomhet har hun vært fri til å prate med oss. Men så snart noen andre samtidig ga henne oppmerksomhet så har hun ikke snakket, for eksempel når vi er på besøk hos folk» (4).

Andre sykdommer

Selektiv mutisme kan oppstå alene eller sammen med andre psykiske vansker, særlig andre angstlidelser, OCD, depresjon og utviklingsforstyrrelser (motoriske vansker og problemer med å gå på do, urin og/eller avføring). Språkforstyrrelser, særlig uttalevansker, er relativt hyppig forekommende. Selektiv mutisme kan også forekomme hos barn med autismespekterforstyrrelser, men barnas taushet skal da ikke bedre kunne forklares av deres språkvansker eller autisme (5).

Ved utredning må man vurdere forbigående sjenanse, lærevansker eller nedsatt hørsel som andre mulige årsaker, da symptomene kan ligne på de man ser ved selektiv mutisme.

Les også: Tvangslidelser hos barn.

Manglende forståelse

Mange av barna møter liten forståelse for sin sykdom i barnehagen eller på skolen. Voksne uten kunnskap om lidelsen kan ha feilaktige forestillinger som at;

  • Barnet bare er vanskelig/trassig
  • Barnet prater ikke på grunn av manglende motivasjon
  • Om barnet presses, så vil de begynne å prate

Tvert i mot så vet man at barna ikke ønsker å være tause, men føler at de ikke er i stand til å prate i situasjonen. Barn kan også gå sultne eller tørste i situasjoner hvor de må spørre om å få mat eller drikke. Noen barn kan også tisse på seg fordi de ikke klarer å si at de må på toalettet. Siden tilstanden er forbundet med en indre uro trenger barnet trygghet og aksept, ikke press om å prate, som bare forverrer situasjonen (3).

Les også: Forstoppelse hos barn.

Diagnostikk og utredning

På grunn av manglende forståelse kommer ofte barn sent til behandling. Da kan de ha mange negative erfaringer og henge etter på skolen.

Ved mistanke om selektiv mutisme bør man ta kontakt med fastlegen. Fastlegen vil først undersøke andre mulige årsaker til manglende tale. Etter henvisning til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) kan diagnosen selektiv mutisme stilles.

Barn med selektiv munntisme har krav på tilpasset undervisning og oppfølgning, slik alle barn har. (3)

Språkutvikling hos barn, når er det grunn for bekymring?

PSYKOLOG OG FORSKER: Beate Ørbeck. Foto: Privat.
PSYKOLOG OG FORSKER: Beate Ørbeck. Foto: Privat. Vis mer

Behandling og prognose

Det finnes ikke en enkel etablert behandlingsmetode for barn med selektiv mutisme, og da mange av barna også har andre angstlidelser trenger de helhetlig utredning og behandling (1).

Beate Ørbeck er psykolog og forsker ved Oslo universitetssykehus, og har bidratt til en av de første kontrollerte behandlingsstudiene i verden om selektiv mutisme (6). Hun forteller at evidensbasert kognitiv adferdsterapi (KAT) spesielt tilpasset barn med selektiv mutisme, nylig har blitt utviklet verden over.

- Her vektlegges psykoedukasjon, som er informasjon om tilstanden og hva som er til hjelp for barnet. Endring av fastlåste tankemønstre er også noe vi jobber med hos de litt eldre barna. Dette kombineres med individuell adferdsterapi hvor barnet øver seg i små skritt på å snakke med andre enn nær familie, - dette kaller vi eksponeringsøvelser, forklarer Ørbeck.

Uansett hvilken tilnærming man har til behandling er det viktig å starte behandling så tidlig som mulig. Ørbeck sier de har god erfaring med defokusert kommunikasjon og gradvise eksponeringsøvelser med barnet, samt felles informasjon om selektiv mutisme til foreldre og lærere.

- Det sentrale med defokusert kommunikasjon er å fjerne presset om å prate og et direkte fokuset på barnet og dets taushet og heller samle seg om en felles aktivitet barnet liker godt og som vanligvis utløser språk. Lek, tøysing og humor virker forløsende, og når barnet forhåpentligvis begynner å prate litt skal man ikke gjøre et stort nummer av det

Møt likesinnede og del erfaringer

Siden 2007 har selektiv mutisme hatt sin egen norske pasientorganisasjon; foreningen for selektiv mutisme. Deres mål er å spre kunnskap om selektiv mutisme, drifte nettstedet og arrangere treff og kurs (7). Foreningen har i underkant av 250 medlemmer.

Kilder:

  1. Kumpulainen K. Selective mutism. Duodecim Medical Publications Ltd; 2009.
  2. Benett S, Walkup J. Anxiety disorders in children and adolescents: Epidemiology, pathogenesis, clinical manifestations, and course. Uptodate; 2018.
  3. Lundal K. Slik oppdager du selektiv mutisme, og noen råd til hvordan du kan hjelpe. Utdanningsnytt; 2018.
  4. Tingve, M. De tause barna. [Internett]. Universitetet i Oslo; 2010.
  5. Wong P. Selective Mutism: A Review of Etiology, Comorbidities, and Treatment. Psychiatry (Edgmont). 2010;7(3):23-31.
  6. Oerbeck B, Manassis K, Overgaard KR, Kristensen H. Selective mutism. In Rey JM (ed), IACAPAP e-Textbook of Child and Adolescent Mental Health. Geneva: International Association for Child and Adolescent Psychiatry and Allied Professions 2016.
  7. Visjon og mål. [Internett]. Foreningen for selektiv mutisme.

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring

Vi bryr oss om ditt personvern

Lommelegen er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer