Resiliens er et komplekst begrep, som hovedsakelig handler om å klare seg bra på tross av hendelser eller erfaringer som oppfattes som belastende, eller som vi tenker vanligvis utgjør en risiko for å utvikle plager eller lidelser.
Mange vil i løpet av livet møte på motgang og stressbelastninger, slik som for eksempler mobbing, omsorgssvikt, tap av en nær relasjon, skilsmisse, økonomiske vansker og vold. Dette kan være store psykiske påkjenninger, men noen takler det bedre enn andre.
– Forståelsen av resiliens handler i stor grad om å forstå individuelle forskjeller. Hvorfor går det bra med noen, og ikke andre, selv om de er utsatt for samme type risiko? Det har blitt gjort mange studier som prøver å avdekke dette, sier Mona Bekkhus, førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt, Universietet i Oslo.
Resiliens kommer fra det engelske ordet ”resilience”. Begrepet betyr å klare seg på tross av risiko. Det kan også brukes om å fungere normalt under unormale omstendigheter, eller i unormale situasjoner.
– Resiliens ses på som prosesser mellom det enkelte mennesket og miljøet rundt, og kan ikke forklares som én egenskap ved det enkelte mennesket. Samspillet mellom enkeltindividet og omgivelsene foregår hele tiden, sier Anne Kristine Bergem, psykiater og universitetslektor ved OsloMet.
LES OGSÅ: Ulike typer depresjon
Depresjon hos barn
Forhold i miljøet som «skrur på» genene
To studier, publisert i Science i 2002 0g 2003 (Caspi), ga ny innsikt i hvordan individuelle forskjeller kunne utspille seg forskjellig i møte med risiko. For eksempel fant forskerne ut at barn som var utsatt for omsorgssvikt, men som hadde arvet en genetisk variant av MAOA-enzymet, klarte seg bra på tross av høy risiko i miljøet. Men hvilken genetisk variant man hadde arvet, hadde ingen betydning dersom det ikke var risiko i miljøet. Man kan tenke seg at det er forhold i miljøet som «skrur på» genene.
– Det er ingen som er resiliente individer. Man kan ikke definere et barn som resilient på grunn av egenskaper, og hvor resilient man er, vil variere over tid. Man kan være resilient mot en type risiko på ett tidspunkt, men ikke mot noe annet på et senere tidspunkt, sier Bekkhus, og fortsetter:
– Det kan være at du har opplevd vanskelige hjemmeforhold med mange ulike risikofaktorer, men allikevel har du klart deg bra på skolen og sosialt. Men så blir du utsatt for en ny risiko eller stress senere i livet, uten å være resilient. Det er en dynamisk prosess, og et samspill mellom individ og miljø.
LES OGSÅ: Autisme hos barn
Åtte personlighets-forstyrrelser: De fleste kjenner seg igjen i noen av trekkene
Risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer for resiliens
Forskere prøver å se på hvilke risikofaktorer som har betydning for hvordan man klarer seg, og hvilke beskyttende faktorer som kan være viktige.
– Vi vet at alvorlig grad av omsorgssvikt over lang tid gir høyere risiko for atferdsproblemer, emosjonelle vansker, og at man gjør det dårligere på skolen. Støtte fra andre personer, som kan være venner av familien, lærere, besteforeldre eller søsken, kan være avgjørende for om det går bra, selv om du har opplevd stor risiko.
De fleste barn som blir utsatt for noe som er vanskelig, slik som for eksempel mobbing, kan oppleve vansker i ettertid. Studier viser at de som har hatt en forelder som er veldig varm og omsorgsfull, er en beskyttende faktor for den psykososiale utviklingen til barnet. Det kan også være støtte fra andre familiemedlemmer som kan bidra til god utvikling.
– I noen av de mest kjente studiene, som Kauai-studien, fant forskerne ut at barn som har et lett temperament, de som tiltrekker seg positiv oppmerksomhet fra andre, eller som blir lett likt i omgivelsene sine, var viktige egenskaper hos barnet som så ut til å beskytte mot risiko i hjemmet. Normal intelligens, og det å føle tilhørighet og å ha relasjoner, så også ut til å være viktige beskyttende faktorer, sier Bekkhus, og legger til:
– Studier viser at det å ha nære relasjoner, er svært viktig om du møter motgang. Om du blir mobbet, er det ikke så farlig hvor mange venner du har, så lenge du har minst én nær venn, hvor vennskapet er gjensidig. Det har vist seg å være en viktig beskyttelsesfaktor.
LES OGSÅ: Tvangslidelser hos barn
Løvetannbarn og orkidébarn
Begrepet løvetannbarn har ofte blitt bruk som en betegnelse på barn som klarer seg bra, men ifølge Bergem er det ikke riktig å si at det er det samme som resiliens.
– «Løvetannbarn» er en betegnelse på en person, mens resiliens handler om samspillet mellom mennesket og omgivelsene. Det er også viktig å forstå at en person som framstår resilient overfor én type risiko eller i én bestemt situasjon, ikke nødvendigvis er det i andre belastende situasjoner, sier Bergem.
Løvetannbarn er ikke et fagbegrep, men en populær og medieskapt betegnelse.
– Løvetann kan spire opp gjennom asfalt. Den brukes gjerne som betegnelse på et barn som klarer seg bra, uansett hva som skjer i omgivelsene. Løvetannbarna karakteriseres ofte som motstandsdyktige og robuste. De framstilles gjerne som upåvirkelige når det gjelder ytre omstendigheter, forklarer Bergem.
I de siste årene har man også begynt å snakke om «orkidébarn». Dette begrepet brukes vanligvis om barn som oppfattes som mer skjøre og sårbare. Orkidébarn tåler i liten grad belastninger og uheldige omstendigheter.
– Det har vært vanlig å tenke at disse barna har gener som kan skrus av og på, ut ifra hvilket miljø de vokser opp i. Under gode oppvekstsvilkår kan de klare seg utmerket og få svært gode liv, men under dårlige oppvekstsvilkår går det ikke så bra. I motsetning til løvetannbarna som ikke påvirkes så mye, påvirkes orkidébarna svært mye – på godt og vondt, sier Bergem.
LEGESVAR: Kan jeg få barn med psykiatriske diagnoser og medisiner?
Arv og miljø påvirker hverandre
Tidligere var man opptatt av om dårlig psykisk helse var forårsaket av arv eller miljø. Nå tenker man at disse to faktorene ikke kan skilles fra hverandre, men at de gjensidig påvirker hverandre.
Bergem mener at begrepene «løvetannbarn» og «orkidébarn» er konstruerte begreper som brukes for å forklare uhyre kompliserte fenomener på en enkel måte, og at de i begrenset grad er nyttige i arbeidet med å bedre barns oppvekstsvilkår.
– Det er mer hensiktsmessig å snakke om beskyttende faktorer og sårbarhetsfaktorer når vi snakker om barns oppvekst. Helsefremmende og forebyggende arbeid må vektlegges, for å styrke beskyttende faktorer, og redusere risikoen for sårbarhetsfaktorer.