Posttraumatisk stresslidelse, PTSD

Etter en traumatisk hendelse kan man ha plager i lang tid. Psykiater forteller om symptomene, kriterier for diagnosen og hvordan man kan få behandling og hjelp.

TRAUME: posttraumatisk stresslidelse (PTSD) en betegnelse på en samling symptomer som noen opplever etter å ha erfart potensielt traumatiserende hendelser Foto: NTB Scanpix
TRAUME: posttraumatisk stresslidelse (PTSD) en betegnelse på en samling symptomer som noen opplever etter å ha erfart potensielt traumatiserende hendelser Foto: NTB Scanpix Vis mer

Spør en lege!

Skriv anonymt til en av våre spesialister og få svar innen én eller tre dager. Send spørsmål nå!

Hva er PTSD?

Posttraumatisk stresslidelse forkortes til PTSD, hvor D´en står for disorder, det engelske navn for lidelse. Post betyr etter, og traumatisk peker på en svært belastende erfaring. Posttraumatisk stresslidelse betyr altså en psykisk lidelse som oppstår etter svært belastende livshendelser. Diagnosen ble opprinnelig brukt for å beskrive de psykiske helseplagene man så hos mange krigsveteraner.

Årsaker til PTSD

I dag vet vi at det i tillegg til krig er mange andre belastende livshendelser som også kan gi plager som oppfyller kriteriene for diagnosen PTSD. Tortur, vold, voldtekt, overgrep og ulykker er eksempler på slike hendelser. Både hvis du har opplevd slike hendelser selv eller om du har vært vitne til at andre blir utsatt eller drept, har du risiko for å utvikle psykiske helseplager.

Forekomst

Omtrent 1-2% av Norges befolkning har til enhver tid plager som samsvarer med diagnosen PTSD.

Selv om PTSD kanskje er den mest kjente diagnosen, er det mange mennesker som utvikler andre psykiske og fysiske helseplager etter belastende livshendelser. Ikke alle oppfyller kriteriene for PTSD, men har symptomer og plager som arter seg litt annerledes. I mange sammenhenger er det derfor mer hensiktsmessig å snakke om traumelidelser. Felles for traumelidelser er at de oppstår etter belastende livshendelser.

Noen opplever dramatiske og skremmende enkelthendelser. Slik hendelser kan være voldtekt, overfall eller en ulykke.

image: Kriser: Hva gjør det med oss?

Kriser: Hva gjør det med oss?

Andre opplever belastende livshendelser over lang tid og/eller gjentatte ganger. Å bli utsatt for vold eller overgrep i oppveksten er eksempler på slike situasjoner. Det er spesielt belastende å bli utsatt for vold og overgrep fra mennesker som skulle vært trygge omsorgspersoner. Har du slike erfaringer, kan det ha stor betydning for din psykiske helse. Har du vært utsatt for mobbing er det også svært belastende.

Ikke alle som opplever belastende livshendelser får PTSD eller traumelidelser.

Hvordan er det å ha PTSD?

Hvis du har opplevd et traume kan du ha mange ulike symptomer og plager. Angst og depresjon er ikke uvanlig. For å få diagnosen PTSD, må du oppfylle bestemte kriterier:

  • Du må ha opplevd svært belastende livshendelser, som har vært mer enn vanlig truende eller dramatiske.
  • Du må ha flashbacks, det vil si at du gjenopplever hendelsene både i våken tilstand (som påtrengende minner) og sovende tilstand (mareritt).
  • Du unngår steder, aktiviteter og situasjoner som minner deg om det du har opplevd.
  • Du er «på vakt» mye av tiden. Du skvetter lett og plages av uro.
  • Det kan hende du lett blir sint og irritert.
  • Det kan være vanskelig å konsentrere seg.

Kompleks PTSD

I det nye versjonen av diagnosesystemet ICD, er det lagt til en diagnose som kalles kompleks PTSD. Det er særlig hvis du har opplevd traumatiske belastninger i barndommen at du kan utvikle slike plager.

Ved kompleks PTSD har du i symptomene beskrevet over, men også noen tilleggsutfordringer. Det kan være vanskelig for deg å tåle dine egne følelser. Det kan også være vanskelig å regulere følelsene, så de kan lett oppleves som overveldende og skremmende.

Det er heller ikke uvanlig hvis du opplever deg selv som verdiløs eller ødelagt. Kanskje synes du det er krevende å være i nære relasjoner til andre mennesker. Du strever kanskje med balansen mellom nærhet og avstand eller kommer fort opp i konflikter. Hvis du har kroppslige plager er det heller ikke uvanlig. Noen kan streve med oppmerksomhet og mental tilstedeværelse. Kanskje opplever du at det er vanskelig å holde fast i hvem du er.

VONDE MINNER: Noen blir spontant bra av plagene etter en traumatisk hendelse, men en god del trenger rådgivning og veiledning. Foto: NTB Scanpix
VONDE MINNER: Noen blir spontant bra av plagene etter en traumatisk hendelse, men en god del trenger rådgivning og veiledning. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Dissosiasjon

Hvis du har traumeerfaringer, kan det hende du av og til dissosierer.

Å dissosiere betyr at det er vanskelig for deg å integrere hukommelse, identitet, bevissthet, følelser, kropp m.m. slik at du ”spacer ut” eller forsvinner ut av deg selv i kortere eller lengre tid.

Når du har opplevd traumatiske hendelser, er det ikke alltid de vonde hendelsene lagrer seg i hukommelsen din som samlede eller sammenhengende hendelser. Fordi opplevelsene er så vonde lagres de i stedet som små usammenhengende biter. En bit kan være lukt, en annen et bilde og en tredje en kroppslig opplevelse. Senere i livet kan ulike situasjoner du er i gjøre at et slikt minnefragment dukker opp igjen. Da kan du reagere med å dissosiere, det vil si fjerne deg fra situasjonen. Det er en slags beskyttelsesmekanisme, og det skjer fordi du trenger å ta vare på deg selv. Når du i voksen alder ikke lenger er truet eller utsatt for overgrep, trenger du strengt tatt ikke denne beskyttelsen lenger, men det fortsetter å slå inn når du blir trigget. Triggere kan være situasjoner, lyder, lukter eller annet som vekker minnene fra tidligere.

Noen ganger kan symptomene og opplevelselsen dine ligne på psykose, for eksempel ved at du hører stemmer. Stemmene kan være en liten bit av et minne fra en tidligere traumatisk opplevelse, og ikke en psykoseopplevelse.

image: Dissosiative lidelser

Dissosiative lidelser

Behandling

De symptomene som er beskrevet i denne artikkelen, er normale reaksjoner på en unormal hendelse. Hvis du nettopp har hatt en dramatisk opplevelse og ikke er så veldig plaget, er det fullt mulig å se an situasjonen, spesielt hvis du har familie eller venner omkring deg som er til støtte. Hvis plagene dine varer lenger enn tre måneder eller er til stor plage for deg i hverdagen, er det lurt å oppsøke hjelp.

Det finnes flere typer behandling for traumelidelser, PTSD inkludert.

To vanlige behandlingsformer er traumefokusert kognitiv atferdsterapi og Eye Movement Desensitisation and Reprocessing (EMDR).

I tillegg finnes:

  • Kognitiv terapi
  • Forlenget eksponeringsterapi
  • Narrativ eksponeringsterapi
  • Kognitiv prosesseringsterapi
  • Stair Narrativ terapi
  • Metakognitiv terapi

Det finnes stabiliseringsgrupper, sensorimotorisk terapi, korttidsdynamisk terapi eller oppmerksomt nærvær. Disse behandlingsmetodene er ikke like mye forsket på som dem på lisa. Det betyr at det er mer usikkerhet knyttet til om de virker. Det betyr ikke at de ikke kan være nyttige for noen.

Kan du bli frisk av PTSD?

Behandling vil hjelpe mange mennesker med PTSD. Behandling vil kunne redusere plager og symptomer, men vil også kunne bidra til å gjøre tilstanden litt lettere å leve med. Behandling kan være til god hjelp for ikke å la lidelsen dominere tilværelsen.

Det kan være vanskelig å be om hjelp, men det er ofte nødvendig for å komme videre. En god start kan være å be fastlegen om en henvisning til behandling. Det er aldri for sent å be om hjelp.

Selvhjelp

Landsforeningen for PTSD er en medlemsorganisasjon som arrangerer fagdager om PTSD, organiserer selvhjelpsgrupper for medlemmer og deler informasjon om PTSD som kan være nyttig både som berørt og pårørende. Foreningen kan veilede til deg til hvor du kan få hjelp.

Kilder:

1) Helsebiblioteket, posttraumatisk stresslidelse 2) Helsenorge.no, posttraumatisk stresslidelse 3) Landsforeningen for PTSD: Om PTSD 4) Modum Bad 5) Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: Behandling av PTSD 6) Verdens helseorganisasjon, (1992). The ICD-10 classification of mental and behavioral disorders: Clinical descriptions and diagnostic guidelines. Geneva: World Health Organization