Hva trenger barn å vite når foreldre blir psykisk syke?

Når barn er pårørende til foreldre med psykisk sykdom, trenger det tilpasset informasjon. Å skåne barn eller holde tilbake sannheten vil gjøre livet deres vanskelig.

SYKDOM ER EN DEL AV LIVET: Barn trenger å erfare at det ikke er farlig å snakke sammen om det som er trist. Foto: GK1982 / Shutterstock / NTB
SYKDOM ER EN DEL AV LIVET: Barn trenger å erfare at det ikke er farlig å snakke sammen om det som er trist. Foto: GK1982 / Shutterstock / NTB Vis mer

Spør en lege!

Skriv anonymt til en av våre spesialister og få svar innen én eller tre dager. Send spørsmål nå!

De aller fleste foreldre ønsker det som er best for barna sine. Ønsket er felles for friske foreldre og foreldre som har en fysisk eller psykisk sykdom. Og foreldre gjør som regel det beste de kan. Men sykdommer, som for eksempel psykisk sykdom, kan by på noen ekstra utfordringer i familien.

Det er ikke mulig å skåne barn

Det er ikke uvanlig at foreldre ønsker å skåne barna sine når noen blir syk. Ønsket om å skåne kan gjøre at foreldrene ikke forteller barna at forelderen har blitt syk og prøver å holde det skjult. Det gjøres ofte i den aller beste hensikt, hvor ønsket er at barna skal være lykkelig uvitende om sykdom og lidelse.

Barn merker alltid at det skjer noe. De merker kanskje at den syke forelderen endrer seg, at forelderen er borte eller at det snakkes med lave stemmer i stua etter at de har lagt seg om kvelden. Uansett på hvilken måte de merker at det skjer noe, merker de at noe har skjedd.

Hvis foreldrene ikke snakker om sykdommen, vil barna raskt oppfatte at sykdommen er noe det ikke går an å snakke om. Barn er lojale mot sine foreldre, og vil ikke påføre slitne og bekymrede foreldre ytterligere belastninger. Det betyr at barna ikke stiller spørsmål hvis de tror at de voksne kan bli sinte, triste eller mer slitne av det. Når barna ikke spør, er det lett for de voksne å tro at barna ikke merker noe, men sannheten er at barna skåner de voksne.

image: Dårlig matlyst hos barn

Dårlig matlyst hos barn

Barn trenger å få informasjon

Barn trenger å få vite hvis noen blir syk. De trenger å vite hva slags sykdom forelderen har fått, hva slags hjelp eller behandling den voksne får og hvordan den voksne preges av sykdommen i hverdagslivet. Hvis en som er syk trenger å være for seg selv og ha det rolig omkring seg trenger barna å vite at det er sykdommen som er årsaken til at den voksne trekker seg tilbake. Hvis barna ikke får vite det, tror de kanskje at årsaken til at den voksne ikke er til stede er dere skyld, for eksempel at de ikke er snille nok eller at den voksne ikke er glad i dem lenger.

Hvis en forelder ligger i sengen på grunn av en depresjon, vil barnet ubevisst kunne tenke at «mamma orker meg ikke. Jeg er slem og dum».

Barn oppfatter verden omkring seg med seg selv i sentrum, derfor tolker de det som skjer rundt dem som at det har noe med dem å gjøre.

Hva skal man si til barn om psykisk sykdom?

Barn skal ha informasjon som er tilpasset deres alder og utviklingsnivå. Jo yngre barna er desto mer konkret må informasjonen være.

Det kan være viktig å bruke ordentlige ord når man snakker om sykdom, ikke i form av diagnoser, nødvendigvis, men det er viktig å fortelle at det er normalt å være trist, men noen ganger utvikler tristheten seg til å bli en sykdom som man pleier å kalle depresjon. Det betyr ikke at alle som er triste får depresjon.

«Det finnes ingen fasit på hvordan man snakker om psykisk sykdom til barn og unge, og det aller viktigste ER at voksne snakker med barn.» Anne Kristine Bergem, psykiater

Man kan også forklare psykisk sykdom som sykdom som forstyrrer tanker og følelser. Det viktigste kan likevel være å forklare sammenhengen mellom sykdommen og det barna ser, hører og opplever.

«Når hen snakker høyt med seg selv på en sint måte er det fordi hen snakker med noen inni hodet sitt som ikke vi kan se eller høre. Hen er ikke sint på oss».

Eller: «Hen er syk i følelsene sine føler så masse triste ting at det ikke blir plass til det glade. Hen er glad i deg likevel, men den følelsen har liksom blitt helt klemt flat bak alt som er leit».

Det finnes ingen fasit på hvordan man snakker om psykisk sykdom til barn og unge, og det aller viktigste er at voksne snakker med barn. Da forstår barna at det er mulig å snakke om det som skjer, og da er det lettere for dem å spørre om ting de lurer på.

Det man sier skal være sant, og sannheten skal ikke forandre seg. Det betyr at hvis noen blir innlagt på sykehus grunnet psykose, må barna få vite at den voksne er på et sykehus hvor mennesker får hjelp med sykdom i tanker og følelser.

image: Søvnvansker hos barn

Søvnvansker hos barn

Hvorfor skal man fortelle sannheten hvis den er vond?

Sykdom og død er en del av livet, også av barns liv. De trenger å erfare at det er mulig å snakke om vanskelige og vonde ting, og at det ikke er farlig å snakke sammen selv når temaet er trist. Jo verre informasjon som skal gis, desto viktigere er det at den kommer fra noen barnet stoler på og har tillit til.

Hvis voksne holder tilbake informasjon fra barn, vil barna før eller siden få vite om det som har skjedd. Det som skjer når barn finner ut at voksne har tilbakeholdt sannheten eller løyet for dem, er at de mister tilliten til de voksne rundt seg. Når barn ikke har tillit til sine nærmeste voksne, blir det også vanskelig å ha tillit til verden omkring seg. Det er en vondt erfaring i seg selv. I tillegg kan det bidra til at barn og unge også senere i livet strever med å ha tillit til mennesker rundt seg.

image: Slik hjelper du barn som har angst

Slik hjelper du barn som har angst

Viktige personer i barnas omgivelser må også få informasjon

Selv om det er mer åpenhet omkring psykisk helse og psykiske lidelser nå enn tidligere, er det fremdeles knyttet en del stigma til psykiske helseplager. Skam kan bidra til at det er vanskelig å snakke om psykisk lidelse i familien, og det kan også gjøre at man ønsker å holde sykdommen skjult for omgivelsene.

Familier med psykisk sykdom kan komme til å isolere seg eller trekke seg tilbake fra sosiale sammenhenger på grunn av at man ikke ønsker at andre skal vite. For barna er dette spesielt uheldig, da de mister muligheten kontakt med andre trygge voksenpersoner i storfamilien, foreldrenes vennekrets eller lokalsamfunnet som kunne ha vært ekstra ressurser for dem.

TRYGGE VOKSNE: Kontakt med andre voksne personer i storfamilien, og lokalsamfunnet kan være en viktig støtte for alle barn. Illustrasjon: Olga1818 / Shutterstock / NTB
TRYGGE VOKSNE: Kontakt med andre voksne personer i storfamilien, og lokalsamfunnet kan være en viktig støtte for alle barn. Illustrasjon: Olga1818 / Shutterstock / NTB Vis mer

Det er ikke uvanlig at barns oppførsel, humør eller konsentrasjon endrer seg når det er sykdom hjemme. Hvis lærere eller barnehagelærere ikke kjenner til situasjonen hjemme, risikerer barnas oppførsel å bli feiltolket. I verste fall kan barna få tilsnakk i stedet for den støtten de trenger. Ved å informere andre voksne som er viktige for barna, som lærere og fritidsledere, kan disse tilby støtte og ekstra ivaretakelse av barna i en periode hvor familien har det krevende hjemme på grunn av sykdom.

Andre voksne trenger ikke nødvendigvis detaljert informasjon om type sykdom, men at det er sykdom i familien. Barna trenger også å høre fra egne foreldre at det er greit at de snakker om hvordan de har det med andre voksne. Barn er så lojale at det sjelden forteller noe til andre ellers.

image: Hvorfor klarer noen barn seg godt, tross traumer og kriser?

Hvorfor klarer noen barn seg godt, tross traumer og kriser?

Er det hjelp å få?

Det står i lovverket at helsepersonell skal snakke med voksne pasienter om de har barn. Videre har helsepersonell plikt til å sørge for at barna får tilrettelagt informasjon. Er man innlagt i psykisk helsevern, kan man be om å få snakke med «barneansvarlig», som da kan tilbyr veiledning, hjelp og støtte.

I tillegg finnes det ulike ressurser innen pårørendearbeid. Mange steder finnes det egne pårørendesentrene, og Pårørendesenteret.no har nasjonalt ansvar og tilbyr mye ulikt informasjonsmateriell på nett både for voksne og barn i tillegg til chat og telefontjenester.

Mange kommuner har egne tilbud til barn som lever i familier med psykisk sykdom. Det finnes også en rekke frivillige organisasjoner og stiftelser som tilbyr alt fra steder å spise middag til ferier og hjelp i hjemmet.

Ressurser: