Barnas opplevelse av krig

Krigen i Irak berører oss sterkt. Gjennom TV, radio og aviser får vi krigen inn i stua. Dette er ufattelig for voksne. Men hvordan takler barna disse nyhetene? Lommelegen.no tok en prat med Eva-Torill Jacobsen, leder for Redd Barnas beredskapsgruppe.

Publisert 26.03.03

Barnegråt, skadde mennesker og bombeeksplosjoner sendes på TV. Mange barn ser på disse sendingene alene. Det merker Redd Barna på de telefonene som kommer inn til Redd Barnas Barnetelefon. - Vi opprettet telefonen fordi barn ringte til oss for å snakke om spørsmål og tanker rundt krigen. Barnetelefonen er gratis og holder åpent på hverdager mellom klokken 14.00-20.00. Jacobsen forteller at det ikke bare er barn som ringer. - Både barn, foreldre og gamle som husker 2. verdenskrig ringer for å snakke. Den yngste som har ringt er fem år og de eldste er over 80.

Alene hjemme
- De fleste som ringer er  9-13 år gamle. Det henger nok sammen med at det er disse barna som er store nok til å være alene hjemme. Samtidig er det en alder der de er veldig nysgjerrige og har en sterk rettferdighetsfølelse og verdiforankring. Jacobsen forteller at Redd Barna fikk mange telefoner de første dagene av krigen når det var flest nyhetssendinger om den. Hun regner med at behovet vil variere litt avhengig av hva som skjer og hvordan dette blir presentert i media.
 
- Når barna ringer lurer de på hvorfor det er krig, hvordan barn i Irak har det, hvor Saddam er, og kommer med konkrete tanker som hvordan det er med han gutten på TV som gråt og hadde bandasje på hode. Jacobsen forteller at barna synes både Bush og Saddam er -dumme-. - Barna vil ikke ha krig. De synes dette er dårlig ordnet opp av de voksne. Barna er konkrete i det de lurer på; -hvorfor kan ingen ta fra Saddam geværet?-

Viktige voksneDe er de nære voksne som er de viktigste samtalepartnerne om krig for barna. - Vi er bare et supplement, kommenterer Jacobsen. Noen barn ringer Redd Barna for å få bekreftelse på det de hører hjemme. - Enkelte barn som kommer fra områder i eller nær Irak ringer fordi de ikke vil spørre foreldrene som alt er svært bekymret. Vi ser at kurdiske og irakiske barn på mottak trenger noen å snakke med. På mottakene står TV-en på hele tiden og man kan ikke hindre at barna blir påvirket.
Jacobsen presiserer betydningen av at voksne snakker med barna på deres premisser. - Svar på det barna spør om, og ikke mer. Barna spør videre hvis de ikke er fornøyd med svaret, Sier hun. Dessuten mener Jacobsen at det er svært viktig at foreldre er ærlige mot barna. - Hvis du ikke kan svare på spørsmålet, så si det. For barna kan det for øvrig være god støtte i at du ser nyhetene sammen med dem. - Snakk med barna der og da, oppfordrer Jacobsen. Hun legger til at det er lov å skru av TV-en også.

Fiksjon og virkelighet
Men klarer barn å skille mellom krig på film og virkelig krig? - Det varierer nok fra barn til barn men nå snakker alle voksne rundt barna om krigen og uttrykker bekymring. Det tror Jacobsen at barn merker.

Det er viktig å være klar over at mange barn er opptatt av denne krigen. Men det er også noen barn som ikke er opptatt av den. - Og noen barn er opptatt av krigen i det stille. Hvis du mistenker at barnet ditt tenker mye på krigen for seg selv bør du ta det opp med han eller hun.

Jacobsen mener skolene er flinke til å ta opp problemstillingen. - Imidlertid kan ikke elever som ikke orker å snakke om krig gå fra klasserommet.

Nyttige tips
Eva Torill Jacobsen kommer med noen nyttige tips når du skal snakke med barn om krig:

  • Lytt til barnet.
  • Ikke press barnet i samtalen. La den skje på barnets premisser.
    Vær ærlig.
  • Det er greit å svare at du ikke vet.
  • Når barna engster seg for krigens konsekvenser er det viktig å si at det er de voksnes ansvar å skaffe hjelp.
  • Se nyhetene sammen med barnet og prat om det dere ser.
  • Hvis du tror barnet ditt engster seg i det stille bør du snakke med det om krigen.