– Øyeblikket står fremdeles klinkende klart for meg, forteller Anne-Pia Lystrup (34).

Hun skulle feire 31-års dagen sin, og hadde brukt hele dagen på å gjøre alt klart. Egentlig var hun inne i en god periode, men de siste ukene hadde hun spist mindre og mindre, og på bursdagen spiste hun ikke hele dagen. Da selskapet startet klarte hun heller ikke å få i seg noe mat, men hun drakk noen få glass alkohol istedenfor.

– Plutselig ble jeg fryktelig dårlig, forteller hun. Kroppen kollapset rett og slett. Jeg la meg i senga og klarte ikke å bevege meg. Samtidig hadde jeg 10 gjester i etasjen over.

Og det var da «øyeblikket» oppsto. Mens hun lå kapitulert i senga og hørte vennene le og kose seg i overetasjen bestemte hun seg for at hun ikke ville miste en opplevelse som den igjen.

«Vennene mine er viktigere enn å være tynn», tenkte hun for seg selv.

– Fra den dagen spiste jeg aldri for lite igjen.

Utviklet spiseforstyrrelse

– Spiseforstyrrelsen startet i slutten av tenårene. Som barn var jeg mye trist og redd, og jeg hadde en veldig lav selvfølelse. Da kroppen begynte å forandre seg, og jeg ikke var like slank som tidligere, bestemte jeg meg for å gå ned i vekt, forteller Anne-Pia.

Hun kuttet først ned på usunne matvarer. Etter hvert stoppet hun også med annen mat som ikke nødvendigvis var usunn, men som hun følte bidro til for høy vekt. Etter hvert ble det færre og færre matvarer hun ga seg selv lov til å spise.

– Færre matvarer og mindre mengder mat føltes fremdeles som for mye, og til sist spiste jeg nesten ingenting. I tillegg gikk jeg overalt. Faktisk gikk jeg i timevis hver dag. Jeg tenkte på kropp, mat og vekt hele tiden.

- Jeg fikk store blemmer på brystet

«Jo mindre jeg veide, jo mer var jeg verdt»

I en lang periode veide Anne-Pia seg hver eneste dag. Hun talte kalorier i hodet om og om igjen, selv om hun nesten ikke hadde spist noe.

– Det eneste som betød noe var vekta, forteller hun. Jo mindre jeg veide, jo mer var jeg verdt.

«Jeg hadde en indre stemme som hele tiden sa stygge ting til meg.» Anne-Pia

Hun ble svak, mistet energi og orket ingenting. Alt gikk i slow motion. Hun mistet venner, og ble isolert og ensom. I tillegg mobbet hun seg selv hele tiden.

– Jeg hadde en indre stemme som hele tiden sa stygge ting til meg. For eksempel at jeg var en elendig person som ikke fortjente å spise. Jeg hadde en utrolig lav selvfølelse, sier hun.

Kjersti Marie (28) lever med konstant tinnitus. – Ekstremt krevende

Store konsekvenser

Line Orvedal er drifts- og faglig leder ved Rådgivning for Spiseforstyrrelser (ROS). Hun forteller at spiseforstyrrelser som regel har store konsekvenser, både fysisk, psykisk og sosialt.

– Jo mer alvorlig tilstanden blir, jo flere konsekvenser vil det ofte få, sier hun.

De fysiske konsekvensene avhenger av hvilken type spiseforstyrrelse man har. Ved anoreksi vil konsekvensene av undervekten påvirke de fleste av kroppens organer. Lav kroppstemperatur, dårlig blodsirkulasjon, uteblivelse av menstruasjon og benskjørhet er vanlig. Alvorlig undervekt kan være livstruende.

– I tillegg får man ofte følgesymptomer som nedstemthet, depresjon og angst. Personen med spiseforstyrrelse vil ofte også isolere seg og trekke seg tilbake fra sosiale forhold, noe som kan gi problemer med studier, jobb og trivsel generelt.

Overspising - en vanlig spiseforstyrrelse

Ambivalente følelser

Anne-Pia var syk med spiseforstyrrelse de neste 13 åra. I perioder gikk det bedre, og hun spiste mer, men hun var aldri helt frisk. Flere ganger var hun innlagt til behandling.

– Jeg ble en gjenganger i helsevesenet, forteller hun. Det ble forsøkt med forskjellige typer behandlinger, men min egen motivasjon var svingende, og jeg var veldig ambivalent til om jeg ville bli frisk eller ikke. På den ene siden ville jeg bli frisk, men jeg ville samtidig fortsette å veie så lite som mulig.

For Anne-Pia var spiseforstyrrelsen blitt en måte å regulere følelser på. En mestringsstrategi hun kunne stole på. Hun hadde mindre av de vonde følelsene da hun lot være å spise. Da hun så fikk behandling og begynte å spise mer normalt, kom alle de ubearbeidede følelser tilbake til henne for fullt.

– Det gjorde det vanskelig å gå inn for å bli frisk. Jeg ville ikke bli fratatt min metode å håndtere følelser på, som var å spise så lite som mulig.

Det er vanskelig å behandle en som ikke selv ønsker behandling.

– Til slutt fikk jeg beskjed om at jeg nok aldri kom til å bli frisk.

Martha (33) ble alvorlig syk av graviditeten. – Trodde jeg skulle dø

Tidlig hjelp

Line Orvedal understreker at det er viktig med tidlig hjelp for å unngå at spiseforstyrrelser utvikler seg til en alvorlig tilstand.

– Å vise sin bekymring, og våge å ta en samtale rundt det en er bekymret for, er første skritt på veien, sier hun.

Hun påpeker at det er like viktig å være oppmerksom på endringer i atferd som på vektendringer, fordi de fleste med en spiseproblematikk eller spiseforstyrrelse er normalvektige eller overvektige.

– Det er en myte at personer med spiseforstyrrelser nødvendigvis er undervektige, forteller hun. Anoreksi er faktisk den lidelsen med lavest forekomst. Deretter kommer bulimi, mens uspesifiserte spiseforstyrrelser og overspisingslidelse er mest utbredt.

Ny identitet

Tilbake til «øyeblikket». Vendepunktet. Tidspunktet hvor Anne-Pia bestemte seg for å bli helt frisk.

– I løpet av de siste åra opp mot 31-års dagen min var jeg blitt stadig bedre. Jeg hadde jobbet med selvfølelsen min, og følte at jeg fortjente gode ting i livet.

Flere ting i livet hennes handlet om annet enn spiseforstyrrelsen.

– Jeg hadde mer kontakt med vennene mine, og hadde kommet inn på skole for å bli erfaringskonsulent. På bursdagen min var det som om den endelige dråpen kom. Jeg fikk rett og slett nok, forteller hun.

Viljestyrken, som hun tidligere hadde brukt på å gå ned i vekt, fikk hun nå god nytte av til å bygge opp en ny identitet uten spiseforstyrrelse.

- Det tok halvannet år før jeg følte meg normal igjen

Ansatt samme sted som hun var innlagt

– I dag spiser jeg hva jeg vil. Jeg har ingen begrensninger, veier meg ikke og trener fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg skal gå ned i vekt, sier hun.

Hun ble ferdig utdannet erfaringskonsulent, og fikk et arbeid på samme avdeling hvor hun tidligere var innlagt.

– Det var sprøtt, ler hun. Jeg var kjempestolt av meg selv. Det var veldig meningsfullt for meg å ha en relasjon til pasientene, og de hadde en annen tillit til meg fordi jeg hadde gått igjennom det samme som dem.

I dag er hun regionsansvarlig for RIO, som er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, og hun holder ofte foredrag om spiseforstyrrelser og psykisk sykdom.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme hit jeg er i dag, sier hun.

Fullt mulig å bli frisk

Anne-Pia har et viktig budskap til andre som sliter med spiseforstyrrelser.

– Det er fullt mulig å bli helt frisk, slår hun fast. Det er ikke noe som gjør meg mer rasende enn når folk sier at man aldri kan bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse. Det er noe tull!

«Det er viktig for meg å formidle håpet. Det er mulig å bli helt frisk.» Anne-Pia

Hun forteller at mange ikke prøver å bli friske, fordi de er redd for å feile.

– Det er viktig for meg å formidle håpet, sier hun. Uansett hvor dårlig man har vært, så kan man bli helt frisk hvis man får den rette hjelpen, og våger å prøve, avslutter hun.