Kjenner for mye etter på kroppen, og blir sliten og bekymret av det.

Spørsmål

Jeg hadde for 8 mnd siden en ubehagelig opplevelse. Var hjemme i mammapermisjon da jeg plutselig følte meg svimmel. Ble veldig redd. Det gikk over etter noen timer, men i ettertid er dette noe jeg tenker mye på og er redd skal skje igjen. Jeg klarer aldri slappe helt av, er anspent, legen min mener jeg har en slags angst/stress reaksjon. Jeg har ikke opplevd denne svimmelheten igjen, men føler ofte og veldig mye i det siste, at jeg svever, at jeg ikke står stødig på bakken. Hvis jeg ligger helt i ro kan jeg enkelte ganger føle kroppen bevege seg. Ikke så mye som når du er på båt, men det er som om jeg beveger meg i takt med min egen pust. Jeg hater å stå rett opp og ned, f eks i kø, for da føler jeg at jeg ikke står stille, og fokuserer veldig på det. Bare jeg skal noe enkelt som å gå tur kan jeg bli redd for at det skal bli ubehagelig. Får ofte hjertebank. Kan også oppleve et slags sug i kroppen som varer kanskje ett sekund, og som er ubehagelig. Føler samtidig at øynene mine ikke fokuserer rett, at jeg overfokuserer når jeg beveger meg. Bevegelsene mine er også stive, selv om det ikke vises utad. Og jeg beveger meg tregt og forsiktig for jeg er så redd for å utløse «noe» ubehag. Det er som om kroppen hele tiden jobber hardt under selv helt normale bevegelser. Legen har sjekket balanse, reflekser, blodprøver, alt fint. Sier jeg må stå i det. I enkelte lystbetonte situasjoner kan jeg føle meg bedre. Har det verst når jeg er alene. Ble veldig redd igjen etter jeg gikk på en rulletrapp som var ute av drift i helgen. Da føltes det ut som jeg bevegde meg framover, men jeg sto jo i ro. Da ble jeg redd for å bli svimmel, men mannen min sa det var helt naturlig, men han reagerte jo ikke slik. Er det et kjent fenomen? Hva mistenker du kan være galt med meg? Er så utrolig sliten av å hele tiden kjenne etter på kroppen, selv ved de minste anstrengelser. Hva skal jeg gjøre? Kan også være anspent bare jeg sitter i ro i møter osv. Av og til er det ikke til å holde ut.

Kvinne 30
Svar

Hei.


Du er altså en ung og sannsynligvis frisk kvinne, -siden legen din ikke har funnet noen tegn til sykdom hos deg. Hadde du hatt noen sykdom, er det en hovedregel at det blir oppdaget ved legeundersøkelser. Allikevel har du en del kroppslige plager, noe som slett ikke er uvanlig uten at det skyldes sykdom.

Det hele startet med et akutt svimmelhetsanfall, som gjorde deg veldig redd. Så har du etter dette tenkt mye på dette, og gått rundt og vært redd for at det skal oppstå igjen. Da går kroppen og psyken din i konstant alarmberedskap, noe som får en rekke konsekvenser for kroppen. Dine stresshormoner øker, noe som påvirker nær sagt alt i kroppen, og bekymringer skaper muskelspenninger, gjerne ubevisst hyperventilasjon, noe som igjen kan gi en rekke plager, blant annet svimmelhet. Din bekymring for at det skal skje påny gjør at du etter alt å dømme overvåker kroppen alt for nøye, og kroppen er tross alt en helt "automatisert" ting, noe vi ikke behøver å gå og kjenne etter på. Hvis en kommer inn i en slik ond sirkel med bekymringer, økt overvåking av kroppen m.v., så oppfatter en til enhver tid en lang rekke sanseopplevelser fra kroppen, som vi til vanlig, uten bekymringer, ville ha oversett. Disse skaper naturligvis nye spørsmål og bekymringer, "hva skjer", "hva kan det skyldes" osv.

Det hele blir da en ond sirkel hvor bekymringer produserer fysiske symptomer (også kalt psykosomatiske symptomer) og disse skaper igjen nye fysiske symptomer, som lager nye bekymringer osv osv. 

Jeg føler meg ganske så sikker på at det er i denne gaten forklaringen på dine plager ligger. Og slikt er veldig vanlig.

Den beste måten å komme seg ut av slike onde sirkler på, er å skjønne hva som skjer, og hvordan og hvorfor. For da tar man i stor grad vekk bekymringsbiten i dette, som er selve motoren i slike onde sirkeler. Derfor tenker jeg at slik informasjon som du får av meg her, er starten på å komme seg ut av dette, men jeg tenker at du med fordel kan ha en eller flere samtaler med fastlegen din om det vi her har snakket om, slik at du virkelig selv merker at bekymringene legger seg, og at du begynner å kjenne mindre etter på kroppen. Du må også komme dit hen at du merker at du faktisk forstår hva som skjer, og at du merker at du ikke er bekymret. Da vil slike plager erfaringsmessig avta og forsvinne.

Jeg tenker at rent konkret så kan du med fordel bestille en time hos fastlegen din, og ta med deg en utskrift av spørsmål og svar her, slik at fastlegen kan se hva du plages med, og hva vi har snakket om, og så kan dere fortsette dialogen derfra. Det er nok den type behandling du trenger og vil ha nytte av. 

Håper at svaret og rådene kan være til nytte. Lykke til.