Jeg er svimmel, legen mener det har psykiske årsaker. Kan det stemme?

Spørsmål

Hei, Jeg har siden juni i økende grad slitt med svimmelhet. Det en følelse av å bli ør eller en gyngende fornemmelse. Jeg kan noen ganger oppleve vansker med å fokusere blikket. Svimmelheten opptrer ofte når jeg spiser middag (uavhengig av tid på dagen), under fysisk aktivitet, eller hvis jeg er sliten. Det er altså ikke noe særlig fast mønster her. Når svimmelheten kommer har jeg bare lyst å trekke meg tilbake og legge meg ned, men det kan man jo ofte ikke. Det er verdt å nevne at jeg hadde en mild hjernerystelse i mars/april, hvor jeg nok ikke tok det så med ro som jeg burde pga. Eksamener. Imidlertid startet svimmelheten ikke før i juni.Var hos legen i sommer og tok blodprøver hvor alt var normalt. Tok også EKG i høst hvor alt var normalt. Blodtrykk er også normalt. Er i ok fysisk form og slank. Legen min mener det er psykisk, og har henvist meg til psykolog. Jeg studerer ironisk nok klinisk psykologi, og er enig i at det er noe angst involvert, men slik jeg oppfatter det er angsten sekundær. Angsten har kommet snikende på fordi jeg opplever svimmelheten som ubehagelig og skremmende. Det er også verdt å nevne at de tre siste årene har vært preget av veldig mye stress med studier og press for å få gode nok karakterer til å komme inn på masterstudium. Så det hele kan jo være stressrelater og således også psykisk slik fastlegen tror. Uavhengig av svimmelhetsanfallene har jeg hatt mange diffuse symptomer. I perioder følelse i halsen som om jeg har løpt langt, kortpustethet, smerter i brystet, en generell følelse av et ubestemmelig ubehag i kroppen, og merkelig nok ekstremt kalde hender og føtter. Alt dette kom etter svimmelheten. Det hele gjør meg utrolig sliten og utmattet og tærer på både psyken og det sosiale. Har alltid hatt mange jern i ilden og vært veldig utadvent, men nå for tiden orker jeg lite. Bør jeg be om ytterligere undersøkelser hos fastlegen? Eller bør jeg bare falle til ro med at alt er stress/psykisk og ta det derfra?

Kvinne 25

Kommersiell tjeneste fra Lommelegen:

Har du spørsmål om din egen helse?

Spør en spesialist i dag og få svar allerede i morgen

Svar

Hei og takk for interessant spørsmål.


Som du selv vet bedre enn de fleste, så kan psykologiske faktorer gi oss nærmest ethvert subjektivt fysisk følbart symptom, det er almenmenneskelig og noe de fleste av oss opplever nå og da. Og samtidig vet vi at slike uspesifikke symptomer som du har, også kan skyldes fysisk sykdom, og derfor er det naturligvis rett å først utelukke fysisk sykdom, før en tilskriver det psykologiske faktorer. Du er grundig undersøkt, og legen din har ikke funnet holdepunkter for fysisk sykdom, og det er jo bra. I tillegg vet vi at du har hatt en del belastninger over tid, og nå har du utviklet sekundær angst pga symptomene dine. Den vil jo også virke inn som en negativ forsterkende faktor her, om nå det er slik din lege har kommet frem til, at plagene dine har psykologiske årsaker.  Hvorvidt din angst nå er sekundær eller "primær", altså årsak eller virkning, er forøvrig i slike sammenhenger et "høna-eller-egget" spørsmål, som du egentlig av praktisk og behandlingsmessige årsaker neppe trenger å få svar på, for som oftest blir slike problemstillinger en ond sirkel av fysiske symptomer og tilhørende angst, som gjensidig forsterker hverandre. 

Jeg har jo ikke din journal tilgjengelig, så jeg kan ikke kategorisk fastslå at du er fullstendig utredet for enhver tenkelig årsak til symptomene dine, men jeg kan ihvertall forstå at din lege har tenkt rett med å utelukke fysisk sykdom først, og at han/hun er grundig. Legens konklusjon om at dine plager har psykologiske årsaker, kan enten være rett, eller den kan være feil. Jeg ser ihvertfall ingen holdepunkter i det du har skrevet her, for at den skal være feil, og det høres riktig ut også. Det blir uansett en "arbeidshypotese", som diagnoser flest. Derfor synes jeg du gjør rett i å ta en aktiv bestemmelse på at du nå "satser på" at legen har rett, at du ikke har noen fysisk sykdom, og ser om psykologisk behandling vil hjelpe deg. En del av behandlingen vil også måtte være at du bestemmer deg for å velge å stole på dette, slik at du slipper den nagende angsten om hvorvidt du har en eventuelt uoppdaget fysisk sykdom, for det er klart at det spiser et menneske opp innifra og lager angst, noe som igjen vedlikeholder og forverrer psykosomatiske symptomer. Klarer du ved en aktiv bestemmelse å få bort eller dempe den angst-motoren i symptomene dine, er jo det etter alt å dømme effektiv behandling i seg selv. Det er noe vi ofte ser i slike sammenhenger. 

Jeg ville valgt en slik innfallsvinkel nå, om jeg var deg. Et alternativ måtte være en "second opinion" vurdering hos en annen almenlege, for hvis denne også ender med samme konklusjon som fastlegen din, så vil du naturligvis ha ekstra lett for å stole på konklusjonen. Ikke sjeldent kan en slik second opinion være nyttig i en slik sammenheng. Du kan i utgangspunktet oppsøke en hvilken som helst almenlege for dette, eller du kan be fastlegen din arrangere det for deg, for det er en godt etablert arbeidsmetode som også legen din vil finne nyttig, spesielt når du begrunner det som ovenfor, dvs at det vil hjelpe deg til å stole på at du ikke har noen fysisk sykdom.


Håper min høyttenking og råd her kan være til hjelp for deg i veien ut av dette, og ønsker deg lykke til.


Har du spørsmål om Allmennmedisin?

Spør en av våre spesialister og få svar innen 1 – 3 virkedager.

  • Få skriftlig legesvar på mail
  • 100 % anonymitet
  • 30 leger fra 10 ulike fagfelt
Still et spørsmål
Brynjulf Barexstein ALLMENNLEGE
Pris fra 199,-