"Fysisk eller psykisk", eller kan det være feil spørsmål?

Spørsmål

Jeg har tatt koloskopi- gastro, innlagt på sykehus i sommer etter å ha mistet 7kg på en måned, da jeg ikke fikk i meg næring pga klemming i hals og intense brystsmerter (spes etter inntak av mat).De krampeliknende smertene har vart i to år og begynte akutt i tilfeldige situasjoner som stikk midt i brystet, kraftig hjertebank og kvelningsfornemmelser. Smertene opplevdes som hjerteinfarkt, men gikk ofte over igjen. De festet seg permanent etter noen uker, og dukker spesielt opp etter måltid, spes fet mat, sukker, hvetemel osv. Vært kvalm sammenhengende siden. Føles som bilsyke og er intens. Forsøkt syrenøytraliserende, da legen trodd at magesyre var årsak. Opplevde en viss bedring i starten. Forhøyet avføringsprøve flere ganger, men ikke høyt nok til bekymring fra legens side. Avføringen likevel høyere under innleggelse. Men etter gastro mente legene at tarmen var som den skulle. Sympt: Smertene trer inn fra midt mellom ribbeina (midt i brystet. Jeg har vært enormt kvalm siden, og jeg var spesielt kvalm da jeg var på mitt verste sommer 2018, (opplevdes som mat forgiftning) bare uten oppkast. Kvalmen er vedvarende fra jeg våkner til jeg legger meg. I starten var krampene så kraftige at jeg måtte til akutt legevakt hyppig. Høyt fokus på å sjekke at (hjertet) var ok. Hjertet er sjekket hos hjertespesialist og er også normalt. Krampene opptrer ofte flere timer når de først starter og er ekstremt smertefulle, klemmende og stikkende. Høyt press. Kjennes som et åpent sår i brystet som blør, verker/etser. Det strammer også enormt rundt halsen og kjennes tungt å puste, som at jeg blir kvalt, og det er vanskelig å bevege meg. Er flink til å ikke få panikk tross det høye ubehaget. Jeg puster rolig selv om det kjennes ut som jeg holder på å dø og blir kvalt. Viktig å tilføye hvis man tror panikk er årsaken til symptomene. Etter en tid begynte smertene å spre seg/flytte seg til nakken& skuldre. Smertene ble mer intense enn brystsmertene. Likevel mindre (smerteanfall) etter at det flyttet seg til nakken, men fikk et vedvarende og konstant ubehag. Jeg har vært hos fysioterapi og kiropraktor for smertene. Jeg har ikke hatt liknende plager tidligere i livet, men slet en del med panikk angst fra 16 til 19 års alderen (som jeg lærte å håndtere) og det er ikke et problem i dag. Dette ga heller ikke smerter, bare kroppslig ubehag og hyperventileringer). Utenom det har jeg hatt kyssesyken fra 13 - 14 års alderen og slitt en del med utmattelse. Blant annet også slitt en del med kraftige menstruasjonsblødninger og smerter i forbindelse med menstrasjonen. gått på P piler siden jeg var 13 grunnet dette, som demper problemet. Fikk også akutt betennelse/acne problem i 22 års alderen som jeg sliter med enda. Får store buler under huden månedlig som verker i ansiktet og resulterer i dype arr. Dette ble enda verre da jeg forsøkte p pille stans i 23 års alderen og både hormoner og betennelse gikk ut av kontroll. Tåler ikke antibiotika for huden, da det gjør formen enda verre og forsterker kvalmen og tilstanden betraktelig. Vært hos gynekolog, de sier også alt er normalt tross at alt opptrer (unormalt). hver dag er en kamp, og det ene problemet hopper til et annet, og det tar aldri slutt. føler meg fengslet i en kropp som blir angrepet på alle fronter. Livskvaliteten min er blitt så kraftig redusert at de vanlige gjøremålene i hverdagen er vanskelig og slitsomt. Jeg må ofte legge meg ned og klarer ikke snakke eller røre meg på flere timer. Føler kraftløshet, døsighet, utmattelse. Kroppslig ubehag og redusert funksjon. Dette kan ofte vare et par timer før deg går over.Etter å gått med sykdommene så lenge, syntes jeg det er blitt vanskelig å snakke med andre mennesker, og gjøre de tingene jeg vanligvis brukte å gjøre før. Jeg sliter med å bare finne frem ord og generelt huske og formulere meg som jeg vanligvis gjorde og pleier. (Noe jeg egentlig er veldig flink til). Føler at jeg mister meg selv mer og mer i denne sykdommen, til tross av at jeg kjemper og prøver å finne løsninger og holde motet oppe. Sitter ikke å tenker på mine symptomer, og jeg har ikke et negativt tankemønster).jeg tror ikke at jeg har en alvorlig fysisk sykdom som gjør at jeg bekymrer meg unormalt mye. Jeg mener at jeg reagerer og har håndtert disse plagene bedre enn et annet gjennomsnittlig menneske hadde gjort, og jeg våkner hver dag i håp om at jeg kanskje er frisk, og prøver å innbille meg at jeg er frisk selvom jeg ikke er det. Men smertene og ubehaget trer sakte inn og jeg klarer ikke å bekjempe dette på egenhånd). Jeg forstår at leger kan tro og sammenligne dette med angst eller psykiske lidelser. Men jeg tror mer at det psykiske jeg i så fall sliter med er en etterkómmer av de faktiske symptomene som kommer av en faktisk sykdom, ikke HOVED årsaken til problemet. Og jeg tror at legene gjør feil akkurat der, med å ta denne beslutningen for at puslespillet her blir for avansert og sette sammen. Jeg tror et hvert menneske ville blitt deprimert og følt seg håpløs alene i en stor verden uten kapasitet til å gjøre ting og ha så mye smerter i en alder av 24 år, uten å få den hjelpen eller oppfølgingen en trenger. Jeg føler meg som en 24 åring på utsiden, men 95 år gammel på innsiden. Det er derfor vanskelig for mennesker å forholde seg til dette, da jeg ikke ser syk ut. Følte meg nesten presset til å utrede meg på psyk for å bli tatt på alvor/bli hørt. og nå blitt utredet siste halvåret og fått diagnoser som gjenspeiler oppvekst som utviklingstraumer etc. Jeg er en voksen, reflektert og oppegående person og skjønner at oppvekst kan ha påvirkning på psyken. Men det forklarer like vel ikke de 2 siste årene med sykehusbesøk grunnet smerter, forhøyet avføringsprøver, og vektreduksjon på et så høyt nivå. Jeg lengter sånn etter livet mitt at jeg ville gjort og gitt alt i verden for å få det tilbake, og bare oppleve en dag uten smerter ville vært den beste gaven noen kunne gitt meg.

Kvinne 24

Kommersiell tjeneste fra Lommelegen:

Har du spørsmål om din egen helse?

Spør en spesialist i dag og få svar allerede i morgen

Svar

Hei.


Du har her beskrevet en svært vanskelig situasjon for deg, med smerteplager som -etter hva jeg forstår- legene dine hittil ikke har funnet noen fysisk forklaring på. Du har ikke stilt noe konkret spørsmål her, så jeg vet dessverre ikke hva du konkret ønsker informasjon om. Jeg vil derfor tenke litt høyt omkring din situasjon, i håp om at det kan hjelpe deg videre her:


Du er en ung kvinne på 24 år, en alder da alvorlig sykdom ikke opptrer så veldig hyppig, og i tillegg har du vært særdeles grundig  utredet for å se etter fysisk sykdom, -uten at det har vært funnet mistanke om dette. Disse to tingene i sammen gjør at sannsynligheten for at dine plager ikke skyldes en konkret, påvisbar fysisk sykdom, er rimelig stor.  Du er selv inne på dette med psyken, og hva som skyldes hva: At plagene dine er en stor psykisk påkjenning, er åpenbart, og at langvarige psykiske påkjenninger i aller høyeste grad kan gi fysiske plager, er meget velkjent. 

Dette behøver følgelig ikke å handle om en enkelt årsak->virkning situasjon, hvor psyke fører til fysiske plager, ELLER fysiske plager fører til psykisk slitenhet, men kanskje heller en snøballeffekt, hvor de ene påvirker det andre, og spørsmålet om hva som er "opprinnelig årsak" til alt sammen, kanskje blir feil spørsmål og problemstilling. Vi snakker altså om "høna-eller-egget, hva kom først", det blir feil spørsmål.

Derfor tenker jeg at det ikke er utenkelig at det blir feil fokus å søke videre etter en konkret og hittil uoppdaget fysisk sykdom eller årsak til plagene dine, for hadde du hadde hatt det, så er det veldig vanskelig å tenke seg at ikke en hadde funnet spor av dette, med så mange undersøkelser du har vært gjennom.

Du sier at du føler deg presset til å bli "utredet psykisk", og det synes jeg ikke du skal føle deg presset til. Jeg tenker ikke at du har "en udiagnostisert psykisk sykdom" som enkelt og greit er årsaken til dine fysiske plager, men jeg ser overhodet ikke bort fra at dette er en slik snøballeffekt-situasjon som jeg beskriver ovenfor. Og hvis det er det, kan det absolutt være riktig ende å begynne å nøste i. Med andre ord bør du etter min mening takke ja til å bli utredet med henblikk på om dette handler om en slik psykosomatisk problemstilling som jeg tenker i retning av her. Ikke minst med tanke på at det faktisk teoretisk sett kan være at løsningen på helseplagene dine ligger i denne gaten, så vil det være taktisk sett et dårlig valg å ikke holde denne muligheten åpen, for det kan i verste fall bety det samme som å velge bort muligheten til å bli bedre. Mitt råd til deg er derfor å prøve en slik vinkling på problematikken din nå. Det at så utrolig mange fysiske utredninger og spesialundersøkelser hittil heller ikke har gitt noe svar eller løsning, taler også i retning av å velge en annen innfallsvinkling nå.  Du kan med fordel ta med deg en kopi av spørsmål og svar her til fastlegen din, så legen kan lese hva vi har snakket om her, og så kan dere ta dialogen videre derfra. 

Jeg håper at dette kan være med å hjelpe deg mot en løsning på helseplagene dine, og ønsker deg lykke til.

Har du spørsmål om Allmennmedisin?

Spør en av våre spesialister og få svar innen 1 – 3 virkedager.

  • Få skriftlig legesvar på mail
  • 100 % anonymitet
  • 30 leger fra 10 ulike fagfelt
Still et spørsmål
Brynjulf Barexstein ALLMENNLEGE
Pris fra 199,-