Nefrotisk syndrom kalles også nefrose, og er en tilstand som skyldes at det lekker store mengder proteiner (eggehvitestoffer) gjennom nyrene og ut i urinen.
Det er ingen sykdom i seg selv. Nefrotisk syndrom er et uttrykk for at det foreligger nyresykdom eller skade i nyrene.
Hva er årsaken til nefrotisk syndrom?
Nefrotisk syndrom kan skyldes ulike nyresykdommer og/eller skader på nyrene som for eksempel:
- Kronisk glomerulonefritt (nyrebetennelse)
- Diabetes mellitus
- Hypertensjon (høyt blodtrykk)
- Beinmargskreft (Myelomatose)
- Amyloidose
- Lupus erythematosus
- Leddgikt
- Medikamenter (for eksempel NSAID, penicillamin, gull)
- Nyrevenetrombose
(Listen er ikke nødvendigvis uttømmende)
Hva skjer i kroppen ved nefrotisk syndrom?
Dersom blodet mister mye proteiner, oppstår hevelse forskjellige steder i kroppen fordi proteinene holder væske på plass inn i kretsløpet.
Når proteinmengden i blodet minker, siver væske gjennom små porer i karveggene ut i vevet.
Hvilke symptomer får man ved nefrotisk syndrom?
- Hevelse på ulike steder i kroppen (ødem), for eksempel ansikt, armene og rundt kjønnsorganene.
- Hevelse rundt øyne
- Barn kan få væskeansamling i bukhulen som kan føre til magesmerter
- Kvalme
- Tretthet
- Urintest viser proteiner i urin og urinen kan skumme
Hvilke diagnostikk / undersøkelser gjøres?
Utredningen ved mistanke om nefrotisk syndrom består av blant annet:
- Å påvise økt mengde proteiner i urin,
- Ta blodprøver
- Måle blodtrykk
- Videre undersøkelse av nyrene med for eksempel ultralyd
- Hos voksne vil det som regel tas en vevsprøve av nyrene.
Behandling
Ved nyoppstått nefrotisk syndrom er det viktigste å finne årsaken til sykdommen. Utredningen og behandlingen gjøres som regel i samarbeid mellom fastlege og nyrespesialist.
Prognose
Prognosen er avhengig av grunnlidelsen.
Denne saken er i sin helhet oppdatert og utvidet av lege Friederike Rieger 2017. Kilder 2017: lvh.no, legemiddelhandboka.no, legemiddelhandboka.no, helsebiblioteket.no, helsebiblioteket.no, lommelegen.no. Opprinnelig basert på sak fra år 2000 av Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen, leger.