– Det er på tide at kvinnehelse blir tatt på alvor, sier Anita Hansen.

Hun fikk problemer med ufrivillig lekkasje av urin, også kalt urininkontinens, etter fødselen av hennes eldste datter for snart 40 år siden.

– Problemet oppsto nesten med det samme etter fødsel. I mange år var jeg hos forskjellige leger og fysioterapeuter. Alle snakket om knipeøvelser, og om at jeg skulle prøve å holde meg, men det klarte jeg ikke. Lekkasjen kom ukontrollert gjennom hele dagen.

Anita opplevde at hun ble overlatt mye til seg selv, og merket lite forståelse for hvordan det påvirket hverdagen.

– Jeg følte det var mitt problem ene og alene, og at det var jeg selv som hadde ansvaret for å rette opp i det.

Hva er urininkontinens?

Isolasjon og redsel

Livskvaliteten til Anita ble påvirket av den ufrivillige urinlekkasjen.

– Jeg turte ikke å bevege meg langt utenfor huset. Hvis jeg plutselig måtte tisse, og det ikke var tilgang på toalett der jeg var, så oppsto problemet. Hva skulle jeg gjøre da?

Anita forteller at hun ble mer og mer isolert på grunn av problemene med lekkasje. Hun turte ikke reise med offentlig trafikk eller fly. Selv nærområdet beveget hun seg lite i, og hun unngikk blant annet å gå i butikken.

«Det er jo utrolig skambelagt.» Anita Hansen

– Jeg var redd for at det plutselig skulle lekke urin, og at det kom til å synes på tøyet, og lukte, sier hun. Det var ingen lett hverdag.

Det gikk også lang tid før hun turte å fortelle sine nærmeste om problemene hun hadde med lekkasje.

– Det er jo utrolig skambelagt. Det påvirket psyken min, og jeg følte meg veldig alene, forteller hun. Også samlivet blir påvirket. Jeg er gift, og skal jo ha et liv med intim kontakt. På grunn av urinlekkasjen måtte alt planlegges, også når vi skulle være intime. Sånn skal det jo ikke være.

En myte at bare eldre damer som rammes av dette

Fikk hjelp etter 25 år

– Hjelpen kom seint, men den kom godt, forteller Anita Hansen.

25 år etter fødselen snakket Anita med en ung lege som spurte inn til hvordan hverdagen hennes var. Hun fortalte om problemene med urinlekkasjen.

– Da begynte hjulene plutselig å rulle. Endelig møtte jeg en med forståelse. I lang tid hadde jeg trodd at problemene med lekkasje var noe jeg hadde påført meg selv. At det var min feil. Det var en lettelse å bli tatt på alvor.

Anita ble knyttet til et prosjekt i Tromsø kalt «Pust». Prosjektet gikk over et år, og Anita var én av ti deltakere. Forskjellige fagpersoner, som gynekologer, urologer, uroterapeuter og fysioterapeuter, underviste i hva urininkontinens var, hvordan man kunne lære å leve med det, og hva man kunne gjøre for å avhjelpe problemet.

– Jeg traff mange likesinnede. I starten var jeg veldig engstelig, for jeg hadde aldri møtt andre med samme problematikk. Men det var super interessant og veldig gledelig for oss som sleit at vi møtte hverandre, og fagpersoner som forsto problematikken.

Overaktiv blære

En veldig vanlig tilstand

Jone Trovik er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, overlege og professor ved Haukeland universitetssykehus. Hun forteller at urininkontinens er en veldig vanlig tilstand.

– Det finnes forskjellige typer urininkontinens, sier hun. Den vanligste er anstrengelseslekkasje, også kalt stressinkontinens. Ved denne tilstanden lekker man urin når man for eksempel hoster, hopper, løper eller reiser seg opp fra en stol.

I tillegg forteller Trovik at det også finnes en annen type inkontinens som kalles tranglekkasje, på fagspråk kalt urgeinkontinens. Ved denne tilstanden tømmer blæra seg uten at man gjør noe, og det kan oppstå lekkasje når man sitter stille eller om natta.

– Det er ikke uvanlig at man har en kombinasjon av de to typene, forteller Trovik.

Hun forklarer at risikoen for å utvikle urininkontinens avhenger av flere faktorer, blant annet om man har født barn vaginalt, arvelige komponenter og aldersmessige forandringer som påvirker bindevevet. Mennesker med kronisk hoste eller overvekt har større risiko.

– For både stressinkontinens og tranglekkasje vil bekkenbunnstrening kunne hjelpe, forteller Trovik. I tillegg har vi medisiner for tranglekkasje, og operasjonsmuligheter for anstrengelseslekkasje.

Kjersti Marie (28) lever med konstant tinnitus. – Ekstremt krevende

Avspenning og knipeøvelser

Prosjektet «Pust», som Anita deltok i, involverte i tillegg til undervisning og samtaler, trening i varmebasseng, yoga og avspenningsøvelser.

– Avspenningen var en veldig god hjelp, forteller Anita.

Hun hadde alltid fått vite at knipeøvelser var viktig, men hadde aldri helt fått det til.

– Jeg hadde så mange spenninger, og hadde ingen kontakt med underlivet. Det tok fire år med avspenningsøvelser før jeg fikk kontakt med kroppen min, slik at jeg kunne konsentrere meg om knipeøvelsene.

Anita ble også henvist til urolog og uroterapeut. I en periode fikk hun medisiner mot urininkontinens, men det hjalp bare en kort periode. Til slutt fikk hun behandlinger med Botox.

Hyppig vannlating - hva kan årsaken være?

Bedre med Botox

De fleste forbinder kanskje Botox med kosmetiske inngrep, men Botox blir også brukt ved urininkontinens. Botox i blæra brukes når man har en overaktiv blære. Behandlingen går ut på at man sprøyter Botox inn i blæreveggen, slik at blæras tømmemuskel blir midlertidig lammet.

Anita mottok tre behandlinger med Botox, og synes selv det har hatt en fantastisk effekt.

– Jeg har fått en helt ny hverdag. Jeg tror det var en kombinasjon av avspenningsøvelsene, yoga, varmtvannstreningen og behandlingen med Botox, som gjorde at jeg ble mye mer avslappa og fikk mere kontroll.

Etter som hun ble bedre og lekkasjene ble færre, begynte hun å bevege seg på lengre turer utenfor huset.

– Nå kan jeg gå en tur ut uten å være redd for å skulle skifte tøy fra navlen og ned, ler hun. Jeg gleder meg over dagen, og går til og med turer i fjellet.

Lykkelig av å hjelpe andre

Anita brenner for å hjelpe andre. Hun er styreleder for NOFUS (Norsk forening for personer med urologiske sykdommer og inkontinens).

NOFUS arbeider for å fremme fokus på urologiske lidelser. De har hatt opprop i Stortinget mot nedkutting av hjelpemidler, og har kontakt med forskjellige sykehus, hvor de leverer brosjyrer og ønsker å holde kurs for både fagpersoner og pasienter.

I tillegg arrangerer de likepersonskurs to ganger om året, og har små lokale NOFUS-lag hvor flere med samme problematikk kan gå turer, eller møtes til kafébesøk.

– Vi har også en opplysningstelefon hvor alle med urologiske problemer kan ringe inn for å ta en snakk, forteller Anita. Jeg gleder meg over å snakke med folk som tar kontakt, og kan jeg hjelpe noen så er jeg lykkelig for det.

Ann Helen lever med PCOS. – Endelig har jeg funnet balansen i livet

Flaut å snakke om urinlekkasje

Anita snakker med mange som ikke tør å fortelle om problemene de har med lekkasje til fastlegen, og som ikke er klar over at det er hjelp å få.

– Det er vanlig å lukke problemene inne og unngå å snakke om det. Mange tror bare det er en selv som har problemer med lekkasje, men sannheten er at det er en veldig vanlig problematikk. Det er viktig at man er åpen om hvordan hverdagen blir påvirket, slik at fastlegen kan henvise videre til spesialbehandling, sier hun.

«Mange opplever urinlekkasje som noe flaut. Men leger er vant til å håndtere flaue ting!» Overlege Jone Trovik

Overlege Jone Trovik er enig med Anita. Hun understreker også at det er hjelp å få. Blant annet kan spesialtrente fysioterapeuter lære en opp i bekkenbunnstrening, både individuelt og i grupper.

Fastleger kan henvise videre til spesialleger og uroterapeuter, og det finnes forskjellige typer medisiner og operasjoner som kan hjelpe på urinlekkasjen. Det er også mulig å få bind og andre hjelpemidler på blå resept.

– Mange opplever urinlekkasje som noe flaut. Men leger er vant til å håndtere flaue ting. Snakk med legen! oppfordrer Trovik.