Det er syv år siden nå.

Anne Heimdal (64) hadde hatt en lang dag på arbeidet. Nå satt hun i sofaen og så fredagskrim på tv. Hun følte seg unormalt trøtt, men det hadde hun faktisk gjort i mange uker. Strikketøyet lå i fanget hennes, men hun orket ikke løfte pinnene. Hun var alt for sliten. I stedet sovnet hun eller svimte av.

«Gud, er det et innbrudd her?», tenkte hun som det første da hun våknet. Hun kunne ikke få øynene opp, men la merke til at det lå noe tungt i fanget hennes.

– Det var noe som presset meg ned, forteller hun. Men jeg kunne ikke se hva det var.

Anette (38) fikk plutselig problemer med å lese og snakke

Forvirret og omtåket fikk Anne til sist tvunget øynene opp. Hun var alene. Ikke et innbrudd med andre ord. Hun kunne ikke ha sovet lenge, for den samme krimserien flimret på tv-skjermen.

– Men det lå noe veldig tungt på låret mitt. Det så ut som en hvit rullepølse. Etter hvert gikk det opp for meg at det var en arm.

«Hvem eier den armen?», tenkte hun. Det var jo ingen andre der, så armen måtte tilhøre henne selv, men hun kunne verken løfte den eller bevege så mye som en finger.

– Jeg stakk strikkepinnen i armen, men kjente ingenting, forteller hun.

- Det er så mye lettere å ringe på andres vegne

Forskrekket gikk Anne ut på badet, og så seg selv i speilet. Ansiktet var skjevt, den ene munnviken hang. Hun forsøkte å prate, men ordene som kom ut ga ingen mening.

– Jeg prøvde først å ringe til noe familie, men det var så sent, så det var ingen respons. Så tastet jeg 113 på telefonen, men trykket ikke på «ring»-knappen. Det er så mye lettere å ringe på andres vegne.

«Det gjorde jo ikke vondt, så det kunne jo ikke være så ille.» Anne Heimdal

Anne var fremdeles fortumlet. Hun var i tvil om det virkelig var så alvorlig som hun hadde mistanke om.

– Det gjorde jo ikke vondt, så det kunne jo ikke være så ille. Jeg måtte ha noen andre til å se om det var så ille som jeg trodde.

Anne stakk føttene i noen enkle sko, og ville banke på hos naboen, men hun kunne se at det ikke var noen hjemme. Hun fortsatte de 75 meterne over til brorens leilighet, hvor hun nærmest datt inn av døra.

Heldigvis hadde hun pårørende som skjønte alvoret!

– Da ble det action! Svigerinnen min ringte 113 med det samme, og jeg kom direkte inn på Ullevål.

«Røde flagg» ved hodepine

Over halvparten kommer for sent til sykehuset

Anne var heldig. Mindre enn en time etter at hun våknet med symptomene fikk hun behandling på sykehuset. Og tiden betyr alt ved et hjerneslag. Det finnes nemlig behandling som kan gjøre stor forskjell hvis man får den tidlig nok. Behandlingen kalles for «trombolysebehandling», og skal gis innen 4,5 timer fra symptomene oppstod.

Ole Morten Rønning er spesialist i nevrologi, seksjonsoverlege ved Seksjon for akutt hjerneslag, Akershus Universitetssykehus, og professor ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo.

Han forteller at bare 43 prosent av pasientene med hjerneslag kommer innenfor tidsvinduet for trombolysebehandling. Med andre ord tar over halvparten kontakt til sykehuset for sent.

– Den vanligste grunnen til at pasientene ikke ringer, er enten fordi de ikke forstår at det er et hjerneslag, eller fordi de ikke forstår at de skal ringe. I ettertid så skjønner pasienten at de skulle ha ringt, men de skjønte det ikke i øyeblikket. Sykdommen rammer jo hjernen, og mange blir forvirret, forteller Rønning.

Hjerneslag gir heller ingen smerter.

– En del skjønner nok ikke alvorligheten av hjerneslaget, fordi det ikke er smerter. De tenker at en vissen arm som ikke gjør vondt, det kan vi se an, forklarer Rønning.

Han presiserer at tiden er altavgjørende ved hjerneslag.

– Effekten av behandlingen er tidsavhengig. Det vil si at effekten er størst, jo tidligere man får startet behandlingen. Hvis blodproppen blir fjernet raskt, vil skadene i hjernen som regel bli mindre.

«Prate, smile, løfte», og så noen andre ting

Du har kanskje hørt frasen «prate, smile, løfte». Ved hjerneslag vil ofte en av disse være påvirket. Hjerneslaget kan nemlig gi symptomer som ensidig lammelse av armen eller benet, hengende munnvik når du forsøker å smile, eller vanskeligheter med språket.

Ifølge Rønning har omkring 70 prosent av pasientene problemer med en av disse. De resterende 30 prosentene har andre symptomer.

– Det kan være plutselige synsforstyrrelser, nummenhet, problemer med koordinasjonen eller ustøhet, forteller han. Disse pasientene ringer ofte senere enn de som har lammelser.

Rønning legger vekt på at man bør reagere på alle plutselige oppståtte symptomer fra nervesystemet.

Thomas fikk diagnosen ADHD i voksen alder. – Tanken hadde aldri slått meg

Livredd i tiden etter hjerneslaget

– Ullevål var helt fantastisk, forteller Anne.

En CT-skanning av hodet påviste en blodpropp i høyre side av hjernen. Så fikk hun trombolysebehandling.

Bare tolv timer etter hun våknet i sofaen hjemme i stuen med en slapp arm, kunne hun ringe sine nærmeste og fortelle at symptomene var vekk. Hun pratet normalt, smilte symmetrisk, og kunne løfte venstre arm som hun pleide.

Hun ble overført til Diakonhjemmet, og få dager senere ble hun utskrevet til eget hjem. Men tiden som fulgte skulle ikke bli helt enkel for Anne.

– Jeg turte nesten ingenting, forteller hun. Jeg var livredd for å bevege meg ut. Jeg var kjemperedd for å få det igjen, og måtte være i nærheten av et sykehus med gode tjenester. Det tok lang tid før jeg turte å dra litt lengre vekk. Nå tenker jeg heldigvis ikke sånn, selv om det er greit med trygge omgivelser.

Hun var også plaget av ekstrem trøtthet.

– Jeg orket ikke noe særlig, men satt og sov store deler av dagen. Jeg var plaget av fatigue og hjernetåke i flere år. Hvis jeg skulle avlyse en avtale orket jeg knapt nok å ta opp telefonen for å ringe å si at jeg ikke kom. Det er blitt bedre, men i begynnelsen var det helt forferdelig.

Fryktet tilstand: Disse symptomene kan være hjernehinnebetennelse

Vil være med og bidra

– Jeg orker ikke «stakkars meg», sier Anne. Jeg vil være med og bidra.

Hun var med i etableringen av LHL Hjerneslag, og er aktiv i LHL Oslo og Akershus. Her holdes slagkafeer med kaffe og rundstykker, og pårørendeaftener hvor pårørende til hjerneslagsrammede er invitert med.

– Sist hadde vi en ergoterapeut som holdt et opplegg, forteller Anne. Og vi har arrangert både klatrekurs og kajakkurs.

«Mange føler seg veldig ensomme etter hjerneslag.» Anne Heimdal

De drar på kunstmuseer, selger lodd og tilbyr likepersonssamtaler, hvor man kan snakke med en annen som også har hatt hjerneslag.

– Mange føler seg veldig ensomme etter hjerneslag. En del får dårlig balanse eller dårlig syn, mister førerkortet og ender med å bli isolert. Så det betyr veldig mye å kunne samles.

Hjerneslag: 6 raske tiltak du kan gjøre for å redde liv

«Ikke gjør som meg!»

Det er syv år siden fredagskvelden hvor Anne fikk en blodpropp i hjernen. Hun er fremdeles preget, for selv om redselen, hjernetåka og utmattelsen er blitt bedre, har hun stadig påvirket hukommelse og konsentrasjon.

– Jeg leser ikke bøker lenger, og jeg pleide å lese veldig mye, sier hun. Men jeg har en god omgangskrets, og spiller litt golf og går litt på ski.

Den venstre munnvika henger litt hvis hun blir veldig trøtt, og det venstre øyet har tendens til å renne. Ellers har hun ingen fysiske plager etter hjerneslaget.

– Jeg var heldig som bodde så tett på sykehuset, sier hun. Det hadde alt å si at jeg fikk rask behandling.

Hun råder alle å reagere raskt hvis de har mistanke om et hjerneslag.

– Ikke gjør som meg, oppfordrer Anne. Ring 113! Heller en gang for mye enn for lite!