En sommerdag for snart åtte år siden satt Melissa Birkeland (49) på kontoret og forberedte et styremøte i barnehagen hvor hun jobbet som leder. Det hadde vært noen travle måneder, men det var bare ei uke til hun skulle på sommerferie med mannen, og det gledet hun seg til.

I samme øyeblikk som hun lukket den siste konvolutten med oppgjøret over feriepengene til de ansatte fikk hun «verdens verste hodepine». Den kom brått og uventa, uten forvarsel. Smerten var voldsom. Likevel fortsatte hun å jobbe.

– Jeg tenkte at dette må jo gå over, forteller hun. Men så ble det så vondt at jeg overveide å ringe og varsle noen. Det var en helt unormal smerte.

«Jeg tenkte at dette må jo gå over.» Melissa Birkeland

Hun segna om på gulvet i dét hodet føltes som om det eksploderte. Heldigvis fikk hun mobilen med seg i fallet, for da hun våknet noen minutter seinere kunne hun ikke bevege noen av beina.

– Det jeg husker klarest er en slags «svisj-svisj» lyd fra hodet. Også var jeg lammet i begge beina. Det var helt uvirkelig å ikke kjenne beina mine.

Melissa ringte til mannen sin som bodde i huset ved siden av barnehagen, og ba han ordne med ambulanse og komme over for å hjelpe henne. Han ringte 113 og kom løpende over.

– Det eneste som sto i hodet på meg var at barna ikke skulle bli skremt, for jeg visste at de satt i etasjen under å spiste mat. Heldigvis ble de ført ut i et annet rom da ambulansen kom, så jeg kunne forlate skuta uten å lage traumer, forteller hun.

I ambulansen besvimte hun igjen, og hun våknet først seint på kvelden. Beskjeden fra legene kom som et sjokk. Hun hadde hatt en hjernehinneblødning og var blitt operert.

– Min første tanke var «Gudskjelov at jeg ble ferdig med feriepengene», ler hun. Det er merkelig hvordan alt det praktiske betød så mye i øyeblikket.

«Røde flagg» ved hodepine

Anne nølte med å ringe 113

En svært alvorlig tilstand med høy dødelighet

Melissa var heldig. Hun overlevde. Ikke alle gjør det.

– Man antar at omtrent 40 til 50 prosent dør, de fleste nærmest umiddelbart etter den primære blødningen. Tallet er litt usikkert siden få blir obdusert, forteller Jørgen Gjernes Isaksen.

Isaksen er overlege ved nevrokirurgisk seksjon på Nevrokirurgisk, øye- og øre-, nese- og halsavdelingen på UNN Tromsø. Han arbeider med og forsker på behandling av utposninger på pulsårene inne i hodet og hjernehinneblødning. I tillegg har han skrevet en PhD om risikoberegning for utposninger på hjernens blodårer.

«Man antar at omtrent 40 til 50 prosent dør, de fleste nærmest umiddelbart etter den primære blødningen.» Jørgen Gjernes Isaksen, overlege

– Av de som overlever og innlegges på sykehus er det omkring 15 til 20 prosent som dør i løpet av 30 dager, forteller han.

Selv om man overlever, kan man bli preget for livet. Av de som overlever får en tredjedel betydelig nevrologisk skade og trenger vedvarende pleie, en tredjedel får moderate plager med betydelig påvirket liv, mens en tredjedel får lite eller minimale funksjonsnedsettelser.

I Norge får omkring seks til ti personer per hundre tusen mennesker hjernehinneblødning hvert år. De fleste er yngre personer fra rundt 40 år og oppover.

– Det er en svært alvorlig tilstand som krever rask -og høyt spesialisert behandling, sier Isaksen.

Trude har hatt ME i 23 år. - Jeg mistet min identitet

Kroniske smerter: - I perioder kom jeg ikke ut av senga

Plaget av fatigue

Melissa var 49 år, og mor til tre barn på 10, 12 og 25 år, da hun ble innlagt. Hun lå på sykehuset i seks uker; tre av dem på intensiv hvor hun overlevde alvorlige komplikasjoner som karspasmer i hjernens blodkar, hjerneinfarkt og vannhode. De siste tre ukene lå hun på en medisinsk rehabiliteringspost. Da hun ble utskrevet tok mannen over.

– Han var ferdig «googlet» og klar til å gi hjemmelaget slagrehabilitering, ler hun. Han tok det veldig på alvor, og sørget blant annet for at jeg kom ut på tur hver dag. I starten var jeg nesten som et lite barn som skulle lære å gå. Det tok tid, og jeg måtte øve opp helt vanlige ting som balanse og bevegelighet. Alt var stivt og rart, og det tok lang tid før jeg for eksempel kunne gå og prate samtidig. Håndskriften var også påvirket, og jeg ble sliten av å snakke. Men det verste var at jeg var så slapp.

Fatigue er fremdeles et problem for Melissa, men ikke like stort som i starten. Hun planlegger dagene, ukene og månedene med hensyn til sin fatigue. Det er i orden med en dag med mer aktivitet så lenge hun har en hviledag etterpå. I dag vurderer hun at hun er på omkring 50 til 60 prosent av kapasitet. Det er nok til å klare hverdagen som regel.

Heidi gikk med plager i årevis. Så fjernet hun silikonimplantatene

Forskere: - Dette er den beste behandlingen for fibromyalgi

Rehabilitering tar tid

Jørgen Gjernes Isaksen påpeker viktigheten av å være klar over at hjernen trenger tid til å komme seg etter en hjernehinneblødning, og at pasienten ofte kommer seg bemerkelsesverdig i løpet av det første året. Selv de som tilsynelatende kommer seg gjennom akuttfasen med minimale plager, vil ofte oppleve redusert stress-toleranse, konsentrasjonsvansker og problemer med multitasking, nærmest som en slags fatigue eller hjernetåke.

– Jeg opplever ofte at pasienter som ikke får en god informasjon om dette når de utskrives får seg en overraskelse og opplever en sorgreaksjon når de opplever å ikke mestre hverdagen så godt som de trodde. Mitt beste råd er derfor å skynde seg langsomt tilbake til hverdagens plikter, både privat og jobbmessig, og ha en god dialog med fastlegen, sier han.

«Hjernehinneblødning skal alltid mistenkes ved hyperakutt og sterk hodepine.» Jørgen Gjernes Isaksen, overlege

Han understreker også hvor viktig det er å være oppmerksom på at en sterk og plutselig hodepine kan være alvorlig.

– Hjernehinneblødning skal alltid mistenkes ved hyperakutt og sterk hodepine, sier Isaksen. Da skal 113 kontaktes og tilstanden utelukkes med CT undersøkelse og eventuelt med spinalpunksjon hvis CT er negativt, men man likevel mistenker blødning.

Videre forteller Isaksen at opptil 30 prosent av pasientene får såkalt varselsblødning i dagene før den større primærblødningen. Dette er en liten blødning som ofte bare gir hodepine og eventuelt kvalme og uvelhet i noen dager.

– En slik varselsblødning er viktig å ta på alvor, da det er stor risiko for en større blødning i dagene etter, avslutter Isaksen.

Anitas langvarige smerter i ryggen hadde en forklaring

Symptomer ved endometriose: Sterke smerter er det typiske

Ville tilbake til arbeidslivet

Et år etter hjernehinneblødningen forsøkte Melissa seg i arbeid i en 20 prosent stilling.

– Det eneste jeg hadde tenkt på hele året var å komme tilbake på arbeidet. Det var artig å være tilbake, men jeg var så sliten da jeg kom hjem at jeg ikke hadde energi til noen ting. Det var rett hjem for å sove.

Hun måtte stoppe i arbeidet etter et halvt år.

– Da jeg oppdaga at jeg ikke klarte meg i arbeidslivet ble jeg veldig trist. Et par år før hadde jeg tatt en mastergrad og jeg hadde fremdeles studielån som skulle betales. Jeg ville heller ikke sitte hjemme og være bitter, sier hun.

Hun engasjerte seg derfor i LHL, hvor hun møtte andre slagramma. I tillegg fokuserte hun på livsstilsendringer. Hun la om kostholdet og ble mer aktiv.

– Jeg spiser mye havre, ler hun. Og mosjonerer. Jeg tror aldri jeg har vært så fit og sterk som nå. Også begynte jeg å strikke. Det hjalp meg til å få bedre styring på hånda, og til å finne ro.

Etter voldsom sykdom er det ikke uvanlig å bli påvirket psykisk, og preget av for eksempel angst eller depresjon. For Melissa har det nærmest vært motsatt.

«Det ble en ny start for oss.» Melissa Birkeland

– Jeg har vært overlykkelig og glad for at jeg overlevde og kom meg til sykehus i tide. Og veldig glad for å bo nært et sykehus med kirurger på jobb.

Mange kan få tøffe samlivsbrudd etter alvorlig sykdom, og hendelsen satte også en støkk i mannen til Melissa.

– Den siste dagen på sykehuset gifta vi oss i sykehuskapellet, forteller hun. Vi hadde snakka om det i mange år, og mannen min ordna det til og fikk det til å skje fort. Det var veldig enkelt og veldig bra. Det ble en ny start for oss. Begynnelsen på nye og forbedrede liv uten stress og høyt blodtrykk, avslutter hun.