ADHD står for attention deficit hyperactivity disorder. Personer med denne diagnosen har ofte problemer med konsentrasjon, hyperaktivitet og impulsivitet, og har hatt disse problemene siden barndommen. ADHD er en diagnose som første gang ble brukt beskrevet den amerikanske diagnosemanualen DSM. I Norge bruker vi egentlig den europeiske diagnosemanualen ICD og der brukes begrepet "Hyperkinetisk forstyrrelse" om tilstanden ADHD.

Slik stilles en ADHD diagnose hos barn

Uklar årsak

Symptomene på ADHD har vært beskrevet i medisinsk litteratur siden 1790-tallet, men

Per i dag er det flere hypoteser rundt hva ADHD skyldes. Noen forskere peker på at symptomene hyperaktivitet og manglende oppmerksomhet kan skyldes endringer i hjernen og først og fremst i pannelappen, det vi kan kalle hjernens styrings- eller kontrollsenter. Ved undersøkelser av hjernen, dens kjemi og struktur er følgende endringer blitt funnet:

• Minket volum av hjernen
• Minket mengde av neutrotransmitter dopamin og noradrenalin

Man antar altså at det kan være en bakenforliggende forsinket utvikling av nervebanene i hjernen som kan omfatte flere områder.

Hvor utbredt er ADHD?

Det finnes per i dag to ulike diagnosesystemer:

• I angloamerikanske land brukes det som regel DSM-V mens det i Europa brukes ICD-10 systemet.
• I DSM-V er sykdommen registrert som ADHD, mens det er i ICD-10 systemet omtalt som hyperkinetisk forstyrrelse.

Hvor utbredt ADHD er avhenger blant annet av hvilket diagnosesystem man bruker. I tillegg viser skåringen av om symptomer gir forstyrrelser i hverdagsfungeringen stor variasjon. Bruker man ICD-10 systemet antas forekomsten av hyperkinetisk forstyrrelse å være cirka 1 – 3 % hos barn og unge. Ved anvendelse av DSM-V systemet blir forekomsten anslått til å være rundt 5 % i barnealder og 2,5 % i voksen alder.

Hva er årsaken til ADHD?

Per i dag er det antatt at årsaken til ADHD er multifaktoriell, noe som betyr at det er ingen enkeltstående faktor som er ansvarlig for sykdommen.

Genetiske faktorer:

Tvillingstudier har vist at genetiske faktorer er av stor betydning.

Risikofaktorer:

Det finnes flere risikofaktorer som anses å være assosiert med utvikling av ADHD som for eksempel:

• komplikasjoner i graviditeten
• komplikasjoner under fødselen
• lav fødselsvekt
• prematuritet (for tidlig født)
• bruk av tobakk / alkohol under graviditet
• jernmangel
• sinkmangel
• miljøgifter som for eksempel bly, PCB og organofosfater

Symptomer på ADHD

ADHD har som kjernesymptomer:

• Vedvarende konsentrasjonsvansker som fører til nedsatt fungering i hverdagen:

Konsentrasjonsvansker fører ofte til manglende utholdenhet i aktiviteter som krever konsentrasjon. Pasientene har en tendens til å skifte mellom ulike aktiviteter uten å gjøre seg ferdig med noen av dem. Pasientene lar seg ofte avlede lett. Det foreligger som regel i tillegg organisasjonsvansker. Viktig å bemerke er at vanskene hos en ADHD pasient ikke skyldes manglende forståelse eller manglende kunnskap.

• Hyperaktivitet og/eller impulsivitet som fører til nedsatt fungering i hverdagen:

Hyperkinetiske pasienter er ofte mer uforsiktig og mer utsatt for ulykker. Pasientene pleier å ha en stor motorisk uro, de har for eksempel vansker med å sitte rolig på en stol og er ofte i kroppslig bevegelse hele tiden. Impulsiviteten fører ofte til brudd på normer og regler, det vil si at pasienten kan forstyrre og avbryte andre. ADHD pasienter har også ofte vansker med å vente på tur. Barn kan derfor være upopulære blant andre barn. Impulsivitet kan også uttrykke seg i nedsatt evne til å tenke før en handling blir utført.

Hvordan symptomene kommer til uttrykk, hvor intense de er og hvor stor påvirkning de har på hverdagsfungeringen er underlagt store individuelle variasjoner.

Differensialdiagnoser

Hva annet kan symptomene ligne på?

Det er flere andre sykdommer som kan fremstå med lignende symptomer som ADHD / hyperkinetisk forstyrrelse og som bør utelukkes (listen er ikke uttømmende):

• nevrologiske sykdommer, særlig epilepsi
• andre utviklingsforstyrrelser som for eksempel autisme eller Asperger-syndrom
• lærevansker
• emosjonelle vansker som angst, depresjon
• bipolar lidelse
• personlighetsforstyrrelser
• rusmisbruk
• stoffskifteproblemer (særlig lavt stoffskifte)
• svulster
• andre bakenforliggende kroppslige sykdommer

Når bør man oppsøke lege?

Sykdommen kjennetegnes ved at symptomene fører til en nedsatt fungering i hverdagen. Dersom pasienten har en nedsatt fungering i hverdagen og/eller kjenner seg igjen i ovenfor beskrevne kjernesymptomer kan man ta kontakt med fastlegen for å diskutere om en utredning kan være aktuell.

En utredning er omfattende - slik blir barn testet for ADHD

Behandling av ADHD

Pasienter med ADHD bør få en tverrfaglig tilnærming der alle instanser bør samarbeide. Hovedmålet med behandlingen er å redusere symptomer og oppnå en økt fungering i hverdagen, både i barnehage/skole/arbeid, i hjemmet og i fritiden. Pasienten skal kunne oppleve bedre mestring og trivsel.

Ikke-medikamentelle tiltak er for eksempel (listen er ikke uttømmende):

• Informasjon om sykdommen og psykoedukasjon (undervisning om ADHD)
• Tilrettelegging i barnehage/skole/arbeid
• Bruk av hjelpemidler (mobiltelefon, PC)
• Treningsprogram for foreldre, for eksempel «De Utrolige Årene»
• Sosial ferdighetstrening
• Kognitiv atferdsterapi

Medisiner ved ADHD

I noen tilfeller kan det være aktuelt med medikamentell behandling med sentralstimulerende medikamenter som for eksempel Ritalin®. Som regel starter man med en utprøvingsperiode som omfatter en systematisk evaluering av effekten av medikamentet og bivirkninger. I tillegg brukes den perioden for å finne den individuelle dosen.

Prognose

Det er fortsatt usikkerhet rundt tallene om hvor mange pasienter fortsatt oppfyller kriteriene for diagnosen i voksen alder. Det antas at det er mellom 60 – 85 % som fortatt har symptomer i voksen alder. Det virker slik at symptomene på redusert oppmerksomhet har en tendens å vedvare, mens hyperaktiviteten har en tendens å avta med alderen.

Kilder: Helsedirektoratet, Helsebiblioteket