Hva er MS?

MS er en kronisk sykdom som rammer sentralnervesystemet. Navnet multippel sklerose kommer av at man finner flere (multiple) harde knuter (sklerose) i sentralnervesystemet.

Ved MS angriper ditt eget immunsystem det beskyttende fettlaget av stoffet myelin som ligger rundt nervefibre i sentralnervesystemet. Myelin kan sees på som insulasjon rundt strømkabler. Myelinlaget hjelper vanligvis med å øke hastigheten av impulser mellom nervefibre slik at beskjeder fra hjernen og ryggmargen når kroppen raskt og effektivt.

Hva skjer i kroppen?

Når immunsystemet angriper og skader myelinlaget, går beskjedene saktere og mindre effektivt mellom hjernen og resten av kroppen, og nervefibrene kan etter hvert ødelegges helt. MS er en såkalt demyliniserende (myelin-ødeleggende) sykdom. Symptomer og tegn på MS kan variere veldig, avhengig av hvilke og hvor mange nervefibre som skades. Personer med MS kan for eksempel over tid få en kraftig redusert bevegelighet, og miste gangevnen helt, eller de kan ha lange perioder uten å få nye symptomer - det finnes også flere undertyper MS, som utvikler seg ulikt.

- Jeg har aldri klart å forholde meg helt til diagnosen

Årsaker

Den underliggende årsaken til MS er enda ikke kjent. MS regnes som en autoimmun sykdom - det vil si en sykdom hvor eget immunsystem angriper egen kropp.

Ved MS er det fettstoffet myelin rundt nervefibrene i hjernen og i ryggmargen som angripes av immunforsvaret. Man vet ikke hvorfor MS oppstår hos noen personer og ikke hos andre. Man tror det skyldes en kombinasjon av genetiske og miljømessige faktorer.

Risikofaktorer

Noen grupper er mer utsatt for å få MS.

• Alder - MS kan oppstå i alle aldre, men vanligvis mellom 15 og 55 år.
• Kjønn - kvinner rammes omtrent dobbelt så ofte av MS som menn.
• Familiehistorie - hvis ens foreldre eller søsken har MS har man selv en høyere risiko.
• Visse infeksjoner - infeksjoner med ulike virus er forbundet med høyere risiko for å utvikle MS, blant annet Epstein-Barr-virus, som forårsaker kyssesyken (mononukleose).
• Etnisk bakgrunn - hvite, særlig de med nordeuropeiske aner, har høyest risiko for å få MS.
• Klima - MS er mer vanlig i land med et såkalt temperert klima, inkludert Europa, Canada, nordre USA, New Zealand, og deler av Australia.
• Visse andre autoimmune sykdommer - hypotyreose, diabetes type 1 og inflammatorisk tarmsykdom (betennelsestilstand i tarmen), er assosiert med høyere risiko for å få MS.
• Vitamin D-status - lavere nivåer av vitamin D er assosiert med økt risiko for å få MS.
• Røyking.

Hvem får MS?

Ulike forløp av MS

MS kan forløpe på flere måter.

Attakkvis MS:

Hos de aller fleste (over 80%) vil MS forløpe som gjentatte utbrudd av sykdommen (attakker), med varighet fra dager til måneder. Symptomene kommer i rykk og napp. Vanligvis blir den reduserte funksjonen større for hvert attakk. Hos noen forsvinner symptomene helt etter at attakket er over, men det blir vanligvis alltid litt økende funksjonshemming etter hvert anfall. I gjennomsnitt har MS-pasienter mindre enn ett attakk hvert år. Flesteparten av de med attakkvis MS vil etter hvert utvikle en såkalt sekundært progressiv MS, der man merker en kontinuerlig, gradvis forverring, heller enn attakkvise utbrudd. Noen få med attakkvis MS får et mildere forløp, med tilnærmet normal livslengde og uten større funksjonshemming.

Primær progressiv MS:

Hos noen, rundt 15%, er MS progressiv (kontinuerlig gradvis forverring) fra starten av, kjent som primær progressiv MS. Symptomene utvikler seg mer gradvis.

Forekomst

Forekomsten av MS rundt om i verden varierer med geografi og etnisitet - tilstanden er vanligst blant hvite i områder med temperert klima. I Norge er det rundt 10.000 mennesker med MS, og man ser omtrent 400 nye tilfeller i året. Størsteparten av disse er kvinner, og de første symptomene kommer vanligvis mellom 15 og 55 år. Det har de siste tiårene vært en økning i forekomsten av MS, men det er mulig at en god del av dette forklares med at man i dag har bedre kartlegging, lengre levetid, og også bedre behandling enn tidligere.

LES OGSÅ: Seks helseskader forårsaket av røyking.

Arvelighet

Rundt 15% av personer med MS har slektninger med sykdommen. Arv og genetikk spiller en viss rolle med tanke på utviklingen av MS, selv om man sjelden ser større opphopninger av tilstanden i familier.

Symptomer

Symptomene ved MS kan variere betydelig, og avhenger av hvor i sentralnervesystemet myelinet er skadet. Ved debut av MS oppstår symptomene vanligvis i løpet av en uke, men de kan komme over minutter, eller måneder. Noen av de vanligere symptomene på MS er:

• Bevegelesrelaterte symptomer, nummenhet eller svakhet i en eller flere lemmer, vanligvis på én side av kroppen av gangen. Brystkassen kan også rammes.
• Følelse av kriblinger eller elektriske støt i kroppen, spesielt når man bøyer nakken framover.
• Synsforstyrrelser, som delvis eller komplett tap av syn på et øye, smerter ved øyebevegelse, sløret syn, eller langvarig dobbeltsyn.
• Skjelving
• Balanseproblemer
• Uklar tale
• Svimmelhet.
• Søvnighet.
• Problemer med vannlating, avføring eller seksualfunksjon.
• Redusert hukommelse, konsentrasjon og problemløsningsevne.

De færreste får alle symptomene.

Hva er symptomer på MS?

Tidlige tegn på MS

Diagnose

Det finnes ingen spesifikk test for MS. Diagnosen stilles basert på passende symptomer og tegn, i minst to adskilte tidsperioder, med symptomer fra ulike steder i sentralnervesystemet (eller ett år med sykdomsprogresjon ved progressiv MS), og etter at man har utelukket at pasienten ikke har andre tilstander som kan gi lignende symptomer (differensialdiagnoser).

Hvis andre prøver er negative, kan MS-diagnosen støttes opp av funn på tilleggsundersøkelser, først og fremst en MR-undersøkelse av sentralnervesystemet, men også funn ved undersøkelse av spinalvæsken, og eventuelt andre tilleggsundersøkelser.

Hvordan diagnostiseres MS?

Kan det være noe annet?

MS kan arte seg svært forskjellig fra person til person, og kan derfor ligne på flere andre tilstander som først må utelukkes, såkalte differensialdiagnoser. Differensialdiagnoser som må utelukkes inkluderer:

• Andre autoimmune sykdommer, som systemisk lupus erythematosus, Sjögrens sykdom, sarkoidose, andre demyeliniserende sykdommer, med flere.
• Infeksjoner, som HIV, borreliose (flåttrelatert sykdom), syfilis, med flere.
• Vaskulære (blodårerelaterte) sykdommer, som ulike vaskulitter (blodårebetennelser), med flere.
• Andre nevrologiske, genetiske, psykiatriske eller kreftrelaterte tilstander.

Behandling

Det finnes per nå ingen helbredende kur for MS, men det forskes på stadig nye årsaker til sykdommen og ulike sykdomsmekanismer for å utvikle nye medisiner.

I tillegg til å bremse utviklingen av sykdommen, kan man kan få behandling for symptomer. Behandlingen man får vil variere avhengig av typen MS, og også de spesifikke symptomene man er plaget med.

Behandling med sykdomsmodulerende legemidler kan virke forebyggende og kan hindre nye attakker og begrense varig funksjonssvikt ved attakkpreget MS eller progressiv MS der det fortsatt er attakker. (3)

Noen grunnmomenter ved behandlingen av MS:

• Behandling av MS-attakker: Ved et MS-attakk vil nevrologen kunne vurdere å gi en kortvarig kur med kortikosteroider, som kan forkorte og dempe de enkelte attakkene.
  
  
• Sykdomsmodifiserende og forebyggende behandling (medikamenter som bremser utviklingen av sykdommen): Det finnes en rekke medikamenter med forebyggende effekt som brukes i behandlingen av MS. Disse kan hjelpe med å hindre nye attakker, og begrense de varige symptomene man ser ved sykdommen. Interferon beta, glatirameracetat, teriflunomid og dimetylfumarat, er sykdomsmodifiserende medikamenter med moderat effekt og lav risiko for bivirkninger. Ved mer alvorlig sykdomsutvikling vil det kunne bli aktuelt å gi medikamenter som er mer effektive, men som har større risiko for alvorlige bivirkninger. Disse inkluderer natalizumab, fingolimod, alemtuzumab og daklizumab.
  
  
• Symptomspesifikk behandling gis ofte mot symptomer som svimmelhet, problemer med inkontinens, forstoppelse, muskelspasmer, smerter, ereksjonssvikt og andre seksuelle problemer, og psykiatriske symptomer som depresjon.
  
  

Eksperimentell forebyggende behandling

Det er ikke alltid at man ser en god nok effekt av de ovennevnte medikamentene med tanke på symptomer og sykdomsutvikling. Noen ganger vil det kunne bli aktuelt å forsøke en annen, mindre dokumentert behandling.

Eksempler på slike behandlingsformer kan være såkalt beinmargtransplantasjon med autolog stamcellestøtte (aHCST), eller behandling med det ikke-godkjente medikamentet rituksimab. aHCST innebærer at man høster stamceller fra pasientens kropp og lagrer disse. Deretter slår man ut immunsystemet til pasienten med kraftig cellegiftbehandling, før man setter stamcellene tilbake i kroppen igjen, slik at immunsystemet kan komme seg.

Behandlingen har en viss risiko for komplikasjoner og død, men har i flere studier vist en god behandlingseffekt, og til og med reversering av funksjonsnedsettelser hos noen pasienter. En studie med aHCST ved attakkvis MS pågår for tiden ved Haukeland Universitetssykehus. Den er planlagt ferdig 31.12. 2023.

Prognose

Prognosen ved MS kan variere betydelig. Etter rundt 20 år, vil over halvparten ha en kronisk nedsatt funksjonsevne av varierende grad. 20% vil kun ha lette symptomer, med en tilnærmet uendret forventet levetid, mens de resterende 20% vil være døde. Prognosen er best hos de med attakkvis MS. Faktorer som taler for en bedre prognose er blant annet:

• Ung alder.
• Lange perioder mellom hvert attakk.
• Symptomer relatert til syn og sanseinntrykk.

Hva er egentlig MS?