Behandling av Parkinson

Ved Parkinsons sykdom er behandlingsmålet å minske symptomene; det finnes ingen medisiner som kan helbrede sykdommen. Det er flere medisiner på markedet, og hvilket preparat som er best egnet varierer betydelig fra person til person.

HJELP FOR PARKISONS SYKDOM: Det finnes ingen kur for parkinson, men det finnes medisiner som gjør symptomene mildere. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
HJELP FOR PARKISONS SYKDOM: Det finnes ingen kur for parkinson, men det finnes medisiner som gjør symptomene mildere. Foto: NTB Scanpix/ShutterstockVis mer

Parkinsons sykdom kan ikke kureres, men man kan få god symptomlindring fra medisiner, og i visse tilfeller kan en hjerneoperasjon være nødvendig.

Virker bra for noen, ikke for alle

En person kan respondere svært godt på et preparat med få bivirkninger, mens en annen pasient kan få uakseptable bivirkninger. Et problem ved flere av parkinsonspreparatene er at de taper sin effekt over tid. Alt dette gjør det nødvendig med god og regelmessig kontroll og oppfølging av lege, slik at du til enhver tid får de medisinene som passer best for deg. Ved Parkinsons sykdom er det også svært viktig at du ikke begynner med nye medisiner eller slutter å ta medisiner uten å ha snakket med lege først.

Lindrer symptomene

Alle medisinene som brukes til å behandle Parkinsons sykdom virker ved å lindre plagene som sykdommen gir. De påvirker imidlertid ikke sykdomsutviklingen. De fleste pasientene vil ha god nytte av behandlingen, men hos enkelte kan bivirkningene bli plagsomme. Hver enkelt medisin har sine bivirkninger, men det er ikke sikkert at du blir plaget av dem.

Levodopa

Hos mange parkinsonpasienter er Levodopa, også kalt L-dopa (Madopar Sinemet) det medikamentet som virker best, særlig i begynnelsen. Levodopa omdannes til dopamin i hjernen, og erstatter derfor det dopaminet som mangler. Disse medisinene gis som tabletter eller kapsler. De bør tas til faste tider 1/2 - 1 time før måltid, og vanligvis gis 2-4 doser i døgnet. Det er viktig med en gradvis doseøkning i begynnelse, spesielt hos eldre.

Mulige bivirkninger

Et vanlig problem ved alle antiparkinsonmidlene er at de kan gi tretthet i kortere eller lengre tid etter inntak. Dette gjelder særlig for eldre pasienter, og sent i sykdomsforløpet. Enkelte må derfor slutte med bilkjøring og betjening av maskiner som krever høy oppmerksomhet.

I begynnelsen opplever mange forbigående kvalme og oppkast. Det kan hjelpe dersom medisinen tas sammen med litt kjeks og vann den første tiden. Andre bivirkninger er ufrivillige bevegelser, grimaser, oppstemthet, hallusinasjoner, mareritt og søvnforstyrrelser. Disse bivirkningene opptrer forholdsvis sjelden og helst ved høye doser, med tiden kan de imidlertid opptre ved lavere doser.

Effekten kan avta med årene

Effekten av levodopa avtar vanligvis etter noen år. Det første tegnet på at virkningen er i ferd med å avta, er at dosene varer for kort. Ofte vil effekten av levodopa være jevnere og vare lengre dersom man samtidig bruker en COMT-hemmer.

Dopaminagonister - et annet alternativ

Hos enkelte unge pasienter kan det være aktuelt å forsøke dopaminagonister - f.eks Parlodel, Sifrol, Requip og Cabaser som første medikament. De kan også ha god effekt sammen med levodopa hos eldre pasienter som ikke får fullgod effekt med levodopa brukt alene, eller når effekten av levodopa er i ferd med å avta.

Dopaminagonister ligner på naturlig dopamin, og virker direkte på det stedet i hjernen der det mangler dopamin. De ulike medisinene i denne gruppen virker litt forskjellig, og dersom den første ikke virker, kan det være lurt å forsøke en annen. Disse medisinene bør tas sammen med mat for å redusere mage-tarmplager. Doseøkningen bør foregå langsomt.

De bivirkningene som kan opptre ved bruk av dopaminagonister, er stort sett de samme som ved levodopa. Ufrivillige bevegelser er noe sjeldnere, mens psykiske forstyrrelser er hyppigere. En sjelden gang kan skader av lunger eller netthinne oppstå.

COMT-hemmere - nok en mulighet

COMT-hemmere (Katekol-O-metyltransferasehemmere) brukes i kombinasjon med levodopa hos pasienter som ikke får fullgod effekt med levodopa brukt alene. COMT-hemmere (Comtess) øker effekten av levodopa, og det kan derfor være nødvendig å redusere dosen levodopa. Medisinen tas som tabletter, og skal tas samtidig med levodopa-dosen. Bivirkningene skyldes vanligvis økt effekt av levodopa (f.eks ufrivillige bevegelser, psykiske bivirkninger og søvnproblemer). I tillegg er det relativt vanlig med kvalme, brekninger, magesmerter, forstoppelse eller diaré.

MAO-B-hemmere - som tilleggsmedisin

Også MAO-B-hemmere (Selegilin, Eldepryl) brukes i kombinasjon med levodopa dersom levodopa ikke har tilstrekkelig effekt alene. Medisinene forsterker og forlenger effekten av levodopa. Mulige bivirkninger ved bruk av MAO-B-hemmere er de samme som for levodopa, men de er ofte mindre uttalte.

Kirurgi

Kirurgisk behandling er spesielt aktuelt hos yngre pasienter, særlig dersom medikamentell behandling ikke lenger virker. Hos eldre pasienter der skjelvinger er det største problemet, kan også kirurgi være en mulighet.

I dag foregår de fleste operasjonene ved at en databrikke som sender ut raske elektriske signaler, settes inn på et bestemt sted i hjernen. Det er viktig at brikken kommer på nøyaktig riktig sted, men takket være moderne bildeteknikker, kan kirurgen ta hyppige bilder av hjernen under operasjonen for å se at alt blir riktig.

Eksperimentelle metoder der hjernevev fra fostre settes inn på bestemte steder i hjernen virker lovende. Metoden er imidlertid vanskelig å gjennomføre.

LURER DU PÅ NOE?

Spør en av våre leger.
Mirza Jusufovic

Mirza Jusufovic

NEVROLOGI

Send inn spørsmål

Genterapi - ikke ennå

Parkinsonpasienter er blant de gruppene som vil kunne oppleve enorme forbedringer av tilværelsen ved hjelp av genterapi. Samfunnets motstand mot genetisk forskning og bruk av genterapi bremser imidlertid denne utviklingen, og det er derfor usikkert om når parkinsonpasientene vil kunne få nytte av denne type behandling.

Kilder:

Revisjon 31.10.2018: Alf Kristoffer Ødegaard, lege.
Revisjon 19.9.06 av: Cecilie Arentz-Hansen, lege