Har jeg ALS?

Spørsmål

Hei. Sist jeg skrev til deg var vel i oktober. Jeg ble henvist til Mr og nevrolog av vikarlege fordi ho ville bevise for meg at ingenting var galt. Men legen på volvat frarådet meg undersøkelsene. Jeg klarte å avstå fra MR og nevrolog den gangen i September etter at legen på Volvat mente jeg ikke trengte verken det eller nevrolog. For hans nevroligiske sjekk av meg var normal. Jeg klarte utføre alt han ba meg om. Situasjonen min er noenlunde lik. Jeg har fortsatt ekstremt mye angst. Kjenner fortsatt på nummenhet i hendene, forbigående smerter her og der, leamus i tommel, bein, rumpe, øyet. Ikke bare på en side av kroppen, men litt rundt omkring. Angsten har gjort meg helt besatt på at NOE må være galt med beinet mitt og jeg har vært overbevist i 5 mnd om at dette er ALS. Men jeg klarer jo GÅ. Beinet føles fortsatt "rart", men jeg klarer også å hinke, gå på tærne, hoppe og alt annet som legen sjekket meg for i september. Jeg har ikke noe svakhet sånn sett. Men jeg føler (merk; føler) sokken og skoen henger rundt foten på det beinet. At det liksom skal ha blitt tynnere...men når vi måler med målebåndet finner vi ikke noen store avvik noe sted heller, verken jeg eller mannen. Og han ser heller ingen forskjell. Ikke jeg heller når jeg tar bilde... Har jeg blitt helt paranoid og innbilt meg ALS så sterkt at jeg tror jeg føler? Hvordan ville du utredet meg som ikke har muskelsvakhet og klarer utføre alt, men som opplever leamus i løpet av dagen her og der på kroppen? Er leamus virkelig normalt ved helseangst? Jeg skjønner at livet er usikkert og du ikke kan garantere meg noe. Men hvordan bli bedre fra dette? Er det ofte damer på 31 får ALS? Høres det ut som ALS eller ekstrem angst? Jeg tenker på det hele tiden. Hver dag må jeg måle beina og sjekke at jeg kan gå på tærne osv. Sjekket det i 4 mnd nå. Jeg er så sliten nå....dette har vært hverdagen min siden August...

Kvinne 31
Svar

Hei,

Som jeg skrev er ikke nummenhet i ditt tilfelle et symptom på ALS, men heller angst. Har du fått behandling for angsten? Leamus i tommel, ben, baken, øyet er heller ikke direkte tegn på ALS, men kan være forbundet med enten selve angsten eller som et uttrykk for benigne fasikulasjoner. 

Jeg er veldig opptatt av angstbehandlingen, at man tidlig erkjenner angstsymptomene dine og at man gjør tiltak for å gi støtte til både til deg og ektefellen din. Det anbefales psykoterapi og medisiner mot angst. Noen pasienter med angst har glede av serotoninmedisiner (lykkepiller) eller såkalte SSRI, og jeg tror det vil være gunstig for deg også. Dersom psykologen mener at du har alvorlig angst som begrenser hverdagsfunksjon (noe du selv er inne på), bør angstdempende medisiner som benzodiazepiner vurderes. Nå har det gått 4-5 måneder og kanskje mer siden du fikk alle disse plagene, og du har ennå ikke utviklet noe fullblomstrende ALS. Dette bør være svært betryggende hvis du greier å se på dette rasjonelt. Som du skriver har du jo ikke noe svakhet.  

Nye data tyder på at betydelig psykisk stress kan utløse slike sykdommer, inkludert ALS og det er svært viktig at angsten din kontrollert. Det er ikke umulig at du blir paranoid og innbillder deg ALS. 

Jeg ville fulgt deg etter tid. Avtale om at du tar kontakt dersom du merker nevrologiske symptomer. Man kan alltid sjekke dette klinisk underveis (ny time). Ved tegn på muskelsvakhet og/eller alvorlige plager ville jeg henvist deg for nærmere diagnostikk. 

Leamus er normalt ved helseangst eller ved benigne fasikulasjoner, noen har det i noen dager, andre gjennom flere år. Hovedpoenget er at vi sjeldent overser en ALS diagnose fordi sykdommen gir såpass åpenbare handikap og er en invalidiserende sykdom. 

At du er bekymret for å få ALS er en annen ting, det er helt riktig, livet er dessverre usikkert og man ikke kan kontrollere sin skjebne eller garantere noe. Å påta seg en slik oppgave er "mission impossible". 

Vi har ikke legemidler mot leamus, så det er kun tiden som du må ta til hjelp og prøve konsentrere deg om andre ting. 

Det er mer vanlig å få ALS fra 40-årslader. 

For meg høres det ut som en betydelig angst. Det er leit at du ikke får riktig behandling og jeg vil på det sterkeste anbefale psykologi eller psykiater. Lykke til.