Hoftebrudd deles inn i to bruddtyper som kalles lårhalsbrudd og trokantære brudd.

Hoftebrudd inntreffer som regel hos eldre personer etter fall. Disse pasientene er oftest skrøpelige personer som har flere sykdommer. Ikke sjelden har personene som rammes av denne bruddtypen ustøhet og kjent falltendens fra tidligere.

Dersom lårhalsbrudd oppstår hos yngre mennesker, dreier det seg oftest om ulykker med større energi involvert – eksempelvis trafikkulykker og fall fra høyder.

LES OGSÅ: Alt om hofteleddet

Hva er hoftebrudd?

Hoftebrudd betyr brudd i øvre del av lårbeinet. Bruddene oppstår som regel i lårhalsen eller i området like under – de såkalte trokanterbruddene. Lårhalsbrudd og trokanterbrudd er omtrent like vanlige.

Trokanterbrudd har dette navnet fordi de ligger ved den store lårbensknuten (trokanter), benutspringet som er lett å kjenne på seg selv på utsida av hoften.

Brudd på i hofteskåla og andre bekkenbrudd regnes ikke som hoftebrudd. I motsetning til hoftebrudd trenger bekkenbrudd som oftest ikke kirurgisk behandling, men skal gro av seg selv. Iblant kan pasientene med bekkenbrudd belaste bruddet til smertegrensen, andre ganger må bruddet avlastes i tiden det tilheler.

Hvorfor oppstår hoftebrudd?

Hoftebrudd oppstår i dette skjelettområdet både fordi det er utsatt for direkte støt ved fall, og fordi det er et svakt punkt i skjelettkonstruksjonen.

Hoftebrudd henger sammen med benskjørhet. Benskjørhet, og dermed hoftebrudd, rammer kvinner oftere (og hardere) enn menn. Den generelle aldersrelaterte benskjørheten rammer både kvinner og menn, men kvinnene får ytterligere benskjørhet på grunn av redusert hormonproduksjon etter overgangsalderen.

Dette gjenspeiles i kjønnsfordelingen blant hoftebruddpasienten. Undersøkelser i Sverige, en befolkningsgruppe som er sammenliknbar med den norske, viser at 22,7 prosent av kvinner vil oppleve et hoftebrudd én eller flere ganger i livet. For menn er livstidsforekomsten under halvparten – 11,1 prosent.

Hoftebrudd kan også komme som et stressbrudd. Dette skjer i så fall i lårhalsen. Noen pasienter klarer å belaste ved en slik bruddtype fordi bruddelene kiler seg fast i hverandre, og dermed tåler belastning.

Hvordan stilles diagnosen?

Mistanken om hoftebrudd vekkes ut fra pasientens skadehistorie. Som regel dreier det seg om at fall fra stående høyde, fra en stol eller ut av en seng. Ved hoftebrudd sitter smertene i hofte eller lyskeregionen.

Det brekte beinet inntar ofte en feilstilling. Sammenliknet med motstående beinet er den skadede siden som regel noe kortere, og foten peker vanligvis utover. Ved undersøkelse får pasienten økende smerter ved direkte trykk mot bruddområdet og dersom beinet beveges (stukes) oppover mot bekkenet.

Den endelige diagnosen fastsettes med røntgenundersøkelse. Ordinært røntgen vil vise hvor bruddet er lokalisert, og vil som regel være nok til å planlegge den videre behandlingen. Der det er behov for å kartlegge bruddmønsteret nærmere, eller der man på vanlig røntgen ikke sikkert kan si om det foreligger et brudd eller ikke, tas det en CT eller MR.

Hoftesmerter som ikke vil gå over kan være et stressbrudd. Derfor bør det tas røntgen i slike tilfeller for å se etter brudd. Ikke helt sjelden har pasienter gått med hoftebrudd i mange uker eller måneder uten å vite om dette.

Smerter i hoften - ulike årsaker

Hvordan behandles hoftebrudd?

Det er slått fast at hoftebrudd, nesten uten unntak, må opereres. Dette er fordi prognosen uten operasjon er svært dårlig, ettersom pasientene blir bundet til seng og vil da som regel dø på grunn av komplikasjoner – eksempelvis av lungebetennelse.

Operasjonstypen avhenger av hva slags brudd det dreier seg om.

For lårhalsbrudd er det i hovedsak tre operasjonstyper. Den vanligste operasjonsmetoden er å sette inn en delprotese. Ved denne operasjonen sages lårhalsen og hoftekula bort, og erstatter med en protese som settes fast i lårbeinet. Vanligvis settes protesen fast med sement.

Hos de sprekeste pasientene kan det være aktuelt å sette inn en totalprotese. Det vil si at man ved operasjonen også bytter til protese i hofteskåla.

Lårhalsbrudd kan iblant skrues

Dersom lårhalsbruddet har lite feilstilling, kan bruddet fikseres med skruer. Fordelene med denne operasjonstypen er at det kirurgiske inngrepet er relativt lite, samt at pasienten slipper å få et kunstig hofteledd.

Ved operasjon med skruer må pasientene følges med kontroller, ettersom det er en viss risiko for komplikasjoner. Hovedkomplikasjonen er at hoftekula ikke overlever, og dette er noe som eventuelt vil vise seg de kommende månedene etter operasjonen.

Årsaken til dette er at hoftekulas blodforsyning skjer via viktige blodårer som går langsmed lårhalsen. Disse blodårene kan skades i forbindelse med bruddet.

Kirurgi ved trokanterbrudd

Ved brudd i trokanterregionen, det vil se det området som er like under lårhalsen, er operasjonsmetodene annerledes enn ved lårhalsbrudd. De to hovedtypene er metoder er å sette fast bruddet med plate og skruer eller ved hjelp av en margnagle.

Margnagling er en metode som brukes stadig oftere i Norge. En nagle er en kraftig metallstang som tåler stor belastning.

Lårbeinet er hult, som et rør. Dermed kan metallstangen plasseres inni lårbeinet. Naglen kommer inn i knokkelen ved at kirurgen lager et hull på toppen.

Høy dødelighet ved hoftebrudd

Etter en hofteoperasjon er det viktig at pasientene kommer opp av senga og raskt begynner å tråkke på det opererte beinet. Dette er viktig for å komme i gang med treningen, men viktigere er det for å forhindre potensielt alvorlige komplikasjoner.

En av de mest alvorlige komplikasjonene er lungebetennelse. Blodpropp forekommer også iblant.

Både på grunn av at hoftebrudd oppstår i en pasientgruppe som allerede er skjør og syk før bruddet inntreffer, og fordi skaden blant annet medfører kirurgi, sengeleie og bruk av sterke smertemedisiner, er dødeligheten ved hoftebrudd svært høy.

Slitasjegikt i hoften

Allerede 30 dager etter skadetidspunktet er omtrent 8 prosent av pasientene døde. Dette gjør at hoftebrudd må ses på som en potensielt fatal sykdom, på linje med alvorlig hjerte- og lungesykdom.

En kostbar sykdom

Hoftebrudd koster det norske samfunnet mange milliarder kroner årlig. I gjennomsnitt koster den totale behandlingen av én hoftebrudd-pasient omtrent en halv million kroner – bare det første året etter bruddtidspunktet.

Det er derfor samfunnsøkonomisk lønnsomt å drive forebyggende behandling for å forhindre at brudd oppstår.

Forebygge

Den beste måten å forebygge på, er å forhindre at pasienten rammes av hoftebrudd. Dette kan gjøres for eksempel ved å sørge for god behandling av pasientens generelle helseplager, for eksempel å forhindre lavt blodtrykk som medfører økt falltendens.

Trening og fysioterapi for å trene opp muskelstyrke og balanse et annet viktig tiltak. Tilrettelegging i hjemmet kan være lurt, for eksempel å fjerne snublefeller.

Benskjørhet gir økt risiko

Ettersom risikoen for hoftebrudd øker dersom pasienten er benskjør, er det viktig å sørge for god benhelse. Sollys øker nivået av D-vitamin i kroppen, noe som er viktig for benkvaliteten. Tilskudd av D-vitamin er ofte nødvendig i Norge. Kostholdet bør også inneholde nok kalk.

Dersom personer har gjennomgått andre brudd tidligere i livet, for eksempel brudd i håndledd eller ankel, kan det være grunn til å undersøke benkvaliteten. En måling av bentettheten vil vise om pasienten er benskjør. Dette gjelder hos personer over 50 år. Dersom benskjørhet oppdages på denne måten, vil risikoen for et framtidig hoftebrudd reduseres.

I det norske ortopediske miljøet, oppfattes nå hoftebruddpasienten som benskjør. Det er dermed en økende tendens til å starte med behandling av benskjørhet etter et hoftebrudd – for å forhindre framtidige brudd.

Benskjørhetsmedisiner er både medisiner som tilfører kalk og D-vitamin til kroppen, og medisiner som påvirker bencellene i kroppen.

Den sistnevnte medisintypen gjør at benbyggende celler for overtaket i forhold til celler som bryter ned skjelettet. Slike benskjørhetsmedisiner er mest effektive.

Kilder:

1. Norske retningslinjer for tverrfaglig behandling av hoftebrudd. 2018.

2. Best Practice. Hip Fractures. Mars 2018.

3. Nasjonalt hoftebruddregister.