Ankelleddet er der leggen og foten møtes. Både skinnbenet (tibia) og leggbenet (fibula) danner ledd mot vristbenet (talus) i foten. Ankelbrudd betyr brudd i ett eller begge bena i leggen ned mot ankelleddet.
Ankelens anatomi
Ankelknokene er lette å kjenne på seg selv. Det finnes én på innsida og én på utsida av ankelen. De to knokene hører til hver sin knokkel i leggen; Knoken på innsida, på fagspråken mediale malleol, er en del av skinnbenet. Knoken på utsida tilhører leggbenet.
Foten står som et «stempel» opp i ankelleddet. Når man tråkker på beinet, må derfor de to leggknoklene holdes sammen ved ankelen, slik at de ikke skyves fra hverandre. Denne jobben utføres av noen svært viktige leddbånd som har fellesbetegnelse syndesmosen.
Flere leddbånd finnes også mellom knoklene i leggen og foten, både på innsida og uten av ankelen. Disse leddbåndene stabiliserer leddet ved å forhindre overtråkk og at foten glir fram og tilbake i forhold til leggen.
Symptomer
Ankelbrudd oppstår som regel i forbindelse med fall, overtråkk eller vridningsskader. Det er høyere risiko for at et en slik hendelse resulterer i et brudd dersom pasienten er benskjør.
Pasienten får som regel akutte smerter i ankelen. Ved brudd kan det være vanskelig å stå på det brekte benet, men dersom bruddet sitter helt nederst mot spissen av leggbenet, er det ikke uvanlig at man klarer å stå på benet.
Hevelse rundt ankelen kommer som regel etter noen timer. Blåmerker oppstår på grunn av blødninger, og kan være både på grunn av bruddskaden og leddbånd som har røket.
Ved alvorlige ankelbrudd, skjer det av og til at ankelen blir skjev (feilstilt). Noen ganger kan benpiper stikke ut gjennom huden dersom skjevheten er stor, et såkalt åpent brudd.
Dignose
En lege får først og fremst mistanke om ankelbrudd ut fra pasientens sykehistorie og symptomer. Pasienter med overtråkk som søker lege, enten fastlege eller legevaktlege, må vurderes med tanke på om det bør tas røntgenbilde av ankelen.
Pasienten som klarer å vektbelaste det skadede beinet, har vanligvis ikke brudd. Disse trenger derfor som regel ikke røntgenundersøkelse, ettersom bruddmistanken er liten. Ved slike tilfeller dreier det seg vanligvis om leddbåndsskader, og slike skader synes ikke på et ordinært røntgenbilde. I tillegg er det slik at leddbåndskader i ankelen uten at det er brudd, skal gro og bli bra av seg selv.
Hvis ankelen er vondt å tråkke på, og dersom det er smerter ved kulene på inn- eller utsida av ankelen eller ved benutspring i foten (særlig midt på foten på utsida), bør det tas røntgenundersøkelse.
En CT-undersøkelse kan være til hjelp for å kartlegge bruddmønsteret, særlig når pasienten trenger operasjon.
Frossen skulder
Leddbåndsskade med brudd
Leddbåndet på innsida av ankelen er en av de viktigste strukturene for ankelens stabilitet. Man skal være oppmerksom på at brudd kan forekomme høyt oppe i leggen dersom leddbåndet på innsida av ankelen har røket.
Dersom røntgenbildet av ankelen ikke viser brudd, men pasienten har sterke smerter på innsida av ankelen, bør det tas et røntgenbilde av hele leggen. Dette er fordi det er viktig å se etter en spesiell bruddtype på utsida av leggen i nærheten av kneet.
Denne typen ankelbrudd kalles for Maisoneuve-brudd, og her blir forbindelsen (syndesmosen) mellom de to knoklene i leggen ødelagt.
Denne skadetypen er som regel operasjonskrevende. En kirurg setter inn skruer som forbinder de to knoklene i leggen, slik at leddbåndene kan gro.
Behandling
For alle akutte ankelskader gjelder det å avlaste, ise ned det skadede beinet og holde beinet høyt den første perioden. Det kan også hjelpe å surre på kompresjonsbandasje (støttebandasje). Pasientene trenger ofte smertestillende medisiner.
En betydelig andel av ankelbrudd gror og blir bra av seg selv, uten operasjon. Spesielt gjelder dette for pene brudd som sitter i leggbeinet (fibula) alene, uten at skinnleggen (tibia) er brukket. Dersom feilstillingen i bruddet er liten, og bruddet er plassert lang nede på leggbeinet (fibula), er prognosen god.
Brudd som sitter lenger opp i ankelen, eller der hvor det er brudd i både leggbeinet og skinnleggen, må ofte opereres. Årsaken til dette er at knokkelkonstruksjonen og forbindelsen (syndesmosen) mellom leggbenet og skinnbenet i ankelnivå som regel er betydelig skadet ved denne typen brudd.
Kirurgi
Pasienter som har operasjonstrengende ankelbrudd trenger behandling på sykehus. I den akutte fasen er det viktig å kartlegge om bruddet har forårsaket sår gjennom huden innenfra. Dersom dette er tilfelle, foreligger det et åpent brudd. Pasienter med åpne brudd trenger forebyggende behandling med antibiotika, og rask operasjon tilstrebes.
En del bruddtyper gir skjevhet i ankelen. Feilstillingen må rettes opp, og en gips må deretter hjelpe til med å holde bruddet på plass. Det er viktig å korrigere feilstilte ankelbrudd raskt, ettersom brusken i ankelleddet kan skades dersom bruddet blir stående i skjev stilling.
Dersom et ankelbrudd ikke vil holde stillingen etter oppretting, kan det bli aktuelt å gjøre en akutt og midlertidig operasjon. Ved denne operasjonstypen fester en kirurg flere metallstenger i leggen og i foten, og kobler disse sammen på utsida av pasientens kropp. Da kan kirurgen samtidig rette opp bruddet og låse stangsystemet slik at bruddet ikke får bevege seg. Denne typen anordning kalles en ekstern fiksasjon.
Plate og skruer vanligst
Den vanligste operasjonsformen ved ankelbrudd er å feste bruddene med en eller flere metallplater og skruer. Iblant benyttes bare skruer.
En mindre vanlig operasjonstype, er å plassere en metallstang, en nagle, inni leggbeinet. Dette er mulig ettersom knokkelen er et rør med et hulrom i midten. Denne operasjonsmetoden er særlig aktuell hos gamle pasienter som har mye hevelse og hvor man frykter sårkomplikasjoner.
Som regel må de opererte pasientene ha gips en periode etter operasjonen, og vente med å tråkke på foten til ankelbruddet har grodd.
Hevelsen må ned før operasjon
Før kirurgen kan operere, må man sørge for at ankelen ikke er for hoven. Dette er fordi det er viktig å få sydd huden sammen når operasjonen er over. Derfor må pasienter med ankelbrudd oftest ligge med beinet høyt i flere dager for at hevelsen skal gå ned – av og til opp mot to uker. Man vet at hevelsen har gått nok ned når huden er mulig å rynke.
Dersom diagnostikken av et ankelbrudd gjøres raskt, er det iblant mulig å operere et ankelbrudd før ankelen har blitt hoven. Da slipper pasienten den lange ventetida. Derfor er det viktig å søke helsehjelp raskt dersom ankelbrudd mistenkes.
Fallulykker hos barn
Prognose
Hvor bra pasienten blir etter sitt ankelbrudd, avhenger av flere forhold. Alvorlighetsgraden i bruddtypen og om pasienten er operert eller ikke, er kanskje de viktigste faktorene. For de opererte spiller naturligvis operasjonsresultatet en stor rolle.
Svært viktig for framtidig funksjon er det også at pasienten rehabiliteres på en god måte. Gjenopptrening av bevegelighet og styrke rundt ankelen er sentralt.
Mange pasienter som har brukket ankelen, vil aldri bli helt som før selv om det er lang tid siden bruddet oppstå. Noen har vedvarende smerter, spesielt ved stor belastning. Andre opplever at ankelen som var skadet har en tendens til å hovne opp.
Kilder: