Runner´s knee kalles også langdistansekne, løperkne, Iliotibialt båndsyndrom eller iliotibial band syndrome, og er en av de aller vanligste årsakene til knesmerter hos fysisk aktive.
Hvor i kroppen?
På medisinsk fagspråk holder man seg til begrepet iliotibialt båndsyndrom (ITBS). Det iliotibiale båndet (tractus iliotibialis) er en fibrøs seneplate som strekker seg fra hoftekammen, ned langs utsiden av låret og fester seg på utsiden av skinnebeinet (tibia) like i nivå av kneleddet. Båndet er en kompleks struktur som har forbindelser til sete -og lårmuskulatur i hoftenivå samt mange forbindelser til strukturer, som for eksempel Quadricepssenen, i knenivå. Båndets normalfunksjon er å assistere kneleddets bevegelse og bidra til stabilitet.
LES OGSÅ: Ulike leddbåndskader i kneet
Hva er årsaken til runners knee?
Skade eller sykdom i dette båndet oppstår ved overbelastning. Man er ikke helt sikre på hva som er den nøyaktige forklaringen på utviklingen av smerte. Sannsynligvis er det en kombinasjon av mikrotraumer, akutte, og etterhvert, kroniske betennelsesforandringer i båndets innfestninger og omgivende strukturer i kneleddsnivå. Friksjon ved bevegelse og økt stramhet/tensjon i båndet, kan være utløsende.
LES OGSÅ: Knesmerter hos barn og ungdom er ofte schlatters
Knesmerter: Hva kan være årsaken?
Hvor vanlig er runners knee?
Tilstanden er svært vanlig og kan ramme så mange som 25 % av fysiske aktive, men ulike studier viser svært varierende tall. Løpere er mest utsatt, men opptrer hyppig også i andre idretter med mye løping og hos syklister. De viktigste risikofaktorer for sykdomsutvikling er:
- Høyt treningsvolum (lang tid, lang distanse)
- Rask økning i treningsvolum og/eller intensitet
- Monotont bevegelsesmønster (f.eks mye løping på bane i samme retning)
- Dårlig tilpasset sittestilling på sykkel, styrketråkk/mye sykling på tunge gir med lav kadens
- Svak setemuskulatur.
Hvilke symptomer?
Symptomene er smerter på utsiden av kneet. I begynnelsen opptrer de gjerne i løpet av aktiviteten, men kan etter hvert tilta og komme umiddelbart etter oppstart. Smerter i hvile etter aktiviteten kan forekomme, men som regel begrenset til innenfor samme døgn. Typisk for løpere er smertetopp i det foten treffer bakken, for syklister når kneet nærmer seg strak stilling (nedtråkket).
LES OGSÅ: Bursitt, betennelse i slimpose i kneet
Dette er jumpers knee
Hvordan stilles diagnosen?
Diagnosen stilles på bakgrunn av sykehistorie og klinisk undersøkelse. Man reproduserer smerten og finner ømhet ved trykk langs iliotibialbåndet i kneleddsnivå, både når man ligger stille og når undersøkeren beveger kneleddet samtidig.
Ytterligere undersøkelser er ikke nødvendige, med mindre man har behov for å utelukke andre mulige diagnoser (differensialdiagnoser) som forklaring på smertene.
LES OGSÅ: Leddgikt kan gi hevelse i ledd
Hva annet kan det være?
De mest aktuelle differensialdiagnoser er patellofemorale plager (kneskjellrelaterte), meniskskade i kneet og bruskproblemer (skade hos yngre, slitasje hos > 40). Da kan det i første omgang bli aktuelt med røntgen, evt også MR.
Hvilken behandling hjelper?
Behandlingen består av 3 deler:
1. Akutt smertekontroll: stoppe eller redusere smerterovoserende aktivitet. Betennelsesdempende og smertestillende medisiner som f.eks. Voltaren, Ibux, Naproxen, Brexidol og lignende. Behandlingstid ca 1-2 uker. Hvis ingen bedring etter 2 uker, er kortisoninjeksjon aktuelt. Som så ofte ellers gir det symptomlindring i større eller mindre grad, men sjelden helbredelse.
2. Korrigerende tiltak. Iverksettes så tidlig som mulig etter at de værste smertene har avtatt. Er både terapeutisk og forebyggende slik at denne fasen kan med fordel opprettholdes etter symptomfrihet for å redusere risikoen for tilbakefall. Består av tøyeøvelser for å strekke ut iliotibialbåndet slik at tensjonen avtar, mobilisering av bløtvevet/båndet ved bruk av foam roller og styrketrening av hofte og setemuskulatur.
Man finner svært gode instruksjoner, bilder og videoer på internett og Youtube som best forklarer hvordan dette skal utføres. En fysioterapeut med interesse og kompetanse for idrettsskader kan også være til stor hjelp.
3. Retur til idrett/aktivitet. Denne fasen må hele tiden foregå parallelt med de andre, da perspektivet selvfølgelig er å kunne gjenoppta aktiviteten så raskt som mulig. Her er det ingen fasit, men noen gode råd kan være
- Gjenoppta fysisk aktivitet så snart vanlig gange/hverdagsaktivitet er tilnærmet symptomfri.
- Begynne med 50 % av vanlig varighet og lengde på enkeltøkter og totalt for en vanlig treningsuke.
- Gradvis økning, f.eks 10-20 % i varighet og lengde pr uke hvis ikke symptomforverring.
- Begynne med lav intensitet første 1-2 uker, deretter introdusere høyintensitetstrening og intervaller gradvis og med økende varighet.
- Ta et steg tilbake om symptomene kommer tilbake/forverres.
- For syklister: Juster setehøyden litt ned, unngå inntåing ved å justere pedalklossen, avstå fra tunge gir/lav kadens og mye tid i bratte bakker den første tiden
Det er viktig å legge til at i alle faser, kan man trene alternativt (f.eks svømming) og utøre aktiviteter som ikke gir smerter.
Noen kan trenge en operasjon
Kirurgi kan være aktuelt for de med vedvarende og store plager på tross av at man har gjennomført overnevnte tiltakt utover 6 måneder. Det finns ulike teknikker og metoder der man frilegger, fjerner deler av eller forlenger båndet.
Når bør du oppsøke lege?
Føler du deg sikker på diagnosen, kan man iverksette de fleste av tiltakene på egen hånd. Opplever du ingen bedring i løpet av 6-8 uker, er i tvil om hva som gir opphav til smertene eller har behov for resept, henvisning til fysioterapeut eller lurer på om det kan være aktuelt med kortisoninjeksjon, kan du oppsøke fastlegen din.
I studier returnerer de fleste idrettsutøvere til sin idrett i løpet av 6-8 uker, mens noen trenger 3-6 mnd. Ut i fra klinisk erfaring, imidlertid, er problemet ofte betydelig mer langvarig i form av at det kommer og går. Utfordringen er ofte å finne balansen mellom aktivitetsnivå og risiko for tilbakefall.
Kilder: Uptodate, BMJ Best Practice, EBM Guidelines.