Petter trodde kreft var Game Over

Da mamma skulle få cellegift, la Petter (7) den lille hånda si over mammas, så sprøyta skulle komme i hans hånd i stedet. Petter vet hva en mamma er verdt. Mer enn alt annet i verden.

Petter vet hva en mamma er verdt. Mer enn alt annet i verden, heter det i en artikkel i siste utgave av fagtidsskriftet Faglig forum for kreftomsorg som utgis av Den Norske Kreftforening.

En ubuden gjest i familienDet har skjedd mye i huset til Petter Solberg fra Holmestrand i Vestfold. Han er 12 år nå, og har opplevd et større alvor enn mange voksne. Da han var sju år kom det en ubuden gjest inn i huset deres, en kul som vokste på mammas brystkasse. De tulla med at mamma hadde fått tre pupper.

Svulsten vokste fem centimeter bare på de fem ukene mamma stod i kø for å få cellegift. Den først natten etter at hun hadde fått beskjed om at det var kreft, var hun våken. Hun strøk juleduker, rydda i alle skap, planla konfirmasjonen til Petter og Marlene (2), og skrev dødsannonsen sin.

- Hvordan var det å være Petter på den tiden?
- Jeg visste det før de sa det. Hadde hørt litt som jeg ikke skulle høre. Har du kreft? spurte jeg mamma før hun fikk fortalt det, forklarer Petter.

Han visste hva kreft var. To jenter på skolen hadde mistet moren sin et halvt år før. Det var GAME OVER.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mamma begynte med behandling. Først var hun borte en del på sykehus, men det ble forferdelig trist for Petter og Marlene. Og for mamma. Petter lærte seg nummeret til sykehuset og til mammas rom, han ringte ofte for å spørre hvordan det gikk med henne. I begynnelsen lurte han på om hun hadde flytta dit for godt.

Den første gangen mamma skulle ha cellegift, var Petter på besøk, han fikk være med og se. Da de skulle sette sprøyte inn i mammas arm, la Petter sin hånd over mammas. Han ville heller at de skulle stikke i hans hånd. Det ble mye for pappa hjemme, han skulle ordne opp med to barn, handle og lage mat, vaske tøy og gjøre rent.

- Jeg syntes synd på pappa, han måtte gjøre alt. Jeg hjalp han mye, henta avisa, fyrte i ovnen og passa Marlene. Vi savnet rotet til mamma, at aviser og sminke lå og fløyt, sier Petter.

Mamma gjorde alt for å kunne bo hjemme og heller reise fram og tilbake til sykehuset for å få behandling poliklinisk. Hun holdt på med cellegift og strålebehandling i åtte måneder.

Fikk uante krefter- Jeg var preget av cellegiften, men jeg hadde ikke tid til å være syk. Jeg skulle være hos ungene mine og sørge for at hverdagen ble så vanlig som mulig. Jeg fikk uante krefter, forteller mamma Bente Opsahl Solberg.

- Vi snakka med Petter om kreft, og om det verste som kunne skje. Vi sa at man kan dø av denne sykdommen, men at de var flinke til å gjøre folk friske også. Vi syntes det var viktig ikke å late som. Vi skulle både fortelle og skåne ham, sier mamma.

- Jeg syntes så synd på alle pasientene på sykehuset. Det verste var å tenke på at kanskje pappa, Marlene og jeg skulle være alene. Da begynte jeg heller å tenke på noe annet, forteller Petter.

Kjærlighet som vet noe om å misteDet er mye kjærlighet i huset til Petter. Ikke sånn «her leker alle være-glad-i-hverandre-leken», men sånn kjærlighet som vet noe om å miste, og som derfor også vet noe om hva som er verdifullt. Det er ikke så mye som er en selvfølge lenger.

- Jeg fortalte frøken at mamma var syk, så fortalte hun det til hele klassen. Det var mange som spurte masse etterpå, men jeg ville helst være for meg selv, sier Petter.

Ikke så gøy på skolen- De gode kameratene mine støtta meg mest, de spurte hvordan det var med mamma, fortsetter han. Men det var ikke så gøy å gå på skolen. Noen ganger ble jeg lei av at lærerne og de andre elevene som jeg ikke leika så mye med, spurte om mamma. Jeg ble litt sur og ba dem om å la meg være i fred. Jeg sparka dem på leggen hvis de ikke holdt opp, forteller han.

Han ble lei seg når mamma måtte være på sykehuset alene med sprøytene.

Mamma uten hår- Jeg husker at det skulle være skoleavslutning. Petter sa at det bare var han og pappa som skulle gå. Jeg lurte på hvorfor. Du har jo ikke hår, mamma, sa Petter. Jeg fikk ikke lov å gå med parykk, og ikke uten, men så ble vi enige om at Petter kunne velge ut et fint skjerf jeg kunne ha på hodet. Han ville ikke at alle skulle se meg uten hår, forteller mamma.

Likevel var det noen som spurte Petter om mamma var flintskalla. Han sa at det ikke var noe å erte for, at han ble lei seg. Så slutta de.

- Jeg hadde gruet meg for å miste håret. Hadde hatt langt, lyst hår bestandig. Men da det skjedde, var jeg egentlig letta. Tenkte at da virker jo kuren på kroppen. Jeg røyta som en hund, Petter samla noe av håret og lagde parykk til sparegrisen sin. Håret betydde ingenting når det kom til stykket.

Da jeg var helt ferdig med behandlingen, bestemte jeg meg for å gå uten parykk og uten hatt. Jeg syntes folk hadde godt av å se det, sånn var jeg, det var ingenting å skjule. Jeg husker at kassadama på butikken sa at jeg var tøff, forteller mamma Bente.

- Vi har hatt masse moro med parykkene jeg fikk. Vi tulla med dem. Av og til når vi fikk besøk, tok jeg på parykken bak fram. Folk visste ikke alltid hvordan de skulle reagere, sier hun.

Det gikk bra med mammaEtter åtte måneder med behandling og etter flere år med kontroll var Bente frisk. Nå skal Petter låne en av parykkene til karnevalet på skolen. Han skal kle seg ut som dame.
Det gikk bra med mamma, sier Petter.

Mamma er blitt mer sliten enn hun var før, orker ikke så mye ungebråk og herjing. Griner lettere. Men er blitt flinkere til å la huset flyte og gå ut hvis sola skinner. Hun sier at hun er blitt mer livsnyter etter sykdommen, at de er blitt flinkere til å leve. Bente begynte på ny utdanning da hun ble frisk, noe hun alltid hadde hatt lyst til. Og så reiser de på ferier, setter mer pris på ting.

Petter sier det er lurt å fortelle det til andre, hvis en av foreldrene får kreft. Da tar andre mer hensyn, og man føler seg mer støtta.

- Det er veldig synd på de som blir syke uansett, ingen har godt av det. Selv om jeg ikke kjenner dem, syns jeg synd på de som får kreft, avslutter Petter.

Det Petter har opplevd, gjorde vondt. Men han vet noe som mange ikke vet. Kanskje han ikke vet at han vet det selv engang. Men han vet hva en mamma er verdt.

Savnet likesinnede
Noe av det Bente Opsahl Solberg savnet mest i sin sykdomsperiode, var å snakke med noen som hadde vært i en tilsvarende situasjon som henne selv.

På sykehuset lovet de at hun skulle får treffe ei dame som var småbarnsmor som henne, og som hadde hatt kreft. Men de fikk aldri ordnet en avtale, og hun ble så skuffet.

- Jeg visste ikke hvem jeg skulle snakke med om alle tankene mine rundt sykdommen. Det var så mye jeg tenkte på, hvordan ungene hadde det og på mannen min som fikk all jobben hjemme, og som gikk der helt alene med sine tanker. Han ville jo skåne meg for sine bekymringer, forteller hun.

Lite praktisk hjelp å fåI tillegg var det mange praktiske og økonomiske ting.

- Vi søkte om å få hjemmehjelp, men fikk bare tilbud om to timer hver annen uke. Det var det ingen vits i. En dame jeg møtte på sykehuset og som fikk cellegift samtidig med meg, hadde hjelp hjemme fire timer hver dag, forteller hun.

Til sist traff Bente en dame som var med i Ungdomsgruppen i Den Norske Kreftforening. Her møtte hun endelig andre i samme situasjon som henne selv. Etter at hun ble ferdigbehandlet, har Bente jobbet frivillig i Ungdomsgruppen.

- Nå har vi fått flere medlemmer og et bedre system med besøkere, slik at flere unge kreftpasienter kan få besøk av noen fra Ungdomsgruppen, avslutter hun.

Artiklene er hentet fra bladet Faglig forum for kreftomsorg nr 1/2002, som har temaet "Barn møter kreft".

Bladet er gratis og kan bestilles på e-postadressen lager@kreft.no