Uregelmessige blødninger er noe som rammer mange kvinner, og som regel er det helt ufarlig. Men om det pågår over tid, og det er mer enn sporblødninger, bør man oppsøke lege.
Anita Rønneberg (38) hadde uregelmessige blødninger, og var både hos fastlege og gynekolog, uten at de fant noe unormalt, i 2018 og 2019.
- Jeg fikk beskjed om at blødningene kunne skyldes en spontanabort, men ettersom blødningene fortsatte, tok jeg kontakt med fastlegen igjen i juni 2019. Jeg hadde ikke noe ubehag, men det er ubehagelig å leve med uvissheten om når du kommer til å blø.
Fant ingen årsak til blødningene
Fastlegen sendte en henvisning til gynekolog. I begynnelsen av oktober 2019 var Anita hos gynekologen, som undersøkte henne med ultralyd, og tok celleprøve fra livmorhalsen. Disse prøvene viste heller ikke at det var noe unormalt.
Tidlig oppdagelse gjør at flere overlever. Dette er tidlige symptomer
- Jeg fikk noen tabletter som skulle hindre blødninger, og så fikk jeg behandling med en hormonkur, Provera, da blødningene kunne skyldes rester av menstruasjonen som ble igjen i livmoren. Men dette hadde ingen effekt, og blødningene fortsatte med jevne mellomrom.
På denne tiden brukte ikke Anita prevensjon, da hun og partneren hadde et ønske om barn.
Fikk store blødninger
En dag Anita var på jobb, i januar 2020, begynte hun plutselig å fossblø.
- Jeg ble livredd da jeg så hvor store mengder blod som kom. Jeg måtte sitte på do fordi det rant så mye.
Anita ringte til Ullevål sykehus, og ble bedt om å komme så fort hun kunne. De mistenkte at det kunne være en spontanabort på gang, derfor tok de en utskrapning. Overraskelsen ble stor, da legene fant kreftceller.
Derfra gikk det slag i slag med ulike undersøkelser, og legene kunne konstatere at Anita hadde livmorkreft.
- Om det hadde blitt oppdaget tidligere, kunne de ha forsøkt å behandle med hormoner, men det hadde gått såpass langt at det ikke var annet å gjøre enn å fjerne hele livmoren. Heldigvis hadde jeg ikke spredning – det ble oppdaget i grevens tid.
Uvanlig i ung alder
Else Støring, sykepleier og spesialrådgiver i Kreftforeningen, forklarer at livmorkreft er uvanlig i ung alder. Derfor kan det fort havne i skyggen av livmorhalskreft, da det er mye vanligere blant yngre kvinner.
- Det er en fallgruve der. Dersom en kvinne på over 50 år kommer til legen med blødninger, er det vanlig å mistenke livmorkreft. Om man ikke finner noe unormalt fra livmorhalsprøven, bør man gjøre andre undersøkelser for å utelukke livmorkreft, sier hun.
Støring understreker at unormale blødninger skal tas på alvor – uansett. Det er viktig å finne årsaken.
- Om man ikke finner celleforandringer, må man tenke på hva annet som kan forårsake blødningene. Sporblødninger eller blødninger etter samleie er typisk ved livmorhalskreft, mens kraftige blødninger er mer typisk for livmorkreft.
LES OGSÅ: Livmorhalskreft (celleprøve)
God prognose
I 2020 var det 13 kvinner under 40 år, og 51 kvinner mellom 40 og 50 år, som fikk livmorkreft i Norge. De resterende 700 var over 50 år, ifølge Støring.
Støring forteller at livmorkreft er en ganske «enkel» kreftform å behandle. Det er vanlig å fjerne livmoren. I noen tilfeller fjernes eggstokkene også, noe som fører til at yngre kvinner havner i kunstig overgangsalder.
- Kreft generelt er en saktevoksende sykdom. Når første kreftcellen danner seg, kan det gå 10-15 år før man får symptomer. Dersom livmorkreft blir oppdaget mens svulsten fortsatt er i livmoren, er det enklere å behandle. Ved spredning vil man ha behov for etterbehandling, forklarer hun.
Dette skjer når man fjerner livmoren
Et stort sjokk
Innen to uker var Anita ferdigoperert. Hun fikk beholde eggstokkene, og ettersom det ikke var spredning til lymfer, slapp hun behandling med cellegift og stråling.
- Jeg skulle ønske at det ble oppdaget tidligere, slik at jeg fremdeles hadde hatt en livmor, og mulighet til å bære frem mine egne barn. Alt skjedde så fort, og det kom som et stort sjokk. Det tok lang tid før jeg klarte å bearbeide det.
Selv om Anita hadde en del smerter etter operasjonen, forklarer hun at den fysiske formen kom seg ganske fort. Hun var tilbake i full jobb cirka to måneder etter operasjonen. Det var verre med psyken.
- Det er tøft å få beskjed om at du ikke kan bli gravid og få egne barn. Samboeren min og jeg var tydelige på at vi ønsket oss barn, men vi hadde ikke vært sammen så lenge, og vi ønsket å være sikre på forholdet før vi tok steget videre.
Ble deprimert
Tiden etter operasjonen var tøff for Anita, og hun gikk inn i en depresjon. Hun måtte lære seg å tenke på en annen måte, og valgte å oppsøke hjelp. Hun gikk til et lavterskeltilbud i bydelen, før hun ble henvist til et kreftrehabiliteringssenter ved Aker sykehus. Der fikk hun samtaletimer med flere fagpersoner.
- Det er et kjempefint tilbud som har hjulpet meg mye. Nå kan jeg se en person med barnevogn, uten å begynne å gråte. Jeg har kommet meg ut av den verste perioden, men det tok tid.
Anita forteller at det var en vanskelig periode for samboeren hennes også. Han visste ikke hva han skulle gjøre for å bedre situasjonen.
- WHO definerer ufrivillig barnløshet som en sykdom, men i Norge er det ikke det. Jeg føler at vi ikke blir tatt på alvor.
Mye frustrasjon
På sykehuset fikk Anita høre hvor heldig hun var som hadde blitt frisk, men hun følte seg ikke heldig i det hele tatt.
- Ja, det kunne ha vært verre – jeg kunne hatt spredning og behov for cellegift og stråling, eller i verste fall dødd av sykdommen. Men akkurat da, følte jeg at livet mitt var over, fordi alle planene gikk i vasken. I ettertid er det enklere å forstå det, men der og da var jeg ikke mottakelig for det.
Anita har kjent på mye frustrasjon.
- Jeg merker at jeg blir veldig frustrert når jeg hører om foreldre som forsømmer ungene sine. Jeg tenker at de ikke aner hvor heldige de faktisk er – jeg blir mer provosert over sånt nå, enn jeg ble før.
Dette skjer med kroppen din etter fjerning av livmor
Vanlig å endre fokus
Støring understreker at følelsene Anita sitter med, er svært vanlig:
- Jeg har jobbet med gynekologisk kreft i 17 år, og sett at kvinner som ikke har tenkt så mye på barn, får et veldig stort fokus på det når de mister muligheten til å bære frem egne barn. Det å sette barn til verden er en del av kjønnsidentiteten vår, og når man mister den muligheten, kan det oppleves som svært inngripende. Det blir ofte veldig tydelig når man må fjerne livmoren, sier Støring.
Lært seg å akseptere
Anita har lært seg å akseptere at hun ikke kan bære frem egne barn. Nå tenker hun istedenfor at hun kan få barn, selv om det ikke blir på den tradisjonelle måten.
- Jeg har tenkt på å være fosterhjem, men jeg tror det kan bli vanskelig da det kan være midlertidig. Jeg er redd det blir for tungt. Adopsjon er også et alternativ, eller surrogati. Jeg fikk beholde eggstokkene mine, så jeg har egg. Men ettersom det ikke er lov med surrogati i Norge, må jeg til utlandet. Det er noe vi har vurdert.
Livmortransplantasjon er et annet, mindre kjent, alternativ, for kvinner som har måttet fjerne livmoren sin. Anita var i kontakt med en lege i Gøteborg som tilbyr dette.
- Han sa at man må være kreftfri i fem år for å bli vurdert. Det koster mye også. Men det er veldig interessant – det finnes eksempler hvor mor har donert sin livmor til datteren, og så har datteren født et barn med morens livmor. Men dette er jo et etisk spørsmål, sier hun.
Anne Silje fikk lupus: - Et stort sjokk
Kreftspøkelse
Anita går til kontroller jevnlig. I forkant av hver kontroll, er hun engstelig for tilbakefall.
- Når man har hatt kreft, føler jeg at man har et kreftspøkelse hengende over skulderen hele tiden.. Den første tiden følte jeg meg som en hypokonder, fordi jeg kjente etter om det var noe galt, hele tiden.
Anita mener det har hjulpet å gå til kontroll hos en fast gynekolog, som kjenner henne og historikken hennes.
- Nå er jeg ikke like engstelig for tilbakefall. Jeg har lært meg å leve med det, og jeg har fått mye kunnskap om prognose og sannsynlighet for tilbakefall. Men det ligger der hele tiden.
LES OGSÅ: GU: Gynekologisk undersøkelse
Kan ha et normalt seksualliv
Mange kvinner tenker at det å fjerne livmoren kan føre til samlivsproblemer.
- Mange blir redde for å gjennomføre samleie. Rent teknisk er ikke det noe problem – skjeden er fleksibel, det er tross alt en fødselskanal. Men det kan bli et problem mentalt – noen føles at de mister noe av identiteten sin, og at de ikke føler seg kvinnelige lenger. Men man kan ha et helt vanlig seksualliv, og det er viktig å få god informasjon om dette, sier Støring.
