Hudens anatomi

Huden er et organ med mange funksjoner. Få en innføring i hudens anatomi og fysiologi, og les om de vanligste sykdommene og tiltandene som kan ramme huden.

TRE HUDLAG: Huden deles inn i overhud, lærhus og underhuden. Medisinsk illustrasjon: NTB Scanpix/Shutterstock. Tekst v. Lommelegen.no
TRE HUDLAG: Huden deles inn i overhud, lærhus og underhuden. Medisinsk illustrasjon: NTB Scanpix/Shutterstock. Tekst v. Lommelegen.no Vis mer
Lege
Publisert
Sist oppdatert

Huden regnes som kroppens største organ. Huden har flere funksjoner enn man kanskje skulle tro - den beskytter oss fra omgivelsene, er viktig for immunforsvaret, holder oss varme og holder på væske, i tillegg til at den hjelper oss å føle og kommunisere med omverdenen.

Hvor viktig hudens funksjon er kan illustreres med det faktum at større brannskader potensielt kan være dødelige grunnet ødeleggelse av huden med påfølgende funksjonstap.

LES OGSÅ: Ordliste om hud

Hudens oppbygging

Huden består av tre lag:

  • Overhuden (epidermis)
  • Lærhuden (dermis)
  • Underhuden (subcutis).

I tillegg til dette finnes det assosierte strukturer i huden som kjertler for svetting og produksjon av talg, blodkar, nervefibre og føleorganer. Hår og negler dannes av spesialiserte hudceller.

Overhuden

Det ytterste hudlaget er overhuden (epidermis), og utgjør rundt en tiendedel av hudens totale tykkelse. Overhuden består av flere lag av hudceller som er i ulike stadier i en såkalt forhorningsprosess - de nederste cellene deler seg kontinuerlig og skyver de eldre cellene oppover slik at overhuden hele tiden fornyes. Jo lengre opp i laget man kommer, jo større blir mengden av hornstoff (keratin) i cellene.

I de øvre delene av overhuden skjer det omdanning av cellene til mangekantede, hornstoffholdige flak, som er sterke og henger tett sammen, noe som gir huden en slitesterk og kontinuerlig fornyet overflate.

Blant de nederste cellene i overhuden ligger pigmentcellene (melanocyttene). Pigmentene de danner beskytter cellekjernene fra skadelig stråling, og da spesielt UV-stråling. Pigmentet gir huden farge, og disse cellene produserer mer pigment hos mørkhudede enn hos hvite.

Hår og negler dannes av spesialiserte hudceller i overhuden. Overhuden har ingen egne blodårer, og er helt avhengig av lærhuden for å få næring.

Lærhuden

Lærhuden (dermis) er den tykkeste delen og utgjør mesteparten av huden. Den bidrar til å gi huden elastisitet og styrke, og den støtter som nevnt overhudens funksjon. Lærhuden består av bindevevsfibre som sammen danner et sterkt vev. I tillegg er lærhuden rikt forsynt med blodårer, nerveender og følesensorer, samt finnes det her celler knyttet til immunforsvaret.

Lærhuden kan egentlig regnes som å bestå av to lag - den øvre, papillære delen, som har en totteformet overflate som gir en større og sterkere kontaktflate til overhuden, og den nedre, retikulære delen med et fastere bindevev.

Underhuden

Underhuden (subcutis) består av fett og bindevev. Hvor mye underhudsfett man har varierer fra person til person, der overvektige naturligvis generelt har mer underhudsfett, men fettfordelingen er også avhengig blant annet av påvirkningen fra kjønnshormoner. I underhuden finner man de to hovedtypene av kjertler: svettekjertler og talgkjertler.

Svettekjertlene er lange rørformede strukturer som ligger oppkveilet i underhuden, med utløpere opp til hudoverflaten. Talgkjertlene munner ut i hårsekkene og produserer et fettholdig stoff som smører huden og beskytter den mot uttørking. Den høyeste konsentrasjonen av talgkjertler finnes i ansiktet og på hodet der de kan bidra til utvikling av akne (kviser, betennelse i talgkjertler).

Hudens funksjoner

Huden, kroppens største organ, fungerer som en barriere mot omverdenen og har i tillegg til dette flere andre, svært viktige funksjoner.

Barrierefunksjon:

Huden er en barriere mot omverdenen, på flere måter. Lagene som huden består av bidrar til dette på hver sin måte - overhuden med sitt hornlag danner en slitesterk overflate som kontinuerlig fornyes, mens lærhuden og underhuden bidrar med henholdsvis styrke og støtdemping. Huden har også en lav, beskyttende pH som få mikroorganismer trives i. Huden inneholder viktige deler av immunsystemet med spesialiserte celler som bringer fremmede stoffer fra huden og presenterer det for immunforsvaret slik at det kan skje en immunrespons ved behov. Huden beskytter også mot skadelig stråling, og spesielt viktig her er pigmenter som produseres av pigmentcellene i overhuden.

Sansing:

Huden vår er full av nerveender som kan sanse berøring, smerte, kløe og temperatur. At man kan registrere disse tingene er helt nødvendig for å kunne forhindre at kroppen utsettes for skade. Hos personer som av ulike årsaker for eksempel ikke evner å registrere smerte på et område i huden, kan det fort oppstå stygge sår som potensielt kan bli alvorlige.

Likevekt:

En normalt fungerende hud er helt essensiell for å opprettholde den nødvendige fine balansen av væsker, salter og øvrige stoffer i kroppen. Ved hudskader vil man kunne miste store mengder væske og stoffer på grunn av dette funksjonstapet. Huden er også viktig for temperaturreguleringen - huden registrerer temperaturen, og kroppen kan da justere kroppstemperaturen ved å øke eller redusere blodtilstrømningen til huden, eller ved å øke svetteproduksjonen. Blodtilførselen til huden er mange ganger det som er nødvendig for å forsyne selve huden med næring, og store varmeutvekslinger med omverdenen kan derfor skje raskt dersom det er behov for dette.

Kommunikasjon:

Huden er viktig for kommunikasjonen mellom mennesker. Huden kan for eksempel hjelpe signalisere nervøsitet eller pinlighet, og den er viktig for tiltrekning mellom mennesker blant annet gjennom lukt og berøring.

Noen sykdommer som kan ramme huden

Huden kan rammes av en rekke ulike sykdommer - sykdommene kan sitte primært i huden, eller et utslett kan komme sekundært til en sykdom som primært sitter i et annet organ. Huden har en relativt begrenset måte å uttrykke sykdom på, men tilstandene kan ofte inndeles etter utseende - noen utslett kan karakteristisk hovedsakelig bestå av røde eller skjellende områder, flate eller hevede røde prikker, eller væske- eller pussholdige blemmer. Noen ganger er utseendet mer uspesifikt og diagnosen kan da bli vanskeligere å stille. Videre følger kort om noen av de vanligste hudsykdommene.

Eksem

Eksem er et begrep som brukes når huden er rød, hoven, kløende og flassende. Eksem er svært vanlig - det finnes flere typer eksem, og tilstanden kan oppstå relativt akutt eller utvikle seg mer kronisk. Årsaken til eksem er ikke helt forstått, men er tenkt å skyldes en kombinasjon av genetikk, allergi og miljømessige faktorer. Ved alle former for eksem blir immunsystemet aktivert på en eller annen måte, for eksempel når huden kommer i kontakt med et irriterende stoff. Dette medfører en betennelsesreaksjon og blodtilførselen til området øker - dette gir en rød, hoven hud, som gjerne klør og flasser, og det kan også dannes blemmer. Til de vanligste typene eksem hører atopisk eksem, kontakteksem og seboréisk eksem. (3)

Psoriasis

Psoriasis er svært vanlig - omtrent 120.000 nordmenn har tilstanden i en eller annen form. Psoriasis kjennetegnes av utslett som typisk er røde, kløende, tørre og skjellende. Årsaken til psoriasis er ikke fullstendig forstått, men oppfattes i dag som en autoimmun tilstand med en arvelig disposisjon og der miljøfaktorer også spiller en rolle. Tilstanden medfører en betennelse i huden, og eventuelt også i ledd (psoriasisartritt). Resultatet av denne betennelsen er en økt delingshastighet av cellene i overhuden. Hudcellene i overhuden blir ved psoriasis erstattet i løpet av bare 3-5 dager i stedet for de normale 28-30 dagene - dette medfører en fortykket, skjellende hud i de områdene som sykdommen affiserer.

Utbredelsen varierer betydelig, og det finnes flere typer psoriasis. Den absolutt vanligste typen er kjent som psoriasis vulgaris, kronisk plakkpsoriasis - de vanligst affiserte områdene er albuer, knær, hodebunn og rygg. Andre typer psoriasis inkluderer guttat psoriasis, invers psoriasis og erytroderm psoriasis. (4)

Rosacea

Rosacea er en av de vanligste hudsykdommene, og rammer rundt 5% av befolkningen. Tilstanden kjennetegnes av tilbakevendende og anfallsvis rødming (flushing), og etter hvert et rødmusset ansikt med synlige blodkar, og et kviselignende utslett sentralt i ansiktet.

Tilstanden starter oftest i 30-50 års alder. Det finnes flere teorier, men årsaken til tilstanden er ikke godt forstått. Rosacea er tenkt være multifaktoriell, men har en betydelig arvelig komponent siden rundt 40% av rammede har en slektning som også har tilstanden. En rekke faktorer kan trigge eller forverre utslettet - til de vanligste triggerne hører varme, UV-lys, emosjonelt stress, alkohol, legemidler, trening eller spesielt krydret mat. (5)

Noen andre tilstander som kan ramme huden:

Kilder:

1) Emedicine Medscape 2) Store Medisinske Leksikon 3) Lommelegen - om eksem (3) 4) Lommelegen - om psoriasis 5) Lommelegen - rocacea

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring

Vi bryr oss om ditt personvern

Lommelegen er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer