Gravid og føler seg langt nede

Spørsmål

Hei. Jeg er gravid i uke 9+1. Har fra før ei datter på 15 mnd. Jeg sliter mye med psyken, har generalisert angstlidelse og også en kronisk helseangst. Forrige svangerskap ble jeg sykemeldt i uke 9 på bakgrunn av sterke plager i bekken, samt en heftig psykisk nedtur. Jeg skriver inn til dere nå fordi jeg er fortvilet over at svangerskap nr 2 bringer med seg en enda større nedtur og enormt mange bekymringer. Allerede 2 dager før positiv test var jeg fullstendig utslått, jeg er så sliten som jeg aldri før har vært og tårene triller på morningen når jeg må opp og fungere. Jeg er full av bekymringer, totalt utslått og stuptrøtt, har en del bekkenplager, og er konstant kvalm. Jeg kaster ikke opp, men sliter med å få spist. I tillegg har jeg de siste 2 uker hatt diare slik at det føles som alt jeg spiser egentlig bare "renner rett gjennom": Bør nevnes her at jeg har IBS (men er til vanlig ikke særlig plaget med dette, og svært sjelden diare). Jeg sliter en del med at jeg tidvis blir svimmel og får en slags tyngdefølelse i beina når jeg står, det føles som kroppen blir tung mot gulvet. Dette varer i noen sekunder hver gang. Jeg skriver inn til dere fordi jeg er utmattet og ser ingen utvei på dette, men jeg har også en lederjobb jeg ikke tør sykemelde meg fra fordi jeg ble sykemeldt i uke 9 sist og det er bare 2 mnd siden jeg startet i jobb igjen. Jeg går jo normalt mye inn til lege siden jeg i utgangspunktet har helseangst, og det har gått til et punkt der jeg ikke føler jeg blir tatt på alvor, hverken der eller hos jordmor. Har dere noen råd eller anbefalinger å komme med til meg?

Kvinne 23
Svar

Hei! Jeg forstår at det ikke er lett for deg. Du opplever akkurat nå noen plager som vil gi seg. Kvalme og løs mage vil være forbigående. Helseangst kan være vanskelig å takle. Ofte virker det veldig negativt og tidkrevende. Det vil være en stor fordel å få hjelp av psykolog til å takle dette. Ang sykemelding er det viktig med god dialog med fastlege. Arbeidet du utfører skal også bli forsvarlig utført. Dette må veies opp mot hverandre. Har du noen nære som du kan snakke med og dele dine tanker? Det kan være til hjelp! Klinisk undersøkelse og evt blodprøver hører også med. Jeg forstår at det kan være tungt å se fremover, men jeg er sikker på at du vil klare det. Kan det hjelpe å engasjere seg i noe?