Urkvinnens natt

Er fødsel og barsel en konkurranse? Om fødte fødere - og vi som ikke er det.

Langt, langt borte messer en ru, lavmælt stemme på et språk jeg ikke forstår. Jeg svømmer inn og ut av søvnen, vandrer plutselig mellom krydderhauger på Zanzibar. Rottene piler uredde mellom safran og kanel mens strømmer av ord fra kryddermarkedets selgere blander seg med muezzinens innkalling til bønn. Da vokser en ulmende smerte i magen og ryggen. Fødsel på gang.

Fødsel, herregud, ikke nå igjen! Glassklar våken, jeg stirrer forskrekket på det mørke hodet som sutter på puppen og ser nedover kroppen min, på magen som er myk og dissende. Ha-ha, etterrier bare. Bittesmå etterdønninger etter de virkelige smertene. Jeg blir med etterrien over toppen før jeg sovner igjen, fortsetter der jeg slapp, med myk fønvind fra det Indiske hav og lavmælt mumling fra kafégjestene på den svære terrassen ut mot solnedgangen.

Romkameraten med den dype røsten er albansk, viser det seg. Asylsøker og alenemor. Vi dasser fredelig rundt på det store, lyse sykehusrommet, hun i en gyllenbrun morgenkåpe, min er skarpt blå. Hun har sandaler med hæl bak og blomst foran, jeg har brune, flate lærsandaler av det mer trauste slaget.

Alt gjør vondt. Brystet sprenger, etterriene moser innvollene, underlivet er et fyrverkeri i seg selv og ingen av oss klarer å gå på do. For ikke å snakke om hvor såre brystvortene er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun kommer tilbake fra toalettet med et sikk-sakk-smil. - Only blood! Synkront går vi i Z-stilling, hun av hemoroidesmerter antagelig, jeg i nok en etterri akkompagnert av et ganske fint, dyrisk ul jeg har lagt meg til.

Da vi reiser oss igjen peker hun spørrende på et program over avdelingens forskjellige aktiviteter:
- What is barseltrim?
- Never mind, sier jeg. - Nothing for us.
- Why?
- Hardboiled Norwegians only. Vikings, you know. Jeg rister overbevisende på hodet.

Vi har det jo bra. Solid mørbanket og med smerter både her og der, men med hver vår nydelige, mørkhårede, velskapte baby. Vi stønner og uler, ammer og sover, og jeg smådøser mens hun stadig snakker i telefonen med den behagelige, mørke stemmen. Samtaler jeg heldigvis ikke forstår og ikke trenger å tenke på.

Neste kveld går jeg på tv-rommet. Går og går, jeg vugger sakte inni den store morgenkåpen mens jeg triller babysenga foran meg som gåstol. I døråpningen bråbremser jeg. Gud har gitt meg pokerfjes så jeg hilser alminnelig og setter meg (lydløst!) ned, men i virkeligheten er jeg dypt sjokkert.

Det må ha vært tilfeldig. Alle kvinner som føder i Bærum ser ikke slik ut, er ikke slik, men den ene kvelden på barselavdelingens tv-stue trodde jeg at jeg hadde dumpet ned i en landslagsamling. I orientering eller noe slikt. En gjeng sporty, kortklipte, slanke damer (noen sped og slank, de fleste kraftig og slank. Og høye!) hadde benket seg rundt Dagsrevyen i vanlige klær (ingen morgenkåper, nei). De turnerte babyene sine effektivt fra seng til pupp til seng igjen, og utstrålte, nærmest skinte, av en, en slags hjemmevant selvfølgelighet! Bare innom for å føde litt. Innimellom treningsøktene, altså.

I motsetning til ubrukelige sivilisasjonsprodukter som meg selv.

Naturens revansjDen myke stemningen på rommet vårt sprakk forresten da tredjemann rykket inn tidlig neste morgen. Hun marsjerte bort til sengene våre, først meg, så Kosovo, grep hendene våre resolutt og håndhilste med navn og nummer. Hadde født for 2 timer siden, en gutt. Deretter ryddet hun tingene militant inn i skapet, og la seg til å sove, på ryggen, med hendene symmetrisk oppe på dyna.

Selv satt jeg i et salig rot av sjokoladepapir, dryssende kronblader og bleier til store og små og fiklet med glidelåsen på bagen, den var ødelagt etter en desperat håndtering fødselsnatten. Fram fra undringen kjente jeg det begynte å demre; en ny innsikt, et nytt ekvilibrium. Vinnerlaget på dagligstuen og i nabosenga hadde alle hatt 5-timers-fødsler i gymnastiske stillinger. Nå verket de etter å komme hjem, organisere oppussing av huset, delta i våronna og ta i et krafttak for skolekorps og idrettslag.

Fødslene mine er lange og grufulle og ender i epidural. Jeg kommer til å ta det fullstendig piano en god stund. Noen er fødte fødere, det er ikke jeg, hvilket plasserer meg i bunnskiktet på fødestuens rankingliste. Jeg hadde nok kjent litt på akkurat det, men merkelig nok tynget ikke nederlaget lenger. Jeg skottet bort på den nye, hun sov alt og det gjorde jammen meg ungen hennes også.

Det var i grunnen blitt helt greit: La det få være urkvinnens natt!