Uro og angst når man er sammen med andre: det finnes hjelp for problemet

Spørsmål

Jeg e lærling som helsefagarbeider. Jeg kjenner en merkelig følelse når eg sitter på pauserommet, at jeg blir varm og jeg føler at blikket mitt blir løye. Jeg kjenner av og til at det rister litt i naken/hode, og føler de andre ser det. Men det skjer alltid i pausen hvor man er mange tilstede.
Jeg klarer ikke å holde blikkkontakt lenge, jeg jobber med mange som må se meg i tryne for å snakke om trent. Når jeg føler at jeg får sånt løye blikk, da ler folk litt, som om de ikke klarer å holde det inne. Hva ler de av ? !! Jeg blir svimmel når de ler og resultatet av det er at de ler mer. Men det verste jeg vett er når jeg sitter i mellom to stk og de snakker til hverandre. Da ser jeg ner i borde, men jeg blir veldig stressa, svimmel og alt. Jeg synes også at stillhet i en samtale er veldig ubehagelig. I pausen i går snakket ei til meg, men eg klarte ikke å se på henne når eg snakket. Fordi de eg satt imellom hadde snakket sammen lenge for hu snakket til meg. Og eg var i min egen boble får å holde roen. Og da blei eg så stresset, at jeg hadde lyst å gå ut. Alle såg på meg når eg snakket med henne, og det gjør alt vere. Og jeg hadde nesten lyst å grine omtrent. Men jeg kom meg gjennom det, men hva skal jeg gjøre ? jeg kan ikke ha det sånt !
Men i går var jeg på en konsert. Jeg klarte ikke å kose meg, jeg var veldig stresset. Da var jeg med venner, men det var en dame som såg på meg helle tiden. Jeg hater folk som er på meg, det stresser meg.
Når jeg skal betale for varer i butikker blir jeg stresset, jeg vett ikke hvor jeg skal se.
Men jeg kjenner det ikke så sterkt med familie. Hva er dette jeg føler ?
Jeg vil helt unngå pausene, men det er vanskelig. Jeg røyke og snuser. Jeg går ut og tar meg en røyk for å koble av, og snus inni hvis det blir veldig stressende. Jeg var enkelig en veldig sosial gutt, på den andre plassen jeg var lærling på. Men det er godt arbeidsmiljø her. Men disse følelsene gjør at eg treker meg sosialt tilbake!

Svar

Hei, og takk for svar.

Jeg tror jeg ser at du selv vet hva som kommer over deg når du er sammen med andre, at det kommer en utrygghet, kall det gjerne angst. Det er for det første veldig bra at du ikke har denne uroen i alle situasjoner, feks når du er for deg selv, slik at du har dine fristunder.

Jeg vet av erfaring at det du beskriver er veldig vanlig, kanskje spoesielt i din alder. Og du er absolutt ikke alene om å ha det slik. Jeg har pasienter som ikke klarer å gå ut i det hele tatt, ta en buss, fordi man er redd for å bli sett på, snakket til etc.
Jeg tenker da at det samtidig er ganske viktig å tenke: hva er grunnen til at andre skulle se noe mer på meg. Sannsynligvis gjør de ikke det, men i ditt sinn kan man lett bygge det opp til at alle legger merke til deg.

Jeg tror det er ganske viktig å ta tak i dette nå mens du fortsatt er veldig ung. Du kan snakke med din fastlege, og kanskje få en henvisning til en psykiatrisk poliklinikk i nærheten. Her kan du fortelle godt om det du følre som ubehagelig. Etterhvert vil det være sannsynlig at du kommer med i en samtalegruppe, hvor, for det første, noen andre kan ha lignende problemer, og for det andre at du lærer deg til å kunne fungere slik at du føler deg vel, også når du er sammen med andre.

Men før det: fortsatt å gå på konserter, fortsett å møte andre. Dersom noen snakker til deg, ikke vær redd for å se dem i øynene når du snakker. Dette virker faktisk mindre skremmende enn å se ned og bort, noe som i alle fall blir lagt merke til. Test deg ut ved å snakke til andre, hvis du er på konsert og har en god opplebelse, fortell om det til en av de du egentlig ønsker å fortelle det til. Plutselig blir du da istedet lagt merke til på en positiv måte.

Alt godt for deg.