Reernæringssyndrom blir ofte omtalt på engelsk og kalles da «refeeding syndrome». Tilstanden kan oppstå hos pasienter med alvorlig underernæring (lavt energiinntak over tid), eller alvorlig feilernæring (mangel på elektrolytter eller vitaminer), når kaloriinntaket økes.

Les også: Mangel på vitamin B12

Hvem er i fare for reernæringssyndrom?

I prinsippet kan reernæringssyndrom oppstå hos alle med utilstrekkelig næringsinntak over lang tid uavhengig av årsak. For eksempel mennesker som har overlevd sultkatastrofer, krig, konsentrasjonsleir, båtforlis eller lignende ekstremsituasjoner. I vår beskyttede del av verden er tilstanden vanligst blant følgende grupper:

Anoreksi

Pasienter med anoreksi: Anorexia nervosa er en psykisk lidelse og en spiseforstyrrelse som innebærer tvangstanker i henhold til matinntak, vekt og trening. Den som er rammet kan begrense energiinntaket i en slik grad at det er helseskadelig og potensielt dødelig.

Pasienter med alkoholavhengighetssyndrom

Alkoholavhengighet er en ruslidelse som ofte henger sammen med psykisk sykdom. I alvorlige tilfeller er skadevirkningene av alkohol like store som ved avhengighet av illegale stoffer (narkotika). Svært mange benytter alkohol som selvmedisinering for en underliggende angstlidelse. Pasienter med alkoholavhengighet er i risiko for reernæringssyndrom da de ofte har svært begrenset matinntak. Alkohol har mange kalorier (mye energi), men lite næringstoffer (vitaminer og mineraler). Resultatet er at mange med svært høyt forbruk av alkohol kan gå mange dager uten å spise. Et høyt forbruk av alkohol begrenser også opptaket av andre næringstoffer.

Eldre og personer med ekstremt ensidig kosthold

En del eldre kan få betydelig funksjonfall før det blir oppdaget. Dette kan være et tidlig tegn på demens eller annen sykdom. Dette kan resultere i at personen helt slutter å lage mat og handler kun den samme ferdigretten. Også de med psykisk utviklingshemning eller psykisk sykdom som spiser ekstremt ensformig kan være i risiko for feilernæring.

Pasienter som har vært gjennom langvarig alvorlig sykdom og/eller større kirurgi

Alle former for alvorlig kronisk sykdom som medfører avmagring kan gi risiko for reernæringssyndrom. Ofte ses slik avmagring ved kreftsykdom. Ses også ved større kirurgiske inngrep og langvarig faste.

Hva skjer i kroppen?

For å forstå hva som skjer i kroppen ved reernæringssyndrom må man først vite noe om kroppens ulike væskerom. Alle elektrolytter og næringstoffer er fordelt i kroppens 3 væskerom:

1. Det største er det samlede volumet av alle celler i kroppen: intracellulærvæsken.
2. Det andre rommet er mellomvæsken («Interstitialvæske»), som er væsken utenfor både celler og blodårene
3. Det siste rommet er væsken i blodårene.

Selv om det er inne i selve cellene ulike næringstoffer brukes så kan vi ikke måle dette direkte, vi måler nivået i blodet. Altså får vi ved for eksempel en blodprøve for å teste nivåene av magnesium ikke vite totalinnholdet av magnesium i kroppen, vi får kun vite hvor mye magnesium det er i 1 av 3 væskerom (i blodårene). Det gir mye informasjon om kroppens totale innhold, men kan i noen tilfeller være misvisende. Grunnen er at mange stoffer fordeler seg ulikt mellom kroppens 3 væskerom, årsaken er at de forflyttes aktivt basert på andre signaler (for eksempel hormoner).

Langvarig kvalme. Hva kan være årsaken?

Bør du faste?

Ved reernæringssyndrom har langvarig sult ført til mangel på mange viktige elektrolytter og næringstoffer. Mest aktuelt er B-vitaminer, fosfat, kalium og magnesium. Forstyrrelser i blodsukker (for høyt eller for lavt) og dehydrering eller opphoping av væske i kroppen forekommer også. Nivåene kan likevel være høye nok i selve blodet til at personen foreløpig ikke har fått livstruende kramper eller hjerterytmeforstyrrelser.

Problemet oppstår ved påfølgende matinntak etter langvarig underernæring. Da vil kroppen sende ut en beskjed (gjennom hormonet insulin) om at «nå kommer det endelig mat!» Denne beskjeden stimulerer transporten av blodsukker og næringstoffer fra blodet og inn til cellene, - som jo normalt er hensiktsmessig. Unntaket er hvis nivåene i utgangspunktet var så kritisk lave at denne forflytningen gjør at nivåene i blodet blir farlig lave. Dette påvirkes både av styrken på signalet, - altså hvor mye insulin som ble skilt ut, som igjen påvirkes av hvor stort matinntaket har vært, og av hvor lave nivåene av næringstoffene i utgangspunktet var både i blodet og inne i selve cellene.

Behandling av reernæringssyndrom

Reernæringssyndrom behandles først og fremst ved at man oppdager hvilke pasienter som står i fare for å utvikle tilstanden og overvåker disse. Det kan innebære sykehusinnleggelse med hyppige blodprøver og hjerteovervåkning. Ved begynnende reernæringssyndrom vil kalorinntaket begrenses og elektrolytter og næringstoffer tilføres intravenøst.

Historisk bakteppe: Andre verdenskrig

Reernæringsyndrom er ofte beskrevet i forbindelse med frigjøringen av konsentrasjonsleire ved slutten av 2. verdenskrig. Major Dick Williams var en av de britiske soldatene som i 15. april 1945 gikk inn i leieren Bergen-Belsen. Han har beskrevet hvordan de forsøkte å mate de utsultede overlevende:

- Maten vi hadde fått, - stridsrasjonene, egnet seg ikke for disse overlevende. Magene deres kunne ikke takle det. Det eneste vi kunne gi dem var teen vår. Så vi fant ut at det beste vi kunne gjøre var å åpne alle rasjonene våre, lage et skikkelig søl, tilsette så mye kokende vann vi kunne, og slik gjøre alt om til en tynn stuing. Det var det beste vi fikk til med det vi hadde.

Williams beskriver også hva som skjedde med de som fikk stridsrasjoner direkte:

- Noen av de overlevende forsøkte å spise den skikkelige maten med en gang. Jeg er redd det ble for mye for dem og det tok antagelig livet av dem. Det var av medfølelse de fikk den maten, men feil type medfølelse.

Det Amerikanske Holocaust museumet beskriver et stort antall dødsfall, også etter frigjøringen av de ulike leirene:

- Allierte tropper, leger og frivillige forsøkte å gi næring til de overlevende fangene, men mange var for svake til og fordøye maten og kunne ikke reddes. På tross av de alliertes innsats døde mange av de overlevende. Halvparten av de overlevende fangene i Auschwitz døde innen noen få dager etter frigjøringen.

Sitatet til Dick Williams er fritt oversatt fra engelsk basert på teksten til Imperial War Museums.

Tegn på spiseforstyrrelse

Kilder:

• M.A Crook, V Hally, J.V Panteli. The importance of the refeeding syndrome. Nutrition, Volume 17, Issues 7–8, 2001, Pages 632-637.
• Astor, M. Tazmini, K. Nasjonal veileder i endokrinologi. Reernæringssyndrom. 2015.
• Yu, A. Stubbs, J. Uptodate: Hypophosphatemia in the alcoholic patient. 2017.
• Harding, L. 'I have never seen such horror in my life'. The Guardian. 2005.
• Imperial War Museums, AUDIO TRANSCRIPT.