Lever jeg med psykisk vold?

Spørsmål

Hei.Jeg skriver her fordi jeg er veldig frustrert og rådvill.Min samboer og far til mine to barn har en oppførsel som jeg ikke klarer bli klok på.Vi har bodd sammen i 6 år nå.Da eldste barn ble født for 5 år siden endret han seg veldig.Han ble verbalt utagerende i beruset tilstand og begynte å drikke mye mer.Dette er bedret den dag i dag,men han må ha noe alkohol hver helg-men mindre.For meg virker det som han bruker alkoholen for å døyve en indre smerte.Han truer meg med brudd gjevlig.Han kritiserer meg nesten daglig.han blir sint for små ting og reagerer urasjonellt.(en kopp på bordet kan utløse sinneutbrudd og trussel om brudd)han kan si en ting og handle helt annerledes.han legger all skyld for våre problemer på meg.han sier han kjeder seg, at han føler han har ingenting å se frem til,at jeg irriterer han daglig,han sier han føler en slags sorg over alt han ikke har fått oppleve(reiser med venner,mer festing,hva om han hadde dratt med militæret til Afghanistan-ville livet vært annerledes.f.eks).han virker tidvis veldig misfornøyd med livet.I andre perioder kan han lyse opp.da er han veldig "på" meg. Vil klemme,ha sex og er generelt "mildere" i væremåten.ting som jeg vet han hadde fyrt seg opp for er ikke lengre så farlige.Denne tidvise oppførselen hans med nedverdigende kommentarer,hakking/kritisering og sinne begynner å bli verre når de først kommer.han hadde en pause i denne oppførselen på ca 1år.jeg har følt at mye har vært min feil fordi han legger det frem slik og "tar" meg på mine feil. Da nr 2 kom, har denne oppførselen som startet med nr 1 kommet tilbake, bare verre.Jeg vurderer sterkt å dra.han sier aldri noe fremfor barna,men eldste merker jeg er lei meg.jeg ønsker så gjerne å hjelpe.han vil ikke til lege eller psykolog.kan oppførselen hans mot meg betegnes som psykisk vold?minner symptomene hans om en depresjon?hva kan jeg gjøre for å hjelpe han?jeg vil prøve alt før jeg evt drar,noe jeg kommer til å gjøre for barnas skyld om han fortsetter. Mvh meg.

Svar

Hei,

du beskriver at mannen din har endret oppførselen sin etter at barna dine ble født og at det var en mellomtid der han var bra igjen og oppførte seg på den måten slik han var da du ble kjent med ham.
Du beskriver også at mannen din svinger i humøret der han en periode er sint på deg og i en annen periode er blid og ønsker nærhet og intimitet.
Du opplyser at han - i dårlige perioder - kommer med nedverdigende kommentarer, trussel på brudd, er irrasjonell og lei seg for ting han føler han kan ha gått glipp av som du får skylden for.

Du spør om du er utsatt for psykisk vold.
Psykolog Per Isdal har definert psykisk vold som følgende: "Psykisk vold er alle måter å skade, skremme eller krenke på, som ikke er direkte fysiske i sin natur. Det kan også være måter å styre eller dominere andre på, ved hjelpe av en bakenforliggende makt eller trussel. Det kan være snakk om direkte eller indirekte trusler, degraderende og ydmykende atferd, kontroll, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold."
Så ut ifra denne definisjonen og det du opplyser om kan man muligens si at du er utsatt for psykisk vold siden du føler deg krenket og nedverdiget.

Du spør også om symptomene hans minner om depresjon. Det er vanskelig å svare på uten å ha møtt ham, men ut ifra det du beskriver antar jeg heller at problemet hans er av annen natur.
Jeg støtter deg i din vurdering at han trolig trenger profesjonell hjelp, særlig siden du beskriver at han tyr mye til alkohol og opplyser om et til tiders økende alkoholforbruk hos ham.
Dessverre får du ikke hjulpet ham så lenge han ikke selv er motivert for å motta hjelp.

Jeg oppfatter både hans oppførsel og hans forhold til alkohol som bekymringsverdig, særlig når du skriver at det lever to barn i huset sammen med dere.
Barn - nesten uansett hvor liten de er - får det med seg dersom noe ikke stemmer. Dette kan føre til problemer for barnet på sikt. Du beskriver også at det eldste barnet deres har begynt å merke at du er lei deg og ønsker å hjelpe til. Jeg vil gjerne gjøre deg oppmerksom på at barn gjerne påtar seg skylden i vanskelige familiesituasjoner selv om de objektivt sett ikke kan noe for det eller har noe å gjøre med dette.

Etter min mening ligger ditt ansvar nå først og fremst hos barna - å ta vare på barna, også barnas psykisk helse.
Jeg vil derfor råde deg til å - i hvert fall midlertidig - flytte ut sammen med barna. Kanskje du har ei venninne eller familie som du kan midlertidig bo sammen med?
Kanskje mannen din får seg en vekker da og begynner å skjønne hvor alvorlig situasjonen er for deg og for barna? Kanskje det faktumet at du flytter ut får ham til å reflektere over egen atferd og bidrar til at han muligens får motivasjon nok til å oppsøke profesjonell hjelp?

Jeg ønsker deg alt det beste i en ganske vanskelig situasjon og ønsker deg lykke til videre.