Køhlers sykdom

Køhlers sykdom er en sykdom i fotens ben som særlig rammer barn.

HALTER: Barnet har smerter i fotens midtre del eller innside og man kan få en hevelse i foten. Det er viktig å sette i verk behandling raskt. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
HALTER: Barnet har smerter i fotens midtre del eller innside og man kan få en hevelse i foten. Det er viktig å sette i verk behandling raskt. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen ikke er oppdatert de siste to årene. Utviklingen innen medisin går raskt, og informasjonen kan derfor være foreldet.

Eyolf Klæboe Faleide, lege
Lege
Publisert
Sist oppdatert

Du vil fra 1. mai 2023 ikke finne noe nytt innhold på Lommelegen. Vi jobber med å avvikle siten. Inntil videre kan du fortsatt lese alt innholdet som før. Lommelegens rådgivningstjeneste ble lagt ned fra 1. mai 2023 og det er ikke lenger mulig å sende inn helsespørsmål til Lommelegen.

Har du spørsmål om personvern? Send en mail til pvo@aller.com. Andre spørsmål kan sendes til kundeservice@aller.no..

PS: Artiklene på Lommelegen er laget for å gi deg generell kunnskap og skal ikke erstatte medisinske råd eller behandling hos helsepersonell. Oppsøk lege hvis du trenger medisinsk hjelp.

Køhlers sykdom er en sjelden sykdom i fotens bein. Oftest finner man den hos barn i alderen seks til ti år. Det var den tyske røntgenlegen Alban Køhler (1874-1947) som først beskrev de karakteristiske røntgenfunnene i 1908.

Hva skjer i kroppen?

Ved Køhlers sykdom skjer en midlertidig nedsatt blodforsyning til en eller flere av fotens knokler. Manglende blodforsyning fører til at vevet i knokkelen dør og at knokkelen faller sammen. Hvis sykdommen blir oppdaget tidlig nok, slik at man får avlastet nok til at blodforsyningen reddes, vil knoklene imidlertid bli reddet fra å kollapse.

Avhengig av hvilke knokler som er angrepet deles sykdommen ofte inn i Køhler I og Køhler II. Ved Køhler I er det knokkelen os navikulare som er berørt, mens det ved Køhler II (også kalt Freibergs sykdom) er andre, tredje eller fjerde metatarsalhode som blir angrepet. Køhler I rammer som oftest bare den ene foten, og mens Køhler I som regel rammer gutter i tre- til tiårsalderen, rammer Køhler II oftest tenåringsjenter.

Årsaker

Selv om man er usikre på hva årsaken til sykdommen kan være, spekuleres det i om overanstrengelse av en svak knokkel kan forårsake avaskulær nekrose, som fører til at knokkelen faller sammen. Nekrosen er selvbegrensende og kalles også osteochondrose.

Os naviculare er det siste benet i foten som forbenes, og dette kan være årsaken til at det er utsatt. Skader og gjentatte episoder med manglende blodforsyning er en teori om årsaken til Køhler II.

Symptomer

Tegn på sykdommen: hvordan merker man den? Barnet begynner som oftest å halte på grunn av smerte og hevelse i fotens midtre del. Køhler I gir smerter på innsiden av foten, og ofte ser vi at barnet går på utsiden av foten for å kompensere for smertene på innsiden (medialsiden).

For å stille diagnosen må man ta røntgen av begge føttene. Ved Køhler I viser røntgen lavere bentetthet og tap av normalt benmønster. Ved Køhler II kan røntgen vise forandringer som økt tetthet i metatarshodet og avflating, kollaps, hulrom og utvidelse av metatarsofalangealleddet. Også MR kan brukes for å påvises lidelsen.

Kan det være noe annet?

Det er viktig å skille Køhler I og II fra stressbrudd, betennelser i seneskjeder og Mortons nevrinom. Ved Køhler II får man smerter ved berøring der andre og tredje metatarshode befinner seg.

Behandling

Gips av benet til nedenfor kneet er ofte den beste behandlingen, og trening i moderate doser er også anbefalt.

Ved Køhler I anbefales gips i fire til seks uker. Deretter bør man få laget en såkalt ortose for å støtte fotens lengdebue. Utsiktene til total helbredelse er gode. Knokkelen gjenvinner sin normale form før foten er utvokst, og forbeningen er fullført i løpet av to år.

Ved Køhler II er kunnskapen om behandlingen dårligere og mindre systematisert, men avlasting og bruk av stiv såle er vanlig å anbefale. Sykdommen vil for de fleste tilheles spontant. Det er med andre ord sjelden behov for kirurgi, selv om man må henvises til en ortopedisk kirurg.

Kilder

Artikkelen ble opprinelig skrevet av Eyolf Klæboe Faleide, lege. 15.05.2009
Revidert av Christian Amdahl, lege. 02.11.2018
Kilder ved revisjon:
uptodate.com

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

Lommelegen er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer