Redsel er en vanlig følelse, men hvorfor blir barn redde for noe som i utgangspunktet ikke er farlig? Og hvorfor er angst så altoppslukende? Mange barn er for eksempel redde for å bli med andre hjem, har vondt i magen, gruer seg til bursdager og må sove i foreldrenes seng. En som er redd for edderkopper kan være nøye med å ha tette klær, kvier seg for å åpne naturfagsboken og unngår å være i kjelleren. En tenåring som er redd for å dumme seg ut, strever med konsentrasjonen og har dalende karakterer.
Depresjon hos barn
Hva skjer i kroppen?
Når hjernen oppdager en potensiell fare blir alarmsystemet automatisk slått på. Adrenalin, kortisol og andre hormoner sørger for at hele kroppen raskt er klar til å slåss eller flykte. Pusten går fortere og lungene tar opp mer oksygen, hjertet dunker raskere og blodtrykket øker. Det føres mer blod til muskler og hjerne, mindre til hud og mage-tarmsystemet. Musklene er mer anspent og kroppen lager mer energi.
Barnet kan få vondt i magen, føle seg kvalm og urolig. Hjernen fortsetter å analysere situasjonen; den leter etter en forklaring, hva utløste reaksjonen? Det kan være at hjernen registrerer at foreldrene er borte, en edderkopp beveger seg eller noen ungdommer hvisker og kikker denne veien. Sammen med tidligere erfaringer og oppfatning av situasjonen kommer hjernen fram til en konklusjon: jeg er i fare. Da blir alarmen slått ytterligere på og barnet kan reagere med gråt, sinne, panikk eller bli stiv av skrekk (1).
LES OGSÅ: Tvangslidelser hos barn
Bekymring og unngåelse
Etter en ubehagelig opplevelse blir barnet mer på vakt. Det bekymrer seg for hva som kan skje og unngår å havne i samme situasjon. Et barn som er redd for å være uten foreldrene følger nøye med på hvor de er og kvier seg for å være alene. En som er redd for edderkopper passer på at ikke noe kryper opp under buksa og vil helst ikke ferdes der edderkopper kan dukke opp. En som frykter å dumme seg ut grubler over hva andre tenker om dem, gruer seg til friminuttet og unngår å snakke høyt i timen.
Det er ikke alltid lett for de voksne å forstå hele bildet. De ser et utilpass barn som ikke har lyst til å bli med på aktiviteter som overnatting og bursdag. Løsningen kan bli å gi etter; la barnet slippe. Sånn vokser problemet. På sikt går det på selvfølelsen løs og barnet kan bli trist og sint.
Angstdiagnose
Når frykten er overdreven for noe ufarlig og det går ut over barnets fungering kvalifiserer det for en diagnose (2):
- Fobier: angst for konkrete objekter og situasjoner
- Separasjonsangst, å være uten omsorgspersoner
- Generell angst
- Panikk
Begrepene engstelig, redd, frykt, angst, fobi og panikk kan være forvirrende og brukes noe om hverandre. De bygger på samme kjerne: å ha de kroppslige symptomene, alarmen er på samt at hjernen tolker det som farlig.
Hvor vanlig er angst?
Tallene fra studier varierer avhengig av kriteriene. Cirka 5-10% av barn og unge kvalifiserer for en angstdiagnose, men dersom man tar med dem som har angst uten at det går ut over fungering blir tallet atskillig høyere (3). Der man har spurt barna selv rapporterer hele 23 % å ha en fobi (4).
For barn under 12 år er separasjonsangst den vanligste angstlidelsen. Ved sosial fobi er barnet redd for å dumme seg ut, da reflekterer barnet over hva andre tenker om dem. Dette krever modenhet og rammer derfor litt større barn og er vanligst hos tenåringer (4).
Hvordan hjelpe barnet?
Første bud blir å forstå bildet, hva skjer? Det kan være nyttig å bruke forståelsesrammen fra kognitiv terapi der man ser på sammenheng mellom situasjon, tanker, følelser og handling. De kroppslige symptomene er ufarlige og normale reaksjoner. De er faktisk utrolig bra. Takket være en rask alarm kan vi overleve en virkelig trussel som brann og hoggorm.
Ved angst må vi hjelpe hjernen til å analysere situasjonen på nytt og komme til en ny konklusjon: det er trygt! Det gjøres best ved å møte det som er skummelt, venne hjernen til at det går bra. Si ja, jeg kommer! Du støtter barnet som tråkker ut i ubehaget. Hei på barnet som går alene selv om det er redd. Oppsøk edderkopper sammen. Hjelp ungdommen å sortere tanker og oppmuntre til å være synlig samt tørre å gjøre feil. Diskuter hva som skjer og omtal de kroppslige symptomene som positive.
Lær barnet å roe ned kroppen ved å ta lange pust. Øv sammen og bruk når alarmen er på. Kjenn at det hjelper. Lange pust sender signal til hjernen om at faren er over. På den måten vet barnet at det har kontroll.
LES OGSÅ: Selektive spisevansker hos barn
Når søke hjelp
Er det vanskelig å forstå situasjonen kan det være lurt å få hjelp. Start med fastlegen. Ikke la problemet vokse seg større.
Gode råd for trygge barn
Gå foran med godt eksempel. Erkjenn at de kroppslige symptomene er ok. Tråkk ut i det som er skummelt, våg å være redd og flau. Vis det til ditt barn og hei på hverandre.
Kilder:
1) Anxious. Using the brain to understand and treat fear and anxiety. Joseph le Doux.
2) ICD-10, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, 2007
3) Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, veileder BUP.
4) KBT innom Barn- och ungdomspsykiatrien, Lars-Göran Öst