Barn og angst

Angst er overdreven bekymring og redsel for noe ufarlig. Løsningen er å si ja takk, jeg kommer!

ANGST HOS BARN: Når barn og ungdom sliter med angst er det beste du kan gjøre å hjelpe dem til å møte det som er skummelt, venne hjernen til at det går bra. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
ANGST HOS BARN: Når barn og ungdom sliter med angst er det beste du kan gjøre å hjelpe dem til å møte det som er skummelt, venne hjernen til at det går bra. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen ikke er oppdatert de siste to årene. Utviklingen innen medisin går raskt, og informasjonen kan derfor være foreldet.

Publisert
Sist oppdatert

Du vil fra 1. mai 2023 ikke finne noe nytt innhold på Lommelegen. Vi jobber med å avvikle siten. Inntil videre kan du fortsatt lese alt innholdet som før. Lommelegens rådgivningstjeneste ble lagt ned fra 1. mai 2023 og det er ikke lenger mulig å sende inn helsespørsmål til Lommelegen.

Har du spørsmål om personvern? Send en mail til pvo@aller.com. Andre spørsmål kan sendes til kundeservice@aller.no..

PS: Artiklene på Lommelegen er laget for å gi deg generell kunnskap og skal ikke erstatte medisinske råd eller behandling hos helsepersonell. Oppsøk lege hvis du trenger medisinsk hjelp.

Redsel er en vanlig følelse, men hvorfor blir barn redde for noe som i utgangspunktet ikke er farlig? Og hvorfor er angst så altoppslukende? Mange barn er for eksempel redde for å bli med andre hjem, har vondt i magen, gruer seg til bursdager og må sove i foreldrenes seng. En som er redd for edderkopper kan være nøye med å ha tette klær, kvier seg for å åpne naturfagsboken og unngår å være i kjelleren. En tenåring som er redd for å dumme seg ut, strever med konsentrasjonen og har dalende karakterer.

Hva skjer i kroppen?

Når hjernen oppdager en potensiell fare blir alarmsystemet automatisk slått på. Adrenalin, kortisol og andre hormoner sørger for at hele kroppen raskt er klar til å slåss eller flykte. Pusten går fortere og lungene tar opp mer oksygen, hjertet dunker raskere og blodtrykket øker. Det føres mer blod til muskler og hjerne, mindre til hud og mage-tarmsystemet. Musklene er mer anspent og kroppen lager mer energi.

Barnet kan få vondt i magen, føle seg kvalm og urolig. Hjernen fortsetter å analysere situasjonen; den leter etter en forklaring, hva utløste reaksjonen? Det kan være at hjernen registrerer at foreldrene er borte, en edderkopp beveger seg eller noen ungdommer hvisker og kikker denne veien. Sammen med tidligere erfaringer og oppfatning av situasjonen kommer hjernen fram til en konklusjon: jeg er i fare. Da blir alarmen slått ytterligere på og barnet kan reagere med gråt, sinne, panikk eller bli stiv av skrekk (1).

LES OGSÅ: Tvangslidelser hos barn

Bekymring og unngåelse

Etter en ubehagelig opplevelse blir barnet mer på vakt. Det bekymrer seg for hva som kan skje og unngår å havne i samme situasjon. Et barn som er redd for å være uten foreldrene følger nøye med på hvor de er og kvier seg for å være alene. En som er redd for edderkopper passer på at ikke noe kryper opp under buksa og vil helst ikke ferdes der edderkopper kan dukke opp. En som frykter å dumme seg ut grubler over hva andre tenker om dem, gruer seg til friminuttet og unngår å snakke høyt i timen.

Det er ikke alltid lett for de voksne å forstå hele bildet. De ser et utilpass barn som ikke har lyst til å bli med på aktiviteter som overnatting og bursdag. Løsningen kan bli å gi etter; la barnet slippe. Sånn vokser problemet. På sikt går det på selvfølelsen løs og barnet kan bli trist og sint.

Angstdiagnose

Når frykten er overdreven for noe ufarlig og det går ut over barnets fungering kvalifiserer det for en diagnose (2):

Begrepene engstelig, redd, frykt, angst, fobi og panikk kan være forvirrende og brukes noe om hverandre. De bygger på samme kjerne: å ha de kroppslige symptomene, alarmen er på samt at hjernen tolker det som farlig.

Hvor vanlig er angst?

Tallene fra studier varierer avhengig av kriteriene. Cirka 5-10% av barn og unge kvalifiserer for en angstdiagnose, men dersom man tar med dem som har angst uten at det går ut over fungering blir tallet atskillig høyere (3). Der man har spurt barna selv rapporterer hele 23 % å ha en fobi (4).

For barn under 12 år er separasjonsangst den vanligste angstlidelsen. Ved sosial fobi er barnet redd for å dumme seg ut, da reflekterer barnet over hva andre tenker om dem. Dette krever modenhet og rammer derfor litt større barn og er vanligst hos tenåringer (4).

Hvordan hjelpe barnet?

Første bud blir å forstå bildet, hva skjer? Det kan være nyttig å bruke forståelsesrammen fra kognitiv terapi der man ser på sammenheng mellom situasjon, tanker, følelser og handling. De kroppslige symptomene er ufarlige og normale reaksjoner. De er faktisk utrolig bra. Takket være en rask alarm kan vi overleve en virkelig trussel som brann og hoggorm.

SNU SITUASJONEN: Eksopneringsterapi - å oppsøke det man er redd for - er det som hjelper. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
SNU SITUASJONEN: Eksopneringsterapi - å oppsøke det man er redd for - er det som hjelper. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock Vis mer

Ved angst må vi hjelpe hjernen til å analysere situasjonen på nytt og komme til en ny konklusjon: det er trygt! Det gjøres best ved å møte det som er skummelt, venne hjernen til at det går bra. Si ja, jeg kommer! Du støtter barnet som tråkker ut i ubehaget. Hei på barnet som går alene selv om det er redd. Oppsøk edderkopper sammen. Hjelp ungdommen å sortere tanker og oppmuntre til å være synlig samt tørre å gjøre feil. Diskuter hva som skjer og omtal de kroppslige symptomene som positive.

Lær barnet å roe ned kroppen ved å ta lange pust. Øv sammen og bruk når alarmen er på. Kjenn at det hjelper. Lange pust sender signal til hjernen om at faren er over. På den måten vet barnet at det har kontroll.

LES OGSÅ: Selektive spisevansker hos barn

Når søke hjelp

Er det vanskelig å forstå situasjonen kan det være lurt å få hjelp. Start med fastlegen. Ikke la problemet vokse seg større.

Gode råd for trygge barn

Gå foran med godt eksempel. Erkjenn at de kroppslige symptomene er ok. Tråkk ut i det som er skummelt, våg å være redd og flau. Vis det til ditt barn og hei på hverandre.

Kilder:

1) Anxious. Using the brain to understand and treat fear and anxiety. Joseph le Doux.
2) ICD-10, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, 2007
3) Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, veileder BUP.
4) KBT innom Barn- och ungdomspsykiatrien, Lars-Göran Öst

Artikler på Lommelegen er skrevet av leger, sykepleiere, andre helsefaglige yrkesgrupper eller journalister. Forfatter, helseprofesjon og dato oppgis på alle artikler.

Vi har strenge retningslinjer for hvilke kilder vi bruker i våre artikler, og vi fremmer ikke fenomener som ikke er vitenskapelig bevist, som for eksempel alternativ behandling.

Lommelegen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Vi ønsker at våre medisinske artikler skal være så nøyaktig som mulig, og hvis du finner noe feil eller unøyaktig informasjon i våre artikler, kontakt redaksjonen. Artikler som er utdatert er merket.

Les mer om medisinsk kvalitetssikring
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

Lommelegen er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer