Rettspsykiatri

Rettspsykiatrien handler om problemstillinger som befinner seg i grenselandet mellom en rekke forskjellige fag og disipliner. Dels dreier det seg om flere ulike fagfelt innen de medisinske området (særlig fag som psykiatri og sosialmedisin), men dels også fagfelt som ligger utenfor de medisinske fagområder (særlig da jus, men også fag som for eksempel kriminologi, sosiologi og psykologi).

I mange land (også nordiske land) er rettspsykiatri (i engelsktalende land: "forensic psychiatry") blitt definert som en egen spesialitet med særlige krav til spesialisert videreutdanning. I noen land er det også slik at personer med psykiske lidelser, som er dømt for kriminelle handlinger tas hånd om i egne institusjoner for behandling, og forvaring. Disse menneskene kan ofte fremvise et stort potensiale for vold og aggressivitet.

I Norge finnes det ingen særlig spesialist-utdannelse innen rettspsykiatri, den er en integrert del av den alminnelige psykiatri.

Helt siden 1848 har Norge hatt en egen lov som handler om behandling av pasienter med psykiske lidelser, og om disse menneskers status og rettigheter. Loven av 1848 var regnet for å være en svært moderne lov og den var gyldig helt frem til 1961, da det kom en ny lov. Fra 1. januar 2001 gjelder så en helt ny Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (Psykisk helsevernloven).

I tillegg til de lovbestemmelser som finnes i Psykisk helsevernloven (og i forskrifter gitt i medhold til denne), finnes det også særbestemmelser for personer med psykiske lidelser i flere andre lover (som vergemålsloven, lov om skadeerstatning og straffeloven). Dessuten vil det i enkelte barnevernssaker, barnefordelingssaker, trygdesaker m.m., være behov for å innhente sakkyndige utredninger og vurderinger fra psykiatere eller psykologer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi vil beskrive strafferettslige forhold ved rettspsykiatri. Sivilrettslige spørsmål, som for eksempel dreier seg om betingelser for å kunne ta en person inn under tvungent psykisk helsevern, blir behandlet i egen artikkel om Psykisk helsevernloven.

StrafferettspsykiatriDe fleste land har bestemmelser om strafferettslige særordninger for personer, som oppfører seg på en så psykisk avvikende måte at man har grunnlag for å anta at de ikke er strafferettslig tilregnelige. Reglene på dette området varierer imidlertid både fra land til land, og dessuten fra en tidsperiode til en annen for samme land.

I Norge er det for eksempel i følge de gjeldende regler bestemt at ingen kan stilles strafferettslig ansvarlig for sine handlinger dersom de er yngre enn 15 år ("den kriminelle lavalder"). På samme måte som barn, kan også personer med psykisk utviklingshemming, psykotiske lidelser og andre alvorlige psykiske forstyrrelser blir vurdert å være strafferettslig utilregnelige.

Den norske tradisjon har lagt stor vekt på psykiatrisk diagnostikk: dersom en person, som har begått en straffbar handling, etter psykiatrisk/psykologisk faglig vurdering er funnet å ha vært psykotisk på gjerningstidspunktet, vil han juridisk sett per definisjon bli ansett for å være strafferettslig utilgjengelig. Det samme gjelder dersom den faglige vurdering konkluderer med at vedkommende var (i juridisk forstand) bevisstløs i gjerningsøyeblikket, eller man finner at vedkommende lider av psykisk utviklingshemming i høy grad.

Straffelovens § 44 inneholder bestemmelser om hvem som skal fritas for (dvs. hvilke tilstander som skal gi grunnlag for fritagelse fra) straff på grunnlag av utilregnelighet på tidspunktet for den kriminelle handling. Samme lovs § 39 gir bestemmelser om strafferettslige særreaksjoner, som kan komme til anvendelse overfor kriminelle med psykiske lidelser, enten i stedet for eller i tillegg til vanlig straff. Dessuten har Straffelovens § 56 bestemmelser om at psykiske avvik kan være et moment som får straffenedsettende betydning.

De strafferettslige særreaksjoner - "dømmes til behandling"Hensikten med de strafferettslige særreaksjonene har dels vært å forebygge fremtidig kriminalitet (sikre samfunnet mot fremtidige forbrytelser), dels å unngå at mennesker som man mener ikke har skyldevne (de utilregnelige) skal idømmes en ellers vanlig straff som for dem ville ansees for å være urimelig (for eksempel ved at strafferammen settes lavere enn det straffeloven ellers angir).

Etter bestemmelsene i Straffelovens § 39 a, kan en lovbryter som iht. reglene i lovens § 44, 1. ledd, ansees å være straffri, dømmes til å bli overført til tvungent psykisk helsevern etter Psykisk helsevernlovens kapittel 5. Denne lovens § 5-3 bestemmer at de første tre ukene av tvungent psykisk helsevern, basert på dom, skal gjennomføres ved at vedkommende tas inn til døgnopphold på psykiatrisk institusjon. I løpet av disse tre ukene skal den faglig ansvarlige på den psykiatriske institusjon, bestemme hvordan det videre tvungne psykiske helsevern skal gjennomføres.

Dette innebærer at etter å ha vært innlagt tre uker i institusjon, kan den domfelte for eksempel overføres til videre tvungent helsevern, basert på at vedkommende oppholder seg i sin egen bolig og bare har pålegg om å møte frem til pålagt poliklinisk behandling. Den andre ytterlighet kan bestå i at vedkommende blir livsvarig innlagt i psykiatrisk institusjon. Personer som blir fritatt for straff på grunnlag av alvorlig psykisk utviklingshemming, kan på samme måte dømmes til særreaksjon - da skal de ikke dømmes til psykisk helsevern men til annen egnet omsorg.

Forutsetningene for at man på denne måten skal kunne "dømmes til behandling", er at ett av følgende krav er oppfylt:

  • Vedkommende må ha begått (eller ha forsøkt å begå) en alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annen alvorlig forbrytelse som krenket (eller utsatte for fare) andres liv, helse eller frihet. I tillegg må det være en nærliggende fare for gjentagelse av en slik alvorlig forbrytelse. Ved denne farevurderingen skal det legges vekt på den forbrytelsen som er begått, sammenholdt med vedkommende lovbryters adferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.

  • Vedkommende må ha begått (eller ha forsøkt å begå) en mindre alvorlig  forbrytelse av type som nevnt i punkt ovenfor, samt også tidligere ha begått (eller ha forsøkt å begå) en slik forbrytelse. Det må videre antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nåværende forbrytelsen, samt at det må antas å være en særlig nærliggende fare for tilbakefall til slik type alvorlig forbrytelse som er nevnt i pkt. 1.

    En lovbryter som er funnet å være tilregnelig, og som har begått minst to forbrytelser av slik type og alvorlighet som ovenfor angitt, kan (iflg. § 39 c i Straffeloven) dømmes til forvaring i en anstalt under fengselsvesenet.

    Forutsetningene for at en lovbryter kan bli dømt til slik forvaring, vil være at faren for gjentagelse er stor, og at behovet for å beskytte samfunnet ikke kan sikres i tilstrekkelig grad ved en tidsbestemt dom. Særreaksjonen forvaring vil da komme i stedet for en dom på tidsbegrenset straff.

    Normalt skal en dom på forvaring ikke overstige 15 år, og den kan ikke overstige 21 år. Retten kan likevel, etter begjæring fra påtalemyndigheten, forlenge den med inntil fem år om gangen. Samtidig må det også nevnes at særreaksjonen forvaring kan oppheves. Dette gjøres dersom man vurderer det slik at forholdene for lovbryteren er endret på en slik måte at det ikke lenger er en "nærliggende fare" for gjentagelse.

    Forut for at det avsies dom på forvaring, er det en forutsetning at det skal "foretas personundersøkelse" av den som er siktet. Eventuelt kan retten bestemmes at den siktede skal rettspsykiatrisk undersøkes.

    Den judisielle psykiatriske observasjonDet finnes ikke egne lovbestemmelser eller forskrifter som bestemmer i hvilke konkrete tilfeller en siktet eller tiltalt person skal underkastes en judisiell observasjon (rettspsykiatrisk undersøkelse). Beslutning om å gjennomføre slik observasjon skjer på bakgrunn av en helhetlig vurdering av en rekke faktorer. Det kan her for eksempel dreie seg om faktorer som:

  • Måten en bestemt forbrytelse er gjennomført på.
  • Behov for å få vurdert fare for gjentagelser.
  • At personen har fremvist en påfallende adferd før eller etter forbrytelsen, under pågripelse eller i varetekt, osv.

    Spørsmålet om behov for juridisiell observasjon kan for eksempel bli reist av vedkommendes forsvarer eller av hans/hennes slektninger, men også av fengselslege, politi m.m.

    Det er imidlertid påtalemyndigheten som har rett til å begjære at retten skal bestemme at det skal gjennomføres juridisiell observasjon. Retten kan selvfølgelig bestemme dette også på egen hånd. Dersom det er tvil om nødvendigheten av å gjennomføre regulær judisiell observasjon, kan påtalemyndigheten eller retten bestemme at det skal utføres en såkalt prejudisiell observasjon, dvs. en foreløpig og relativt kortfattet sakkyndig vurdering. Denne skal konkludere med en anbefaling til retten om hvorvidt fullstendig observasjon skal gjennomføres eller ikke.

    Når det blir bestemt at full judisiell observasjon (rettspsykiatrisk undersøkelse) skal gjennomføres, vil retten vanligvis oppnevne to personer som skal fungere som rettspsykiatrisk sakkyndige. Disse sakkyndige kan enten være to spesialister i psykiatri, eller en psykiater og en spesialist i klinisk psykologi. I visse tilfeller (etter godkjenning fra den Rettsmedisinske kommisjon) kan observasjonen også gjennomføres av en ferdig spesialist i psykiatri sammen med en utdanningskandidat i psykiatri (denne kandidaten må minimum ha gjennomført 18 mnd av spesialistutdannelsen).

    Det er viktig å være klar over at når leger og psykologer oppnevnes som sakkyndige for retten, så bortfaller den normale taushetsplikt de har i forhold til opplysninger som kommer frem i forbindelse med undersøkelse av den såkalte observanden. De oppnevnte sakkyndige skal utarbeide en skriftlig rapport (erklæring) om sin undersøkelse, og de har plikt til å legge frem for retten alle relevante opplysninger som er kommet frem.

    I den rettspsykiatriske erklæring skal det ikke tas stilling til skyldsspørsmål. Det er retten som tar stilling til dette og evt. bestemmer hvilken straff/særreaksjon som skal idømmes. De sakkyndiges vurdering fremlegges for å gi retten råd i spørsmålet om siktede personer synes å oppfylle kriteriene for de strafferettslige utilregnelighetsregler eller særreaksjonsregler. Opplysningen kan imidlertid også bli brukt av retten i forbindelse med selve straffeutmålingen.

    Kilder:

    - Lovdata- Psykisk helsevernloven- Straffeloven